Det har gått over fem år siden Kjell Kvarstein og Ovidio Peres fikk visjonen om å bygge et rehabiliteringssenter for rusmisbrukere i Paraguay. Begge hadde kommet seg ut av et liv i rusmisbruk og kriminalitet — i hver sin verdensdel. I dag drives senteret av de nasjonale selv.

Sammen fikk de en drøm om å hjelpe andre i samme situasjon som de engang hadde vært. De startet opp arbeidet med senteret i Atyra for omtrent fem år siden. Norad stilte seg positiv til å støtte dette prosjektet i samarbeid med Pinsevennenes Ytremisjon (PYM). I januar 1996 kunne to utvide arbeidet med støtte fra den norske stat. Filadelfiamenighetene i Paraguay står i dag som eier av senteret. Dette er et prosjekt som har blitt født i hjertene til nasjonale medarbeidere.

Ovidio Peres og pastor Jorge Meza i Atyra uttrykker stor takknemlighet til støttemenighetene i Norge, bistandsnemnda og den norske stat for at de har gjort det mulig å bygge opp dette senteret. Det er menigheten Filadelfia i Vennesla som sammen med de mange støttemenighetene, fra Lofoten i nord til Farsund i sør, som har gjort dette mulig. Den norske stat har gjennom Norad bidratt med 80 prosent   av   kostnadene mens menighetene har dekket opp de resterende 20 prosentene. Selv etter at Kjell og familien nå flytter tilbake, har menigheten i Vennesla tatt ansvar for videre økonomisk støtte til sentret.

Ordføreren frelst

Ovidio forteller at han jobber mye mot myndighetene.

- Det er nødvendig å ha et godt og tett forhold til lokale myndigheter. På den måten oppnår vi mye velvilje og anerkjennelse for arbeidet. Foreløpig mottar vi ingen økonomisk støtte fra myndighetene, sukker han med et smil. Dette er imidlertid noe vi søker å få til etter hvert. Rusmisbruk er et gedigent problem i landet som er en storprodusent av marihuana og andre narkotiske stoffer. Sist lørdag ble ordføreren i byen frelst, og flere av rektorene i byen kommer jevnlig til møter i menigheten. Det er inspirerende å se hvordan senteret har åpnet dører for evangeliet her i Atyra, sier pastor George begeistret.

Gode resultater

Til tider er det en stor utfordring for menigheten å få så pass mange unge gutter til å fungere godt i miljøet, men per i dag er både Ovidio og Jorge meget fornøyd med de 35 guttene som er inne. Det er en god atmosfære og en stabil gjeng, sier Ovidio. Nesten alle er kristne, sier de to takknemlige lederne.

Senteret har plass til opptil 40 klienter og fra starten og til i dag har 272 ulike personer vært innom senteret.  Noen har vært her flere ganger, og de opererer med en rehabiliteringsprosent på omtrent 50 prosent. Ovidio er den eneste som har fullt lønnet på sentret, men i tillegg er det to som er ansatt i halv stilling. Mye av arbeidet utføres derfor av frivillige medarbeidere og av de mest stabile guttene på senteret.

Svineavl

En av hovedutfordringene for lederne, er å skaffe nok penger til driften. Snekkerverksted og sveise-verksted har blitt etablert for å skaffe penger. For tiden har de mange oppdrag for både lokale skoler og privatpersoner. I tillegg eier senteret en gård hvor de har begynt med produksjon av svinekjøtt. For tiden er svinestammen under oppbygging, og for til dyra produseres delvis på gården. Vann kommer fra en brønn de har laget, og ved hjelp av en selvlaget trykktank selger de vann til naboene i området. Alt dette bidrar til senteret, og de forventer seg mye av griseproduksjonen når den kommer i full drift. 

Søramerikansk mester

Det er gutter fra ulike bakgrunner som kommer til senteret. En av guttene er søramerikansk friidrettsmester på 100 meter, noen er kriminelle med flere liv på samvittigheten, mens andre igjen kommer fra respektable familier.

