Mange, mange
ganger har dette ropet lydd
siden hin gang da Paulus lyttet
til det, og mange, mange har
også i likhet med Paulus
ikke bare lyttet til ropet,
men også gått på
Guds befaling. Og nå lyder
det makedoniske ropet her fra
Paraguays jungel: «Kom
over og hjelp oss.»
Det har vært
en prøvsom tid i Paso
Cadena. Gunvor og Josef Iversen
måtte forlate feltet her
på grunn av sykdom. Llagaen
(sår), som det er så
meget av i disse traktene, angrep
Gunvor på ny. Hun har
jo også før lidd
meget av dette. Hun var frisk
og kjekk da hun kom fra Norge,
men det viser seg at for hver
gang hun kommer til disse traktene,
så åpner sårene
seg, og nå siste gangen
var det rent ille. Nye sår
utviklet seg så raskt
at vi var enige om at de måtte
reise til et sted hvor det var
bedre klima. Men det betydde
altså at jeg ble alene
norsk misjonær her i Paso
Cadena. Bruno hadde noen dager
i forveien reist til Asuncion
for å ha full overhaling
på den gamle jeepen, for
å prøve å
få den i stand, slik at
den kunne holde ut ennå
en stund til vi får en
ny. Jeg var helt alene her i
to måneder. Jeg hadde
en indianerjente sammen med
meg, hun var både snill
og flink, men likevel lengtet
jeg iblant etter noen av mine
likestillede. Verst var likevel
tanken på alt arbeidet
som jeg ikke maktet å
gjøre. Ved siden av det
evangeliske arbeidet hadde jeg
kveldsskolen, og så de
syke da. Vi var midt i en periode
av malaria, og det kom til stadighet
nye syke, og mange syke ute
i distriktet sendte bud på
meg. |
Først
i mars kom en tysk søster
hit for å hjelpe meg.
Jeg hadde for det meste i denne
tiden vært uten kontakt
med utenverdenen, så jeg
visste ikke om at hun skulle
komme. Bruno hadde vært
og hentet henne i den tyske
kolonien i Sør-Paraguay.
Selv reiste han tilbake til
Asuncion for å fullføre
arbeidet med jeepen, og hun
fulgte med en lastebil. De siste
2,5 milene kom hun ridende.
Hadde lånt seg en hest
i Itakyry. og en soldat fulgte
henne. Jeg ble både overrasket
og glad da hun kom. Hun er en
gudfryktig søster, som
går helt inn for å
tjene Herren.
Vi er nå
kommet i gang med bygging av
en liten sykestue, og likeså
skole. Det går sakte,
men sikkert, og vi ser med stor
glede og forventning fram til
at disse husene skal bli ferdige.
Håper at de blir det i
løpet av dette året.
Ellers hadde
vi håpet å kunne
ta opp arbeid i Ybyrarobana.
et sted som ligger 15 mil lenger
inn i skogen. Det er mange indianere
der, og de har bedt oss så
inderlig om å komme til
dem, og vi hadde lovt det, men
nå, hva skal vi gjøre?
Å, om jeg hadde hatt ti
liv, jeg vet hvor jeg skulle
plassert dem alle sammen. Her
er så mange åpne
dører, «arbeidet
er stort og vidløftig,
men vi er så få....»
Hvor er du som vil hjelpe oss?
Må Gud signe den kjekke
pinseungdommen vi har i Norge!
Sikkert har Herren også
bestemt noen av dem til arbeid
blant dette folket.
Her er sterke
krefter i gjære, hedenskapets
mørke rår, katolikkene
gjør alt de kan for å
beholde sitt jerngrep over folket,
kommunismen gjør seg
mer og med gjeldende, og Jehovas
Vitner er standig på frammarsj.
Jeg skjelver ved tanken på
at de kanskje snart vil gå
inn gjennom disse åpnede
dørene, derfor er det
jeg sender dette nødropet
her fra urskogen: «Kom
over og hjelp oss....»
Bruno og vennene
her hilser.
Deres for indianernes
frelse Anna Strømsrud.
|
