Eva Torunn Sagen til Paraguay

Dagene 30. april og 1. mai var merkedager i menigheten Smyma, Kirkenes, 40 årige historie.

En av menighetens unge. Eva Sagen, skulle sendes ut som misjonær til Paraguay. Eva bekjentgjorde sitt kall til Sør-Amerika for noen år siden. Tiden som har gått siden da har vært forberedende både for misjonær og menighet. Sakte og sikkert har alt modnet seg fram til glede for begge parter. Som for mange andre    misjonskandidater    var spørsmålet om underhold en kneik som måtte overvinnes. Menigheten gikk et skritt videre da de stilte seg som ansvarlig utsendermenighet og garanterte for halve underholdet. Men støttemenigheter lot vente på seg. Menighetens forstander Rudolf Wilhelm, som jo selv er misjonær, ivret sterkt for saken og fremmet et forslag for vennene om at hver enkelt love t å gi et bestemt bidrag pr. måned. Når oversikten kom for dagen viste det seg at menigheten  skulle klare hele underhpldet. Man_beluttet da å garantere for det årlige underhold, og saken var brakt lykkelig i havn.

I forbindelse med misjonshøytiden var det arrangert stevne og det kom venner både fra Båtsfjord, Vardø, Vadsø og Tana. Til stor glede for oss var det også at misjonssekretær Svartdal kunne være med i høytiden. Han brakte oss meget godt ut fra Guds ord.

Fredag var vi samlet til avskjedsfest. Smyma var vakkert pyntet og fullsatt av venner da forst. Wilhelm kunne ønske velkommen.

Det hvilte en velsignet ånd over samværet. Etter bevertningen var det mange som benyttet anledningen å gi Eva et ord og en hilsen. Det var ord både til oppmuntring og formaning. Blant dem som brakte sin hilsen var også Paraguay misjonær Anna Strømsrud. Det var gildt å lytte til det budskap hun brakte oss da og senere i stevnet.

Evas mor brakte også sin hilsen som grep til tårer. Hun fortalte at før Eva kom til verden, hadde hun en visshet om at barnet skulle bli en Herrens tjener eller tjenerinne.

l. mai var innvielsesmøtet. Også nå var Smyrna fullsatt. Møtet ble ledet av forst. Wilhelm. Flere telegrammer var sendt av venner rundt om som lykkeønsket misjonær og menighet. Svartdal talte ut fra Salme 23, og understreket ordene: ,,Herren er min hyrde . . ." Han talte om at vi alle hadde gått vill, og at alle mennesker trengte hyrden Jesus.

Jeg har sett hedningene i deres religion, sa Svartdal, og fortalte hvilken nød, frykt, selvpinsler og mørke som følger i hedenskapets spor.  Jo, hedningene trenger evangeliet. De trenger Jesus.

Det er ikke synd på mennesker som gir til misjonen. Men det er synd på dem som holder tilbake, de gjerrige. Gud blir nemlig ingen noe skyldig. Han var overbevist om at menigheten skulle bli rikt velsignet ved det skritt de hadde tatt ved å sende ut sin egen misjonær.

Etter bibellesning ved de eldste og etter at forsamlingen stående hadde lest misjonsbefalingen i fellesskap, knelte Eva Sagen, mens brødrene la sine hender på henne. Det var et beveget øyeblikk. Guds Ånd var nær, og Gud talte også gjennom tunger og tydning.

Eva Sagen vitnet og sa hun følte seg så glad og takknemlig over at hun nå skulle få reise ut og bringe lyset fra evangeliet. Hun var glad over den kjærlighet hun var omgitt av i menigheten og anbefalte seg til alles forbønn. Vi er viss på at hun skal bli til velsignelse både for dem hun skal virke blant og for menigheten hjemme.

W.T.