Løtendamen Anna Strømsrud forteller om den norske misjonsvirksomheten blant indianerne i Paraguays jungel

Fikk slik lyst til å sende en hilsen til Hamar Arbeiderblad, som alltid er like kjærkommen her ute i Paraguays jungel, selv om avisen kan være både tre og fire måneder før den kommer fram, skriver Anna   Strømsrud   fra Ådalsbruk, som nå har virket i over et år som misjonær blant Paraguays 16 forskjellige indianerstammer.

Det var ikke egentlig trang til å oppleve spenning og eventyr som fikk meg til å forlate mitt deilige fedreland og dra ut i det ukjente, skriver Anna Strømsrud videre. Det var min indre overbevisning at jeg burde bringe evangeliet til dette folket. Etter en reise som varte i to og en halv måned, var målet nådd. Det vil si ennå gjensto 45 mil som vi måtte tilbakelegge i en gammel jeep — 45 mil på nesten uframkommelige veier, hvis en da i det hele tatt kan kalle det veier.

Misjonsstasjonen — den eneste norske misjonsstasjon i Paraguay — ligger fint til på et lite høydedrag med god utsikt over den hlle dalen hvor elven Acaray renne, og utover den store dype urskogen som omgir oss milevidt på alle kanter.

Husene derimot var ikke nettopp så innbydende. Vi bor ennå i hytter bygd opp av jord og leire med stråtak over — akkurat som indianerne. Og det hender ikke så rent sjelden vi får besøk av giftslanger og andre ufyselige kryp. Jeg var svært skremt første gangen vi fant en giftslange under sengen til en indianerpike som bodde sammen med oss, men nå er jeg blitt vant til slike ting og reflekterer ikke noe større over slike hendelser.

Travel arbeidsdag

Her er mere enn nok av arbeid. Ved siden av den evangeliske virksomheten har vi skole og sykearbeid. Jeg begynte i arbeidet med en gang. Selv om jeg nok strevde mye med språkvansker til å begynne med, så var det likevel mange ting jeg kunne gjøre.

Jeg var veldig spent på å bli kjent med dette folket som jeg skulle arbeide blant, og det varte heller ikke lenge før de kom. De hadde hørt at det var kommet en ny til stasjonen, og nå ville de selvsagt ta henne i nærmere øyesyn. Jeg vet ikke hva de syntes eller trodde om meg, men de ble iallfall veldig begeistret over noen gamle klær som jeg hadde med fra Norge, og som jeg delte ut blant dem.

De første inntrykkene og spenningen ble snart borte, og den travle arbeidsdagen ventet meg. Og hva gjør vi så? Jo, som regel står vi opp når det lysner. Hadde vi hatt noe så fint som elektrisk lys, så kanskje vi hadde stått opp ennå før, men noe slikt finnes ikke på disse kanter. Vi venter til dagslyset kommer, og da lar som regel heller ikke folket vente lenge på seg. Jeg har mere enn en gang undret på hvor alt folket kommer fra her borte i skogen. Og hva vil de? Jo, det er de forskjelligste ting. Takket være de dyktige misjonærene som begynte her, så har vi fått en veldig god inngang blant dette folket. De som var sky og redde til å begynne med, er nå helt fortrolige med oss. De forstår at vi er kommet for å hjelpe dem og nå kommer de til oss med sine mange problemer. Og mange kommer for å handle. Siden det er to og en halv mil til nærmeste handelssted, så gjør vi det slik at når vi kjører avstod med jeepen for å hente varer til oss, så kjører vi så mye at vi kan selge til indianerne. Dette setter de veldig stor pris på. De fleste gangene må vi vel helst kalle det for byttehandel, for det er sjelden de har noen penger, men så kommer de med det de har, det kan være manjokka, søtpoteter, vill honning og mange andre ting, og så vil de ha salt, sukker eller mel, og handelen går så livlig som bare det.

Mye sykdom

Og så har vi alle de syke som kommer da. Den sonen hvor misjonsstasjonen ligger, er det distriktet hvor det er mest malaria i hele Paraguay. Likeså er det også når det gjelder llaga, en forferdelig sårsykdom som det er så meget av her ute. Mange syke er blitt hjulpet her på stasjonen, og ryktet har spredd seg utover, så det hender ofte at folk kommer ridende 12—15 mil for at vi skal hjelpe dem. Dette er både paraguayere og indianere. Og vi forsøker etter beste evne å hjelpe så langt vi kan. Vi har ingen lege å samrå oss med. Den nærmeste bor mange bil borte. Så vi må stille diagnosen selv. Mange ganger er det vanskelig, men vi ber Gud om visdom og hjelp, og som regel blir det en råd. Er det tilfeller hvor vi absolutt ingenting kan gjøre, så tar vi pasientene i den gamle jeepen og kjører dem til legen. Som regel må misjonen betale disse reisene, for de aller fleste er så fattige at hvis vi ikke hjalp dem, så ble de liggende der til de døde.

Og det hender vel dessverre ofte at de gjør. Distriktet her er så stort, og vi er så få arbeidere at det er helt umulig å rekke alle hvor gjerne vi enn ville.

