Ikke et «grått» misjonsland

Korsets Seiers reportasjereise til Paraguay nylig har gitt meg et nytt bilde av dette misjonslandet. Paraguay er ikke et «grått» misjonsfelt innestengt mellom vekkelseslandene Brasil og Argentina, men et land der evangeliet er i ferd med å utrette store ting.

Paragauy er langt vekk! 24 timer med fly tar det fra Oslo til Asuncion, og tidsforskjellen , med sommertid i Norge, var på seks timer. Når paraguayerne står opp er det midt på dagen i Norge.

I to uker har jeg reist fra den forholdsvis moderne hovedstaden Asuncion til de aller mest primitive stedene dypt inne i indianerkoloniene. De norske pinsemisjonærene hadde lagt opp en reise som kan betegnes som den mest varierende og konsentrerte av de reportasjereiser jeg har gjort i Pinsevennenes Ytre Misjons regi.

Som utkantmisjon byr Pinsevennenes Ytre Misjons arbeid i Paraguay på mange spennende opplevelser. Arbeidet i den sentrale sonen er konsentrert til områdene rundt byen Ypacarai, som ligger et par, tre mil fra hovedstaden. Norske pinsevenner har ikke arbeid i hovedstaden.

Også blant indianerne har Pinsevennenes Ytre Misjon et rikt arbeid igang. Flere misjonæ, rer er bosatt i indianerkoloniene, som f. eks. de som er i Paso Cadena, mens andre har bosatt seg i litt mer siviliserte strøk i tilknytning til indianerkoloniene. Det kan vise seg å være et lurt trekk, selv om de også der får mange anledninger til å prøve sin tro.

Selv om det høres klisjeaktig ut, er min beundring for misjonærene i Paraguay stor etter dette besøket. Selv om de kan kjøpe det meste, og egentlig bare savner geitost og knekkebrød, er det mange ting i Sør-Amerikas fattigste land som kan tære på, dersom man ikke var overbevist om at Gud har kalt dem til landet.

Man gjør seg endel tanker etter et slikt vellykket besøk. I Paraguay har f.eks. mange misjonærbarn valgt å komme tilbake som selvstendige misjonærer. Noen har funnet sin ektefelle blant paraguayerne. Kulturforskjellen mellom Norge og Paraguay ser ikke ut til å være det store problemet, selv om den er der.

Endel misjonærer har vært mange år i landet. At vi nevner Anna Strømsrud, er fordi hun er den eldste på feltet akkurat nå. Men det finnes flere hjemmeværende misjonærer med hjertet i Paragauy, som har gjort en fantastisk innsats gjennom et langt liv.

Møte med menighetene overrasket. Det var en frihet i møtene som jeg skulle ønske vi fant igjen i norske pinsemenigheter. Og misjonærene la sannelig ingen demper på atmosfæren. Snarere tvert imot! Når vi deltok i den intense lovsangen, og den elektrifiserte tilbedelsen, gjorde jeg meg endel tanker om hvor vanskelig det må være for misjonærbarna å komme hjem til de mer pietistiske og reserverte pinsemiljøene man møter i Norge.

Som tidligere misjonær gjorde jeg meg flere misjonsstrategiske observasjoner. Det mest synlige var behovet for at prosjektarbeidet med støtte fra det offentlige Norge utvikles på det menighetsbyggende arbeidets premisser. Det er ingen overhengende fare for at dette skal gå galt i Paraguay, og misjonærene er oppmerksom på dette viktige behovet. Men ønsket fra de nasjonale lederne om flere menighetsbyggende misjonærer, er et ønske Pinsevennenes Ytre Misjon l bør ta på alvor.

Flere burde få oppleve det rike arbeidet i Paraguay. Verden er tross alt mindre, og jeg er ikke sikker på om en flybillett til Paraguay er bortkastede penger!

Hovedside