Det var en av
disse strålende solskinnsdagene
som vi har så mange av
her i troppene, søndag
l. juli.
 Helt
fra de tidligste morgentimene
har det hersket travelhet på
misjons-stasjonen. Hva er det
som forestår? Jo det er
festdag, stor velkomstfest for
Gunvor og Josef Iversen som
er kommet. Gunvor har jo en
periode før her ute,
men Josef kommer for første
gang.
Allerede lørdag
så en mange indianere
som kom langveis fra. Noen
hadde gått mange mil.
Tidlig søndag morgen
begynte de å samle seg
utenfor misjonsstasjonen, enda
vi hadde bekjentgjort at festen
ikke skulle begynne før
kl. 14. Men dette folket går
ikke etter klokka. Rastløsheten
og travelheten som i disse dager
setter sitt sterke preg på
den siviliserte verden; har
ikke fått grep på
dette folket ennå. De
har så god tid, og de
satt trofast og ventet, og stadig
kom det flere nye til, både
paraguayere og indianere.
Da så tiden
var inne, og vi gikk til kirken
med våre instrumenter
(det er tegnet på at møtet
skal begynne), ble den lille
cranchito» fylt med en
gang. Jeg tenker at det kan
være plass til om lag
60 i det lille lokalet, men
da er det også fullsatt.
Denne dagen var det om lag 250
som hadde satt hverandre stevne
i Paso Cadena, den største
forsamling vi noen gang har
hatt, og da måtte jo mesteparten
oppholde seg utenfor kirken.
Men likevel hersket det en vidunderlig
enhet. Guds Ånd var mektig
til stede, og mange var grepet
til tårer da Livets ord
ble forkynt i ord og toner.
 Alle
sammen er vi veldig glad fordi
Gunvor og Josef Iversen er kommet,
og det er vårt ønske
og vår inderlige bønn
at Gud må bruke dem til
rik og stor velsignelse på
disse store og overmodne høstmarkene..
|
Men midt i gleden
over at vi kunne få ønske
disse misjonærene velkommen
hit, var det en vemodig stemning
som grep oss alle, for det var
samtidig avskjedsfest for Bergljot
Nordmoen. Hun har vært
ute på feltet i om lag
fem år, og skal nå
hjem til en meget velfortjent
hvile.
Et års
tid var hun alene norsk på
feltet her, og arbeidspresset
var umenneskelig. Hun ble også
hardt prøvd med sykdom,
men Gud hjalp igjennom på
en underfull måte. Hun
har utført et enestående
arbeid her, og det blir et stort
savn for oss alle når
hun drar hjem. Det var gripende
å høre høvdingen
for den stammen vi arbeider
mest blant, og likeså
flere andre uttrykke sin takknemlighet
for alt hva Bergljot har gjort
for dem. Vi ønsker at
hun må få en riktig
god hviletid hjemme, og at vi
snart må ha henne her
på feltet igjen.
Vi fikk se Herrens
arm utrakt til frelse på
festen, idet en hel familie
— mor, far og fem barn — overgav
seg til Jesus og ble frelst.
Dette er en familie som bor
i en liten landsby en mil borte.
Til slutt i festen
ble det servert chipa, en slags
kaker de baker her ute, og forfriskninger
til alle sammen. Aller sist
var det parade av skolebarna.
Det er alltid så gripende
å se disse barna marsjere
med flagg og faner når
en tenker på at generasjonen
før dem levde halvsiviliserte,
og ingen kunne lese eller skrive.
Vi takker Gud
for det verk som han har begynt
her ute i villmarken, og vi
vet at han som har begynt, også
vil fullføre dette herlige
verket. Hjelp oss å be
om en gjennomgripende vekkelse
for Paraguay!
Søsterhilsen
Anna Strømsrud. |
