Det bygges i Paraguay

 «Pris Herren for han er god, hans miskunnhet varer evindelig,»(Salme 118,29).

Dette ordet møtte Herren meg med akkurat som det gamle året svant, og det nye gikk inn. Det ble så stort for meg. Pris Herren!

Ja måtte alltid lovsang-stonene lyde fra våre hjerter, ikke bare i de solfylte dagene, men også i de mørke og stormfulle, disse ekte lov-sangstonene som fylte Paulus' og Silas' hjerte mens de satt lenket i det innerste, mørke fangerommet. Hans miskunnhet varer evindelig! Hvilken trøst, hvilken nåde! Han som var så uendelig trofast og omsorgsfull mot oss i året som svant, han vil vedbli å være likedan i året som kommer. Å, hvor det er stort å være frelst i dag!

Som vi nå står ved begynnelsen av dette året, ville jeg så gjerne sende en hilsen gjennom det kjære K.S. Takker så varmt til alle dere som har sendt meg brev og hilsener. Det blir så vanskelig å svare den enkelte, enda jeg så gjerne ønsket at tiden kunne strekke til, slik at jeg kunne gjøre det. Det kan ikke sies med ord hvor kjær komment det er å motta brev når en slik lever uti villmarken. Mange ganger er det som om ensomheten vil ta kvelertak på en, men så kommer disse oppmuntrende brevene, og en fatter mot på ny. Å nei. en står nok ikke alene. Der langt mot nord er det trofaste medstridere som ofrer og ber. Må Gud signe hver enkelt!

Her i Paso Cadena har vi det ved Guds nåde godt. Året som svant, var på mange måter et kampens og prøvelsens år. Iblant ble vi stående så spørrende: Hvorfor, Herre? Vi har ikke fått svar på alle disse hvorfor ennå, en dag skal vi forstå alt. "Tenk når engang besvart er hver jordisk gåte og hvert et hvorfor som jeg har grunnet på."

Det går framover med byggingen her nå. Bolig til misjonærene er på det nær meste ferdig, grunnmuren til sykestuen har vært ferdig lenge, og det blir å sette i gang med selve huset så snart vi får nok murstein. Det har bydd på så mange vanskeligheter å få til mur stein, vi må jo brenne den selv, men nå ser det ut som det skal lykkes, og vi er så takknemlig til Gud.

Den nye skolen er nesten ferdig til opp under taket, og det blir å legge det på med det før ste. Vårt håp er at den må stå ferdig til i mars, da vi tar til med det nye skole året. Arbeidet i skolen vokser, og til neste år må vi an tagelig ha tre eller fire klasser.

I mars skal vi hente barna fra Curuguaty og Ybyrarobana. Vi har lovt å ha dem hos oss her i misjonen for at de skal få anledning til å komme på skolen. Men framfor alt ønsker vi å så Livets sæd i disse barne hjertene, ønsker å vise dem veien til Jesus og frelsen i ham, ønsker å se dem løst ut av hedenskapens mørke, og ført over i Guds underfulle lys og frihet.

Da Gud begynte å tale til oss om dette internatet for skolebarna, og vi til slutt sa oss villig til å begynne, tror jeg vi kan si at vi satte i gang med tro alene. Vi hadde absolutt ingen ting. Som vi er fullt viss på at det er Guds vilje, så har vi gjort de forberedelser vi har kun net, men det mangler oss mye ennå. Men Gud er underets Gud.

Ennå er det to måneder til barna skal komme, og vi hviler i Guds løfter. Han vet jo mye bedre enn vi hva som trengs, og han har veier hvor vi synes alt er bare mørke. Kjære venner, be for saken! Be for indianerbarna.

Møtene er jevnt godt besøkt, både av paraguayere og indianere. Vi ønsker å ta opp arbeid på flere utposter, men nå som vi er så få og så opptatt med dette bygge arbeidet, er det håpløst. Viljen har vi, men kreftene strekker ikke til. Vi venter på forsterkning, og ser med glede fram til at Bergljot og Olav Norheim skal komme.

En del indianere ble frelst i året som gikk, og nå ønsker noen å bli døpt. Men vi er som regel ikke så snare til å døpe dem. Hedenskapen har dype røtter i deres hjerter, og enda de nok ønsker å følge Jesus, faller de like vel ofte i fristelsen til å del ta i de festene eller tilbedelsene som indianerne har. Jeg vet ikke om de gjør det for dide ikke er løst, eller om det er av frykt for medisinmennene. Disse har grusom makt over folket, og de gjør selvsagt alt de kan for å be vare sitt herrevelde. Men vi kjemper og ber og tror på seier.

Det ferdes mye folk forbi stasjonen, både paraguayere og indianere. Mange stanser opp for å hilse på oss, og mange kommer fordi de er syke. Hvis det er noen som kan lese, så deler vi ut bibeldeler og traktater. Vi delte ut mye i året som gikk. Jeg tror det går mange lengten de og urolige sjeler, for når vi kommer i samtale med dem, og de begynner å åpne sitt hjerte, forstår vi at de er søkende, men mange gan ger så helt uvitende om frelsesveien. Vi forteller dem enkelt om Jesus og peker på det blødende Guds Lam som bar all verdens synder. Må Herren gjeste dette lan det med en gjennomgripen de vekkelse!

Vi er så takknemlig til Gud fordi det går framover med byggingen her, og vi takker alle venner som har vært med og ofret slik at vi nå kan få ny skole, en liten sykestue og bedre hus til misjonærene. Men likevel har vi et stort ønske, og det håper vi må bli oppfylt dette året. Kan jeg få lov til å betro det til dere kjære lesere av K.S.? Jo, jeg tror jeg kan gjøre det. Det ble så alvorlig for meg her en dag. Bruno, min medarbeider og forstander for menigheten her, kom til meg og sa: «Du søster Anna, nå får vi ny skole og sykestue, men hva med kirke?»   Og jeg lar spørsmålet gå videre. Vi har en stor jordhytte som vi har brukt til alt mulig, til kirke, til skole og til de syke. Nå synes vi det er så trist at vi skal ha denne jordhytten til kirke, og vi lengter så etter å få bygge Herren et hus på dette stedet. 

Vi har en del tømmer liggende på tomten her, men dette må sages, og det får vi ikke gjort gratis. Nei, de som skal sage med hånden, vil ha godt betalt, og det er det kanskje ikke noe å si på. Murstein er det også godt håp om at vi kan få laget. Den mannen som lager mur stein, er meget dyktig, og han har lovt at innen mars—april skal de ha ferdig 50.000. Jeg tror at fortsetter de slik som nå, så vil det lykkes, og gjør det det, så vil vi få nok murstein til å sette opp en liten kirke. Men mursteinen må vi betale, og de fattige vennene i menigheten kan vi nok ikke vente så meget av. Men likevel har vi fått tro for saken. Er det noen som vil hjelpe oss å bygge et bedehus blant indianerne? Det blir den første kirke som bygges blant dem på dette veldige feltet hvor vi arbeider.

Be for oss og arbeidet her. Be at det aldri må fattes oss tro og mot til å stride for den troen som engang ble overgitt de hellige, og til å plante korsets banner blant dette skogens folk.  Måtte mange sjeler berges for himmelen i dette nye året!

Bruno og vennene hilser så mye til alle K.S.' lesere.

Varm hilsen fra deres for indianernes frelse