Hovedside

 

ØKONOMI: OVERFØRINGER

Har fått mobiltelefon, men savner mamma

ASUNCIÓN (b-a): – Nå har vi mobiltelefoner og et skikkelig toalett, sier Edgar (16). Moren forlot familien i Paraguay for å jobbe som hushjelp i Sveits. Hun er en av mange innvandrere fra fattige land som sender penger hjem til familien.

– Den største forskjellen er at nå har vi mobiltelefoner, sier Edgar.
Bistandsaktuelt treffer ham i familiens hjem i utkanten av Paraguays hovedstad Asunción. Det har gått et og et halvt år siden han og lillesøsteren Leticia (12) sist så sin mamma. Hun er en av alle dem som har reist utenlands for å jobbe.
Hver måned sender moren penger hjem, som dekker familiens behov. Drømmen er å bygge om huset, men så langt har familien bare hatt råd til å bytte ut utedoen med et ordentlig toalett. Først var de nødt til å betale tilbake lånet som de hadde tatt for å kjøpe flybillettene til Europa.
– Første gangen hun reiste til Sveits, ble hun arrestert av politiet, forklarer Edgar.
– De sa at passet hennes var falskt, og senere kom hun hjem hit igjen, legger han til.
Etter et halvt år forsøkte Edgars mor igjen. Den første billetten ble kjøpt for penger familien lånte av en slektning. Tanken var at lånet skulle betales tilbake etter at moren hadde kommet i gang med arbeidet i Sveits. Da hun ble sendt tilbake til Sør-Amerika krevde slektningen tilbake pengene, og familien bestemte seg for å ta opp et nytt lån for at moren kunne gjøre nok et forsøk på å ta seg til Europa.

Trenger foreldrene. Edgars mor lyktes å ta seg til Sveits på det andre forsøket. Det tok tid å forstå at hun ikke ville komme tilbake denne gangen, men da det gikk opp for ham, begynte han å savne henne. Lillesøster Leticia gråt hver dag.
– Jeg pleide å være sammen med mamma hele tiden, forteller Leticia.
Edgar og Leticia bor sammen med faren og tanten, men Edgar mener de to barna trenger moren også. Dette er gjennomgangstonen for alle barna Bistandsaktuelt snakker med.

Fikk alt. Etter at moren til ecuadorianske Caterine lyktes med å komme seg til Sverige, fikk datteren alt hun pekte på.
– Men vi barn trenger ikke mer penger. Vi trenger å være sammen med våre foreldre, sier Caterine når vi treffes i Ecuador.
– Jeg tror ikke foreldrene vet at barna tenker slik. De tenker bare at de skal gi barna et bedre liv, legger hun til.
Edgar og Leticia er enige med Caterine. Moren dro for at familien skulle få et finere hus. Barna er overbevist om at det var for deres skyld.
– Nå har vi ordentlige madrasser til sengene, og vi har kjøleskap, TV og grill. Men om jeg fikk velge, hadde jeg foretrukket et nedslitt hus og en mamma, sier Edgar.

Problemer på skolen. Jacqueline Estrella er rektor på en privatskole i Ecuador med mange barn der foreldrene har reist ut for å jobbe. Selv om barna ofte får det bedre økonomisk når foreldrene reiser utenlands for å jobbe, er det ikke uvanlig at de får andre problemer, forklarer hun.
Noen av barna klarer seg ganske bra, mens andre holder ikke ut å være borte fra foreldrene. Disse barna får ofte problemer i skolen, sier Estrella.
De fleste barna bor med en slektning. De siste årene har det blitt vanligere at kvinner reiser ut, og selv om faren blir igjen, overføres ansvaret ofte til andre kvinnelige slektninger. Bestemoren kan få ansvar for matlaging, mens tanten kan bli kontaktperson overfor skolen. Noen familier består imidlertid bare av barn. De eldre barna får da ansvar for pengene som sendes hjem fra foreldrene i utlandet. Dessuten blir de ofte ansvarlig for matlaging, husarbeid og oppdragelse av småsøsknene.

Barna blir. Det er nesten umulig å få med seg barna på reisen, fordi emigrantene tar seg inn i Vesten som turister og jobber illegalt.
Ifølge et reisebyrå i Paraguay som selger turer til emigranter, har de fleste allerede blitt lovet jobb. Men nesten ingen arbeidsgivere aksepterer at de tar med seg barna, og dessuten mener reisebyrået at det er vanskeligere å komme gjennom grensekontrollen med barn. Det var derfor Maria Gusta, valgte å la barna bli igjen hos bestemoren da hun reiste til Sverige.
– Det gikk veldig greit å få jobb som hushjelp, forteller hun.
Etter ett år hadde hun nok penger til å kjøpe flybilletter til sine døtre.
– Men jeg kunne ikke ta dem med inn i Sverige. Jeg var der jo illegalt. Jeg visste ikke en gang om de ville fått gå på skole eller fått hjelp hvis de ble syke, sier hun.
– Dessuten bodde jeg på en feltseng i stua.

Trange kår. Emigrantene bor ofte under kummerlige forhold, særlig i begynnelsen av oppholdet. Å dele på samme seng med en kollega som jobber et annet skift, såkalt «cama caliente» er ikke uvanlig. Likevel angrer ikke Maria Gusta på at hun reiste. For mens hun jobbet i Sverige, fikk hennes barn i Ecuador nyte godt av de langt bedre private helsetjenestene, samt klær fra Hennes og Mauritz.
– En gang ble min yngste datter syk. Det var forferdelig å være så langt unna henne, men samtidig var jeg glad. For om jeg ikke hadde vært i Sverige på det tidspunktet, kunne jeg aldri klart å betale for sykehusoppholdet hennes, sier Maria Gusta.
Oppofringen har derimot ikke gitt noen varig velstandsøkning for familien. To år etter at hun kom hjem til Ecuador, bor hun fortsatt på jenterommet i foreldrenes hus, sammen med sine to barn. Hennes nåværende jobb i den lokale dagligvarebutikken gir knapt nok inntekter til å betale medisiner dersom barna blir syke. 

 

 

Relaterte Artikler:

··

Sender milliarder hjem til familie og utvikling

 

··

Bistandsaktuelt 03/2008

··

Publisert 03.04.2008