Misjonær Anna Pauline Strømsrud døde på Elverum sykehus 16. november 2006 etter lang tids sykdom.

Anna ble født 9. februar 1930, som den niende av 11 søsken, og vokste opp i Soplimkroken i Løten. Hun valgte tidlig å bli en kristen, og hun sa selv at hun var født med et misjonskall. Hun utdannet seg som barnepleier og gikk bibelskole i Oslo.

21 år gammel reiste hun til Ytre Senja som evangelist sammen med en eldre evangelistsøster. Her ble hun i ni år, og virket med søndagsskole og møtevirksomhet. For å tjene til livsopphold fisket hun i åpen båt på havet. Denne tiden ble en god skole for det hun siden skulle utrette i Paraguay.

I 1961 tok hun korrespondansekurs i spansk, pakket to kasser og et parafinkjøleskap, og reiste til Paraguay. Reisen tok lang tid den gang med båt, og siste etappe gikk med sjøfly fra Buenos Aires til Asundon og en gammel åpen jeep til Paso Cadena. Her hadde ekteparet Norheim arbeidet i en tid. Hun gikk raskt i gang med arbeidet, tanntrekking, sykearbeid, skolearbeid, og forkynnelse av evangeliet.

Etter fire år reiste hun hjem til Norge. Da hun dro ut igjen, bosatte hun seg i byen Pedro Juan Caballero i Nord-Paraguay. Her reiste hun rundt i skogene og besøkte grupper av indianere i to år. Hun ville skaffe indianerne et jordområde hvor de kunne slå seg ned og bo trygt.

Hun tok kontakt med myndighetene, og etter mye kamp og mange reiser til hovedstaden og forsvarsdepartementet, fikk hun gjennomslag for å overta et område på 10.000 dekar, som skulle være en koloni for indianerstammen tavytera. Hver familie fikk ca. 100 dekar jord.

Turen gikk igjen til Paraguay med løfte om støtte fra Norad til bygging av hospitale, administrasjonsbolig,   tjenesteboliger, lysaggregat, sagbruk og garasje til traktor og maskiner som også skulle kjøpes inn. Det første som ble bygget på Eben Eser, som stedet ble kalt, etter utsendermenigheten i Eben Eser Lårdal, var en kirke. Det viktigste for Anna var at hun måtte gi indianerne evangeliet. Nå fikk de en kirke å samles i.

Det ble hektiske år aktivitet, til alt sto ferdig i mars 1975. Til innvielsen ble forsvarsministeren innbudt, og han kom sammen med sin kone. Sammen med dem kom også flere høye militære og representanter fra fylke og kommune, samt den norske konsulen i landet. Det ble en høytidelig og fin dag. Ministeren ble så begeistret for hva som var utrettet her, at en tid senere fikk Anna innbydelse til forsvarsdepartementet for å motta en fortjenstmedalje for sitt arbeid for indianerne. 

Etter hvert var det mange som tok imot Jesus som sin frelser, og det ble holdt mange dåpshandlinger i en elv i nærheten, og menigheten vokste. Flere andre norske misjonærer kom også ut i årene som fulgte og hjalp til i arbeidet. Skoler ble bygget inne i kolonien, for Anna var det viktig at folket kunne få utdannelse. Under et hjemmeopphold i 1979-80, tok hun agronomutdannelse ved Tomb jordbruksskole i Østfold, i en alder av 50 år!

I 1981 tok andre misjonærer over ansvaret på Eben Eser, og Anna dro videre for å nå flere indianere med evangeliet. Hun slo seg ned i byen Curuguaty. Her bodde hun en tid i telt inne i   inianerkolonien Fortuna. Dette var en gammel koloni, og vanskelig å komme inn i. Men med en kontakt hun hadde fra sine første år i Paraguay, fikk hun lov å slå opp telt, før hun fikk bygge seg et bedre hus inne i landsbyen. Hun skaffet midler fra menigheter og enkeltpersoner i Norge til å kjøpe en stor tomt, hvor det ble bygget et senter for indianere.

I Fortuna fikk hun etter hvert holde møter, og mennesker tok imot evangeliet. Her hadde hun flere nasjonale medarbeidere. Etter hvert fikk hun bygget kirke, grunnskole og videregående skole. Livet til indianerne i kolonien ble bedret i stor grad.

Arbeidet gikk ikke uten vanskelighet, men Anna var ikke av de som ga opp. I år 2000 var landets førstedame på besøk i Fortuna, og hun ble så begeistret for hva Anna hadde fått til, at hun ville bruke Fortuna som et eksempel for andre kolonier.

Under tiden i Paso Cadena tok Anna til seg en pleiedatter, ei indianer j ente som heter Elsa. Hun giftet seg med en kjekk mann fra Pedro Juan, som viste seg å være en svært dyktig byggmester. De har fulgt Anna i alle år, og Chacho som han kalles, har vært leder for alle bygg som Anna har satt i gang, og det er ikke få. Gjennom dem fikk hun også barnebarn, og Anna var svært glad i denne familien.

Anna tok også initiativ til å skaffe midler til kjøp av tomter i mange landsbyer, hvor det har blitt bygget kirker og er virksomhet og levende menigheter i dag. Noe av det siste hun gjorde i kolonien Fortuna, var å stå for byggingen av en stor og fin kirke.

Menigheten hadde da vokst til over 200 medlemmer, med virkesteder i mange omkringliggende kolonier og steder. I dag har indianermenigheten egen pastor med eldstebrødre, diakoner, menighetstj enere og musikere.    De    driver    en utstrakt virksomhet i distriktet, og nye mennesker blir stadig frelst og lagt til menigheten. Vi kan trygt si at det vokser i Annas fotspor.

Forfatteren Oddvar Schjølberg har skrevet bok om Annas liv, og vi hadde håpet at den ville komme ut før hun døde. Da det ikke skjedde, håper vi at den kommer. Det vil være et verdifullt og interessant dokument over Annas liv og virke. Den siste tiden ute strevde hun med sykdom, men hun sto på til det siste. Hun bodde på sykehjemmet i Løten de siste årene, og trivdes godt.

Vi, hennes misjonærkolleger takker for godt samarbeide og fellesskap gjennom mange år. Hun var et eksempel for oss med sin iver og sitt mot, og arbeidskapasitet. Vi minnes henne med glede og lyser fred over hennes gode minne.