STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

 KS april 2001

 

Latin-Amerika konferanse i Klippen, Sandnes, i helgen:
Gjensidig samarbeid gir styrke!

 

 Misjonsarbeidet må preges av holdninger og menneskesyn som leder til gjensidig respekt og like-verdig samarbeid mellom nasjonale og misjonærer. Nasjonalisering er ikke overflødiggjøring, men å sammen føre arbeidet videre, slo misjonskonferansen for Latin- Amerika fast i helgen.

Misjonskonferansen i helgen samlet ca. 70 tilreisende for å inspireres til videre innsats i Latin-Amerika. Hovedgjest i konferansen var Carlos Genes, pastor i en indianermenighet i Paraguay.

I åpningsmøtet fredag kveld talte Eva Olsvold og Dagfrid Barth. Barth berørte allerede første kvelden hovedfokuset under konferansen. Hun pekte på forholdet mellom misjonærer og nasjonale bør fungere som et foreldre-barn forhold. Løsrivningen fra foreldrene kan ære vanskelig, men de kommer tilbake når de får barn.

Når er oppdraget fullført?
Det blomstrer i Sør-Amerika, og det er viktig å kjenne tiden og forstå hva vi skal gjøre, sa hun. Hun sammenliknet med hvordan Barnabas tar seg av Paulus. Snart er Paulus i teten. Men Barnabas forsvinner ikke, han er i nærheten. I dag er det behov for misjonærer som støtter og fostrer, som gjør en tjeneste i bakgrunnen. Paulus gikk sammen med sine medarbeidere, sa Dagfrid. Iblant gikk han foran, iblant bak. Paulus dannet menigheter, lærte dem, og dro videre. Men han glemte dem ikke. Han kom tilbake gang etter gang og sa at menighetene vokste og gikk videre. Vi trengs for å rettlede, støtte, hjelpe de unge forsamlingene. Vi har fullført misjonsoppdraget når de selv går videre. Og vi kan gå sammen med dem, kanskje til et tredje land! Også søramerikanerne vil ut med evangeliet til nye områder, sa Dagfrid Barth.

Menighetene hjemme trenger å bryte ned noen barrierer. Vi er ikke kalt til ett land, men til å utføre misjonsbefalingen. Derfor må ikke menighetene låse underhold til bare bestemte områder, men inngå allianser med andre, for evangeliets skyld, sa Dagfrid Barth.

Lørdag innledet Bjørg Sjølie i temaet «Misjonsforståelse og fasene i misjonsarbeidet.»
Hun pekte på at gjennom de siste tiårene har vi i økende grad sett behovet for en endring i våre egen misjonsprofil og praksis.. Tidligere var misjonærens rolle vært dominerende, der arbeidet i stor grad ble ledet av misjonærer og på deres premisser. Nytt land ble brutt i 1947 da International Missionary Council lanserte uttrykket «partnerskap i lydighet». Det handlet om likhet mellom partene i felles lydighet mot Guds Ord. Det ble lagt vekt på ledertrening, underlagt den lokale menighet og partnerskap i strategi og administrasjon.

Endringen fra moder-tanken til samarbeidstanken har vært en lang prosess som fremdeles pågår.

Hvorfor er denne endringen så viktig og nødvendig, spurte Sjølie.

Fordi vi er lemmer på ett legeme, og ingen av lemmene er mindreverdige eller unyttige, for at legemet skal fungere best mulig må alle lemmene være i bruk etter sin forutsetning.

Det betyr at vi bl.a. må erkjenne at det finnes verdier i de kulturer og blant de nasjonale som vi trenger, og som står i kontrast til våre ofte domenierende og destruktive verdier. F.eks. fellesskap i motsetning til individualisme, nøysomhet i motsetning til fråtsing, tjenestevilje i motsetning til egoisme. Som misjonærer har vi mye å formidle her hjemme av de verdier vi har lært ute, også på det åndelige plan. Ute ser vi hvordan bønn prioriteres i en åndskampsituasjon, vi ser en grunnleggende tillit til Guds Ord, en Kristus-orientert omvendelse, en sterk evangeliseringsprofil og åpenhet for Den Hellige Ånd i evangelisering og sosialt arbeid, sa Sjølie.