Fra alkoholmisbruker til evangelist

En av de første som kom til senteret var yrkesmilitæren Baltazar Bemal Barrioz (52). Han begynte å drikke da han var 26 år, og han ble sparket fra en god stilling i hæren fordi han ikke klarte å styre alkoholforbruket sitt. Det gikk raskt nedover med han, og i lengere tid var han uten noe hjem. Fra gata hørte han sang og musikk fra menighetslokalet i Tobati. Han gikk av og til inn for å lytte til sangen, men diskusjonene med Kjell og Ovidio var sjelden fruktbare. Det tøffe livet gikk etter hvert på helsa løs, og han ble så sjuk at han ikke klarte å bevege kroppen. Syk og medtatt ble han tatt hånd om av noen venner i menigheten som bad og stelte han. Med en gang de bad for han forsvant krampene, og han opplevde dette som en hilsen fra Gud. Han kom så inn på senteret og har, tross noen fall, klart seg bra. Bibelskole og den omsorgen han har opplevd gjennom senteret har ført han dit han er i dag. Baltazar bor i eget hus og har fast jobb som nattvakt og håndlanger på en skole i Atyra. Tidvis har han reist som evangelist, blant annet til Encarnacion-området, men nå er det vanskelige tider, sier han.

- Jeg må passe godt på det arbeidet jeg har her i Atyra, sier han og smiler.

Det mange på senteret som har sterke historier bak seg. Felles for alle er at de har fått sjansen til et nytt liv gjennom senterets virksomhet.

Søndag 11. juni var det stor fest i Atyra, den reneste byen i Paraguay. Pinsemenigheten Filadelfia og rehabiliteringssenteret Tekove Pyahu (betyr «nytt liv» på indianerspråket guarani) hadde invitert både fra fjern og nær til en gedigen avskjedsfest for familien Kvarstein. Kjell og Luisa med barna Ruth, Hanna og David setter nå kusen for Vennesla etter fem år i Paraguay. Omtrent 200 mennesker hadde møtt opp for å vise sin takknemlighet for det familien har betydd for byen, menigheten og andre mennesker de har kommet i kontakt med.

Avskjedsfest med dåp og asado

Flere av vennene til Kjell som ikke var kristne, syntes det var en sterk og fin opplevelse å overvære troendes dåp.

Ovidio Peres uttrykte takknemllghet for den tiden han hadde fått lov å arbeide sammen med Kjell. Kjell og familien etterlater seg et stort tomrom. Han tegnet et bilde av Kvarstein som en god kompanjong, god bror, kjærlig far og en solid støtte. Kjell ble berømmet for å ha levd «gjennomsiktig» i den forstand at det alltid har vært lett å se hvordan han har det. Han har ikke skjult noe for oss, og har på den måten vært et flott forbilde.

Han fortalte forsamlingen om hvordan Kjell kun hadde hørt ett ord i sitt indre; «Paraguay». Geografikunnskapene var kanskje ikke helt oppdatert, så ha slo opp i et leksikon, og fant ut at det var et lite land i Sør-Amerika. «Ja, ja, da er det vel dit jeg skal, da», og så dro han uten ordnet økonomi og kurs i verken kulturforståelse eller språk. Etter en tid fikk han kontakt med andre norske misjonærer, og jobbet en tid som gartner på den norske skolen i Atyra Der  traff han sin Luisa, som jobbet på kjøkkenet, og de giftet seg etter kort tid.

Det var hilsener fra mange på festen, og mange takket for hjelp både praktisk og åndelig. Kjell står like gjerne bak ved døra i kirka som på prekestolen! Det er ikke få mennesker som har fått en hjelpene hånd. Mor  til Diego sa takk på vegne av av mødrene for alt som Kjell og sentret har betydd. I tre år har  hun bedt for sønnen sin, og det var et bønnesvar da han kom på senteret. I dag så er sønnen en av de rundt 50 guttene det går bra med.

Guttene på senteret hadde også laget et festlig dramastykke der de karikerte Kjell og Ovidio. Det hele ble avsluttet med en grillfest (asado); som bare søramerikanere kan lage.