Misjonærene Sheila og Olav Skretting er tilbake i Paraguay igjen etter en tid på besøk i Norge. Det var en stor opplevelse å besøke Norge, men Paraguay er «å komme hjem. Særlig var det et stort øyeblikk å treffe de kristne i Villa Ygatimi, og indianerne igjen.

Det er godt å kjenne glede og fred over å være til­bake i tjeneste blant våre venner her ute, skriver Sheila og Olav Skretting. To aktive og brennende ungdommer, som for noen år siden akslet misjonærtittelen, og gikk inn i de mange oppgavene som venter blant in­dianerne og den øvrige nasjonale befolkningen i Paraguay. Det er godt å kjenne glede og fred over å være til­bake i tjeneste blant våre venner her ute, skriver Sheila og Olav Skretting. To aktive og brennende ungdommer, som for noen år siden akslet misjonærtittelen, og gikk inn i de mange oppgavene som venter blant in­dianerne og den øvrige nasjonale befolkningen i Paraguay.

Olav er misjonærbarn, oppvokst i Paraguay. Det ble natur­lig for ham å følge i foreldrenes fotspor som misjonær, etter at et personlig kall hadde grodd fast i hans hjerte.

Sheila var tidligere på skrå­planet, men Gud grep mirakluløst inn i hennes liv. Idag er hun et vitnesbyrd om hva Gud kan gjøre for den som legger seg helt i hans hender.

Spennende dager

Misjonærlivet i Paraguay kan være både krevende og spen­nende. En biltur f.eks. fra hoved­staden Asuncion til innlandet kan være en spennende reise, og innholder helt andre momenter enn en biltur i Norge. Været er helt avgjørende.

Vi var litt spente på hvor­dan veien var, da det hadde reg­net kraftig i flere dager. Allerede der asfalten slutter og jordveien begynner, sto det lange køer med tunge lastebiler og busser, fordi veien var stengt. Men vi fikk hel­digvis passere foran de andre, skriver Sheila og Olav.

Men det skulle de ikke ha gjort. Landroveren deres snir­klet seg fram over de styggeste partiene. Etter 30 km. på den humpete leirveien kom de til et sted der det sto store tømmerbiler i rad og rekke, men to store lastebiler sto skikkelig fast i gjørma.

Vi hadde valget mellom å bli sittende å vente på bedre tider, eller å prøve å kjøre videre i leirvellinga. Så med fullastet til­henger kjørte vi ut i leirvellinga. Da vi hadde tyve meter igjen, var det plutselig full stopp! Heldigvis kom det en traktor som dro oss løs, skriver de til Korsets Seier.

Misjonærene er evige optimister!

Hvor godt det er, midt i alle hverdagslige hendelser å merke at Jesus er med, slår de fast.

En mil senere knakk hengeren sammen. Men det skjedde rett utenfor huset til en kristen bror, så de kunne la alle sa­kene stå der.

På misjonsmarken får man god anledning til å se Guds hjelp i enkle småting som folk i det moderne Norge ikke tenker på. Som f.eks. at hengeren går istykker uten­for huset til en bror i Herren!

 Guds ord på sitt eget språk

Guarani er språket man benytter i denne delen av Paraguay. Tidligere har man bare hatt Guds ord på spansk, som fortsatt regnes som hovedspråket i SørAmerika.

I menigheten i Villa Ygatami, der vi bor, merker vi en større lengsel etter Guds ord. Særlig har vi merket dette etter at de guaranitalende fikk Guds ord på sitt eget språk, sier de.

Dere kan tro det er en fryd å høre dem som før ikke torde å lese høyt fra Bibelen. Nå leser de og pugger bibelversene, som de siterer i sine vitnebyrd, sier de.

Hjelp til indianerne

En av Sheila og Olavs hovedoppgaver er å hjelpe indi­anerne i de mange koloniene. Siden indianerne er fattige, og nedprioritert i samfunnet, trenger de misjonærenes hjelp mer enn noen gang før. Jordbruksprosjektet som Sheila og Ola driver omfatter arbeid i tre indianerkolonier. Vi har brukte mye tid i Acheindianerkolonien Chupa Pou, der Martin Achiporangi er leder. Vi har fått meget fin kontakt med vennene der, og føler at Gud har åpnet en dør for oss.

Vi er så takknemlige for at vi kan få være med å hjelpe dem. Indi­anerne i kolonien er svært åpne for evangeliet. Og bare denne måneden har ti ung­dommer tatt imot Jesus som sin Frelser! Ja, Guds ord er levende og virkekraftig, slår misjonærene Sheila og Olav Skretting fast.

Også i den nye indianerkolonien Kaaguy Porã Poti har de vært flere ganger. Under et møte med høvdingen i leiren ble de ønsket velkommen med sin hjelp. De ønsket hjelp til skole. Kolonien har 27 familier med 40 barn i skolepliktig alder, som nå ikke får noen undervisning.

Vi benyttet to hele dager til å dele ut klær, samt to dager som vi hjalp de syke. Be­hovene er enorme, men vi gjør så godt vi kan, sier de optimistiske misjonærene.

Nå i september begynte de med et trosprosjekt som kommer som et resultat av all den nøden de ser overalt.

Vi bygger et hus som skal bli kombinert skole og kirke. Det har fungert bra i andre indianerkolonier, så vi tror det skal fungere bra her også, sier de.

Bygningen blir på 12 x 9 meter, men i skrivende stund er bare reisverket og litt forskjellig på plass. Men misjonærene bygger etterhvert som Gud gir midler. Og det vet vi at han vil gjøre.

Dersom noen vil stå sammen med oss om dette prosjektet, så går det an å ta kontakt med utsendermenigheten vår i Betesda, Heddal, sier Sheila og Olav Skretting til Korsets Seier.