Vi har noen viktige verdier å bringe tilbake! slo hun fast.

Partnerskap
Sjølie pekte på at utfordringen for dagens misjon og misjonærer er å jobbe i partnerskap med de nasjonale. Et slikt partnerskap vokser fram av respekt for det nasjonale og bibelsk misjonsforståelse.

Vi har lenge visst at dette må til, men ofte har det resultert i frustrasjon omkring en endret misjonærrolle og i åndelige drakamper om makt og penger, enn i kraft til misjon og til veien videre. Mange misjonærer og bistandsarbeidere har fremdeles sterke paternalistiske holdninger med seg i bagasjen. De har lært at nordmenn og norske metoder tross alt er best.

De nasjonale formidler åpenhet og gjensidighet, mens vi har trodd at de ikke har noe å gi inn i vår hjemlige situasjon. Misjon har vært laget for enveistrafikk, og det har gjort det vanskelig å realisere åpenheten.

Dette handler om holdninger, vennskap og fellesskap, men det handler idag særlig om større åpenhet omkring beslutningsprosesser i relasjon til penger og makt. Og det handler om vår vilje til å anerkjenne de unge kirkene som våre likeverdige, kalt av Gud med det samme kall til det samme oppdraget.

Sjølie tok for seg de ulike fasene i evangelisering og misjonsarbeid, som er evangelisering, læring og trening. I disse fasene har misjonærer hatt forskjellige oppgaver. I forberedelsesfasen er de strateger, planleggere markedsførere og inspiratorer. I pionérfasen er de apostler og evangelister, i foreldrefasen er de pastorer og lærere.

 

 

Vanskelig å gi slipp
Men her stopper det ofte opp. Misjonærene har vanskelig for å gå videre inn i partenerskapsfasen og deltakerfasen, hvor den nye kirken skal klare mye selv, men misjonæren går inn som lærer og rådgiver. Det er stort behov for å trene lokale personer som skal læres opp til å kunne mer enn oss selv. Neste og siste fase, deltakerfasen, skal misjnæren gå sammen med den lokale kirke med evangeliet til nye områder. Misjonæren støtter kirken i nytt arbeid og trener trenere. Her ligger utfordringene.
Sjølie konkluderte med at misjonen i Latin-Amerika trenger å avklare hvor man står i arbeidet i forhold til denne modellen.

Misjonsbehov
Resultatet spørreundersøkelse blant uteværende misjonærer og nasjonale ledere over misjonsbehovene i de enkelte land ble presentert i konferansen av Jørgen Cloumann.
De nasjonale vurderer kirkebygg og støtte til nasjonale ledere som det viktigste satsningsområdet, mens misjonærene har støtte til nasjonale evangelister på førsteplass, og kirkebygg på andre plass.

Hovedbehovene i Argentina er kirkebygg og støtte til 16 nasjonale evangelister. Det er også behov for økonomisk støtte og nye misjonærer til enkelte områder.

I Paraguay trengs det støtte til nasjonale evangelister og misjonærer til nye områder, og som bibellærere og rådgivere. Økonomisk er behovet støtte til lokalbygg og det evangeliske arbeidet.

Bolivias hovedbehov er støtte til nasjonale evangelister og kirkebygg. I Peru det samme, ogogså konkret fem misjonærer.

Konferansen drøftet videre hvilken misjonsstrategi man skal legge opp til for Latin-Amerika og hvilke satsingsområderFU skal jobbe videre med.

Nasjonalisering og samarbeid
Roger Samuelsen stilte i sitt innlegg i konferansen spørsmål ved hvordan vi ser på det folket vi arbeider blant. Gud tar ikke parti og akter ikke en rik høyere enn en fattig. Hva slags menneskesyn har vi? spurte Samuelsen.

