Julen 2003

David og Elisabeth Axell

            Årets artikkel fra barnearbeidet i Porto Xavier er skrevet av Suzete M. Campanher Rodrigues, som er utdannet advokat og har arbeidet for rettsvesenet i Porto Xavier siden 80 tallet. De siste 4 årene har hun vært aktivt med i daghjemmets styrelse, hatt ukentlige bibelsamlinger og et hatt åpent hjem for barnehjemsbarna. Suzete har slik blitt en del av det daglige livet på daghjemmet, og er veldig satt pris på av både barn og voksene på "Lar Esperanca".

Jeg tror at Gud rører ved hjertene til menneskene for at hans plan skal bli oppfylt på jorden. En dag så Gud ned til denne lille delen av jorden, som er Porto Xavier (Brasil), og hans hjerte ble rørt for våre barn.

Da rørte han ved hjertet til en mann, misjonær Gunnar Axell, og utallelige anonyme mennesker, som åpnet dette flotte arbeidet som i dag heter ”Lar Esperanca Gunnar Axell”. Selv om det har gått 22 år siden dette sosiale arbeidet ble grunnlagt, er det enda i dag mange mennesker som på tross for at de bor langt herfra og som uten motiver for egen vinning, støtter dette arbeidet økonomisk, og slik gir mange barn et bedre liv, og muligheten til å en utdannelse som kan gi en verdig fremtid.

I dag, når vi ser tilbake, ser vi at mange frukter har blitt høstet gjennom dette arbeidet. Mange barn har blitt adoptert eller har vokst opp og stiftet egne familier. Jeg har selv ved Guds godhet, fått ta i mot i min familie en ungdom i 16 års alderen ved navn Carine. Jeg ble kjent med Carine da jeg startet med bibel-grupper sammen med barna på daghjemmet. Carine kom til ”Lar Esperanca” da hun ennå var en baby, sammen med 3 søsken. De ble forlatt av sin biologiske mor som døde flere år senere. Hun har aldri møtt sin biologiske far. Men Carine fikk kjærlighet og omsorg på daghjemmet, som har vært meget viktig for utvikling av hennes karakter.

Den 26/07/2003 giftet en jente seg som heter Sheila. Hun kom til daghjemmet da hun var i 4-5 års alderen. Hun ble tatt fra sin biologiske mor fordi hun ble misshandlet. Da hun kom til daghjemmet var hun full av merker på kroppen etter alle slagene. Jeg ble kjent med Sheila i den perioden. Jeg jobbet da i rettsvesenet.  Den fysiske smerten var synelig på den spede kroppen. Men jeg kunne forestille meg den smerten jeg ikke kunne se, og som var gjemt i hennes lille hjerte, var meget større. Tiden gikk, og Sheila vokste opp og fikk som 18 åring mulighet gjennom sine faddere å tilbringe et år i Danmark. I dette landet fikk hun studere ved en bibelskole og der ble hun kjent med Allan, som hun giftet seg med. Allan og hans familie kom til Porto Xavier og bryllupet ble feiret her. Det var meget rørende å se lykken til dette unge paret, og se at smertene har blitt endel av fortiden. Nå skal paret bosette seg i Sverige.

Til bryllups festen kom alle barna som bor på daghjemmet og flere som har flyttet herfra. Mange av de som har flyttet er ennå meget unge, men de er personer som kjemper for livet og sin fremtid. En ung gutt, Cristiano, giftet seg for litt over et år siden og hans kone er nå gravid.  Dirceu, 18 år gammel, er bosatt i Porto Alegre hvor han jobber i et busselskap og drømmer om å studere ved universitetet. Miriam, 17 år gammel, har blitt gjenforent med sin biologiske mor og har flyttet til henne, og selv om familien er ganske fattig, er hun veldig lykkelig.

Jeg betraktet ansiktet til barna og ungdommene, og tenkte på den reelle betydningen daghjemmet ”Lar Esperanca” har hatt og har for deres liv. I mitt daglige møte med barna og personene som passer på dem og leder dette arbeidet, har jeg sett at dette daghjemmet ikke er et oppholdssted, men at det er et hjem. De er som en stor familie hvor det er kjærlighet, dialog og oppdragelse, og jeg ser at barna også føler dette ved måten de behandler hverandre, som om de var søsken, de respekterer de som tar vare på dem, de skjemmes ikke og føler seg ikke mindreverdig i forhold til andre barn selv, om de bor på daghjemmet langt fra sine familier. De føler at daghjemmet ”Lar Epseranca” er deres hjem, at de er elsket og respektert som personer, og de selv elsker dette hjemmet og følger seg sikker i denne familien. Jeg tror dette er forskjellen mellom dette barnehjemmet og mange andre lignende institusjoner i dette landet.

Jeg tror at barnehjemmet ”Lar Esperanca” var muligheten gitt ved Gud for at disse barna skal få en sjanse i livet og for at de ikke skal vokse opp på gaten, i kriminalitet eller prostitusjon som mange andre barn som følge av den vanskelig situasjonen som vårt land befinner seg i. 

Jeg tror også at personer som jeg ikke kjenner, som er anonyme for meg og mange andre, personer som er bosatt på den andre siden av Atlanterhavet og som har bekymret seg for disse barna, er et instrument som Gud bruker for å redde disse barna. Disse personene vet kanskje ikke og kan ikke forestille seg hvordan deres bidrag har gitt gode frukter. Deres innsats har vært med på å helbrede hjerter som var blitt skadet av livet, slik at håp og drømmer har begynt å vokse, og gjort at de ikke lengre er foreldreløse, men barn av mange hjerter.

Derfor vil jeg si dem som leser denne artikkelen: hjertelig takk for alt som dere har gjort for våre barn. Det dere gjør kan ikke pris-settes – det er meget verdifullt. Må Gud velsigne hver og en av dere.

Suzete M. Campanher Rodrigues