Det som hittil har vært så trist for oss, er at vi har dessverre ingen sykestue. Behandlingene foregår utenfor den lille hytta vår. Men nå ser det ut til å lysne på dette området. Noen venner har gått inn for å hjelpe oss med å få opp en liten sykestue. Med friskt mol gikk vi i gang med å rydde tomta, tegnet sykestua, og tenkte at det skulle være fort gjort å få den ferdig. Men akk, så enkelt var det nok ikke. Hadde vi vært i Norge, så kunne vi over telefonen bare bestilt alt som er nødvendig til et slikt bygg. Men i ikke i Norge, men langt inne i Paraguays jungel, og nærmeste telefon er 15 norske mil borte, så vi måtte innrette oss på annen måte. Huset skal bygges opp av murstein og den blir brent ikke så langt fra Paso Cadena hvor  misjonstasjonen ligger. Men så var det trematerialene som skal til da. Det nærmeste sagbruket ligger mange, mange mil borte, så det var umulig å tenke på å få noe derfra. Frakta ville bli alt for dyr. Så var det ikke annet å gjøre enn begynne å sage selv. Myndighetene hadde gitt oss tillatelse til å felle trær i skogen, og dette ble gjort. For å få fraktet disse kjempetrærne ned fra skogen leide vi en mann med ti mulesler. Han kom med et av disse kjøretøyene som mest består av to svære hjul. Med dette fraktet han stokkene ned, og det gikk både fort og bra.
Og så var det klart for saginga. Vi hadde jo ingen motorsag, så det ble å sette i gang med handkraft. Det var vanskelig å få tak i folk, fot blant paraguay erne er det W&nge som er spesialister på dette området. Men jeg kan ikke nekte for annet enn at jeg følte meg satt hundre år tilbake i tida når disse satte i gang. De hadde gravd en stor grav, og så plasserte de stokken over denne. En mann sto oppå stokken, og den andre nedi grava, og etter at de nøyaktig hadde merket opp stokken, sa sagde de i vei med en veldig stor sag. Jeg tenkte til å begynne med at det vil visst ta inange ar før de får ferdig de materialer som vi trenger. Men nei, så ille er det nå ikke. Det har gått utrolig bra, og nå er de snart ferdig med saginga. Så nå håper vi snart å kunne sette i gang med byggingen.

Det blir vel helst sykearbeidet som blir mest på meg i min første her ute, og jeg ser med stor glede fram til den dagen da vi har et ordentlig sted til å ta imot og hjelpe de syke.

De usiviliserte har det ikke bra

Ellers er det min store lengsel å kunne trenge videre innover skogen til flere indianerstammer med evangeliet. Det er en vill og fryktet stamme som kalles Guayaki, og de lever i skogene i Alto Parana. Vi ville så gjerne nå til denne stammen, men til nå har det sett så håpløst ut, både de mer siviliserte indianerne og paraguayerne frykter for disse. Nå ser det kanskje ut som det finnes en liten lysning på dette området, for 50 stykker av denne stammen er kommet ut fra skogen. De var utsultet og forkomne. Nå er de i arbeid hos farmere, og det ser ut som de slår seg til ro. Gjennom disse kan vi kanskje få knyttet kontakt med den øvrige stammen, men jeg vet ikke noe sikkert ennå.

Jeg har hørt så mange si, la disse naturbarna være i fred, de har det så bra. Jeg har tenkt mye på dette, og nesten trodd på det da .jeg var hjemme i Norge. Men nå er jeg ikke i tvil lengere. Å, nei, de har det nok ikke så bra. Skulle ønske dere kjære lesere kunne være med en tur ut i distriktet når vi besøker de syke. Vi kan finne de nesten døende, liggende skitne og fæle på noen palmeblad ved siden av bålet med fullt opp av skinnmagre hunder og katter ved siden av seg. Vi jager unna disse dyrene og prøver etter beste evne å stelle om den syke. Vi spør om den syke har fått noe mat den dagen, og ofte får vi til svar: «Nei, jeg har ikke spist noe i dag, og ikke i går heller». Og hvorfor? Fordi de ingenting har. Som regel tar vi med oss noe mat når vi går ut slik, og mange ganger når jeg ser hvor takknemlig disse menneskene blir over å få noen galleta (noen hårde små brød) og litt sukker til sin "mate". ja. da føler jeg meg beskjemmet.

Nylig kom noen indianergutter til stasjonen og fortalte at ei syk jente på på veien ca 2 km borte. Vi reiste straks avstod for å hente henne. Hun var helt utmattet. Med innsats av sine siste krefter hadde hun prøvd å ta seg fram til misjonen, men sank om etter å ha gått omlag 2 mil, og det var ikke til å undres over. Hun hadde over 40 i feber, og hadde vært syk lenge. Hun hadde lungebetennelse og dessuten anemi. Etter en tids omsorgsfull pleie både dag og natt, og med god og nærende kost kom hun seg, og nå er hun helt frisk. Er det så sant de har det så veldig godt disse naturbarna?

Jeg er i hvert fall takknemlig for at jeg kan være med å lindre litt av nøden. Og samtidig er jeg grenseløst takknemlig fordi jeg har fått vokse opp i et slikt land som Norge.

Til slutt vil jeg gjerne få lov til å sende en hilsen til alle venner, spesielt til foreldre og slekt i Løten.