Korsets
Seier 12.oktober 1968
MISJONSKONTAKT
«Kvinner
selv stod opp og; strede som de vare menn!"
Søster Anna Strømsrud arbeider
alene som misjonær langt inne på
et øde felt blant indianerne. Gud
gir henne mot og kraft og kjærlighet.
Takk søster Anna for brev.
Jeg:
hadde tenkt å avslutte dette brevet,
men nå må jeg skrive litt til
mens jeg: ennå har hendingene i dag
i frisk erindring:
Vi drog til Tranquerita
i dag. Ved 0530-tiden bar det av sted. Været
var noe utrygt, men vi drog likevel. Vi
skulle kjøre hovedveien langt utover
mot Eben-Ezer, så jeg hadde med proviant
til indianerne der ute, som vi var hos før
vi tok av sted innover skogen. Vi kunne
bare kjøre et stykke med jeepen.
Siden var det å gå langt til
vi kom tit en elv som det selvfølgelig
ikke var noen bro over. Men lensmannen som
var med oss, fikk lånt hester hos
noen paraguayere, og så red vi over
elven. Den var ganske dyp, så vi ville
blitt våte om vi skulle ha vadet over.
Været var grått og kaldt,
så det ville sikkert ikke vært
bra å gå med våte klær.
Siden gikk vi lenge innover skogen og så
over en stor slette. Jeg hadde god vakt
med meg, foruten Milton og lensmannen, var
det to andre mannfolk. De er så kjekke
og snille mot meg alle sammen, men jeg skulle
nok satt veldig pris på å ha
en søster med meg.
Det var mange
indianere der inne. De kunne fortelle oss
at 30 døde nylig, og vi fant flere
døende i hyttene. Det var forferdelig
trist. Det som gjorde mest inntrykk på
meg var en ung pike. Hun lå i en hengekøye
og hadde vært syk lenge. Hun sa flere
ganger: Hjelp meg, señorita, jeg
vil ikke dø, men leve og bli frisk.
Hun og de andre lyttet så begjærlig
til budskapet om Jesus. Hun ville ikke slippe
hånden min da vi måtte gå.
Jeg skulle ønske dere hadde sett
det inntrengende, bedende blikket denne
nydelige, unge jenta sendte meg. og hun
bad oss så inderlig om å komme
snart igjen. Å, ja, det ville jeg
så gjerne, men så er det alle
de andre stedene også.
Jeg
brenner av lengsel etter å hjelpe
dette folket, og med stor glede gir jeg
alle de krefter jeg har i arbeidet, men
å — det synes å monne så
lite.
Mange
kjærlige hilsener fra Anna
Jeg
vil gjerne få takke deg, søster
Anna, for din innsats iblant indianerne.
Gud signe og styrke deg fortsatt. Jeg håper
videre at det ikke skal mangle på
midler når det gjelder å hjelpe
disse forsømte mennesker med det
nødvendigste i livet. Vi husker deg
i bønn!
Hans
Svartdal.
|