Er vi bevisste i våre handlinger? Tenker vi igjennm hvor lenge i skal være på et sted og hvem som skal overta når vi drar? En misjonær sa en gang til meg: «Dette folket blir aldri modent. Etter 75 år er det ingen til å ta over». Da måtte jeg bare spørre hvem han hadde lært opp til å overta?

Nasjonalisering er ikke å overflødiggjøre misjonæren, men å stå ved de nasjonales side, og sammen føre arbeidet videre. Vi må ta våre medarbeidere med inn i de foskjellige oppgaver mot et felles mål: Å bygge Guds rike.

I kommentarene som fulgte ble det erkjant at misjonærene ofte har oppfattet at de selv gjør oppgavene best og at de nasjonale ikke er «gode nok». Men som misjonærer er det viktig å være med å hjelpe grupper med lavt selvgilde til å sette pris på sin egen kultur ved at vi respoektere dem som de er.

Ingen har dessuten monopol på misjon. Misn må også forkynnes ute. Rssurser handler nemlig ikke bare om penger, men om brann i hjertet og vilje til å gå.
Misjon blir ikke sunn før det vi gir, er gitt til Gud. Da har vi ingen eiertineresser i det, ble det sagt i konferansen.

Samarbeidsavtalen
En av PYMs samarbeidskirker i Paraguay, Filadelfia 420/1050, har bedt PYM om å utarbeide et forslag tilen samarbeidsavtale. Dette er nå gjort og presentert i Paraguay i februar 2000. De har bearbeidet den og sendt den i reutr slik de ønsker den skal være. FU for Latin Amerika arbeider nå med denne og tok den fram i konferansen for å få informert og få synspunkter og evt. forslag.

Det ble i konferansen stilt spørsmål om hvilke konsekvenser dette vil få for FU, menighetene, gamle misjonærer, søsterkirker osv. Norske pinsevenners manglende struktur er vanskelig og det vil vise seg også i dette tilfelle.

Ønsket med avtalen er gjensidig respekt, avklarte arbeidsområder og tydelig ansvar.

Sterk misjonskveld
Kveldsmøtet lørdag kveld ble ledet av Jørgen Cloumann, og inneholdt flere innslag fra misjonærene.

Et eget misjonærkor sang mange kjente kor fra Sør-Amerika. Kjellaug Palma Sjølund kunne fortelle om stort misjonsinteresse og misjonskall blant de nasjonale i Paraguay. Det organiseres bl.a. en egen kampanje for barn om misjon og svært mange menigheter har misjonsmøte en gang i måneden. Et ektepar er sendt som misjonærer til Nepal og et par til Spania. En misjonsbåt er under bygging i Tyskland, som skal gå på flodene. Det er et sterkt ønske om felles innsats mellom de forskjellige menigheter.

Marianne og Hugo Fereira, misjonskandidater til Belle Vista i Nord-Paraguay ønsker å reise ut til sommeren. Filadelfia, Sarpsborg, er utsendermenighet, men paret mangler fortsatt støttemenigheter.

Carlos Genes brakte sitt vitnesbyrd i kveldsmøtet før John Agersten talte om en trofast Gud som ikke bare kaller oss, men også gir det vi trenger, så vi kan bli en kanal for Herrens velsignelser. Gud har makt og han vil gjøre noe gjennom oss, sa Agersten. Ettermøtet ble en mektig stund hvor mennesker fikk oppleve Guds nærhet.

I formiddagsmøtet søndag talte generalsekretær Svein Jacobsen. Han pekte på at Gud har gitt oss et kall, først og fremst til en relasjon med Kristus selv. Kallet er ikke det en gjør, men det en er.

En relasjon til Kristus gir alltid en relasjon til mennesker, sa Jacobsen, som oppfordret til å leve nær Gud og nær mennesker.

Tekst: Anne Gustavsen/ Rudolf Larsen
Foto: Jørgen Cloumann

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com