Det
er stor glede for meg at jeg
nå kan få sende
en hilsen til K. S. her fra
Paraguay. Jeg kom hit til Paso
Cadena 23. oktober(1961?) etter
å ha vært på
reise i 2 ½ måned.
Ble nesten fire uker i Asuncion
for å vente på bagasjen
og ordne med den. Jeg fikk oppleve
hva alle andre opplever som
kommer til Syd-Amerika, manana,
manana, (i morgen i morgen!)
Men
endelig var alt klart, og vi
kunne begynne turen innover
skogene. Bruno Muller, en paraguayer
født av tyske foreldre
her ute, og som i ½ år
har vært medarbeider til
misjonen i Paso Cadena, kom
til Asuncion med jeepen for
å hente meg. Jeg ble litt
forskrekket da jeg så
den gamle jeepen, og jeg tenkte:
Kan den virkelig holde til en
så lang tur. Men den holdt.
Bare en eneste gang måtte
vi ut og skyve på, men
da sto jeepen i gjørme
til oppunder akslingene.
De
første 30 milene kjørte
vi den store hovedveien som
har forbindelse helt ut til
kysten, og det var fin vei.
Men da vi kom nær Brasils
grense og måtte svinge
av hovedveien, da ble veien
elendig. Mange steder var det
sumpterreng, og vi kjørte
lange stykker i vann og gjørme,
andre steder minte veien meg
mer om et uttørket elveleie
enn om en vei. Mange ganger
var jeg sikker på at både
jeepen og tilhengeren skulle
velte, men det gikk bra. Lenger
og lenger innover skogene bar
det med oss. Da vi endelig kom
så langt at det bare var
en liten dal med en elv som
skilte oss fra Paso Cadena,
da ble det stopp.  Vannet
sto så høyt over
veien at det var umulig å
kjøre med jeepen. Bergljot
Nordmoen, den enestående
tapre søster, som over
et år har vært alene
her ute, kom oss i møte
med noen indianere. |
De
bar baisjen, og så var
det ikke annet å gjøenn
å vade i vei. Vannet rakk
oss til midjen, men det gikk
så bra, og vi kom oss
velberget over.
Det
er vanskelig å beskrive
hva jeg følte da jeg
endelig sto framme på
misjonsstasjonen her. En usigelig
glede fylte hele min sjel. Tenk
at Gud aktet meg verdig til
å få gå med
frelsens budskap til dette skogens
folk!
Søndag
29. oktober var det stor velkomstfest
her. Mange indianere fra de
to stammene som bor her omkring,
kom og likeså mange paraguayere.
Det var gripende å stå
foran disse og vitne om Jesus.
Jeg kan ikke tenke meg noen
mer fattige og hjelpesløse
enn disse indianere. Men de
er like dyrebare i Jesu øyne
som alle oss andre, som har
hatt den store nåde å
få vokse opp i et kristent
land. Det var så gripende
å høre en broder
vitne under festen. Han sa at
før misjonærene
kom, levde de i uvitenhet, trelldom
og frykt. De visste ingen ting
om Jesus. Men nå vet vi
og har opplevd at Jesus kan
frelse og sette sjelene i frihet.
Misjonen
her er bare 3—4 år, men
Gud har gjort store ting i denne
tiden. Sjeler er blitt frelst
og døpt, og det er blitt
en liten menighet av frelste,
lykkelige sjeler her ute i villmarken.
Her
er et vidstrakt og åpent
felt, men få arbeidere.
Mange syke kommer langt innefra
skogene hit til stasjonen for
å få hjelp. I flere
uker har vi hatt en syk mann
liggende i garasjen. Han har
Haga, den forferdelige sårsykdommen
som det er så mye av her
ute. Vi ber Gud om nåde
og hjelp, gir injeksjoner og
steller sårene. Da mannen
kom, hadde han store sår
på armene, benene i nesen
og halsen. Nå er han snart
helt frisk og kan få reise
hjem, all ære til Jesus.
Det
at så mange syke er blitt
hjulpet, og at de som er blitt
frelst virkelig er blitt forandret
og lever et godt liv, det har
gjort at både folket her
ute og
TEKST
mangler |
