En hilsen fra Paraguay

Anna Strømsrud

«Che aikuaa Hesu che pytyvovaara» (Jeg vet at Jesus alltid hjelper meg).

Noen indianerbarn leker ved siden av meg. Jeg sitter i en fluktstol i skyggen, ennå ganske svak etter det siste malaria-anfallet. Arbeidsdagen her på misjonsstasjonen langt inne i Paraguays jungel pleier å være både lang og anstrengende. Men nå sitter jeg altså her, helt uten krefter, og tankene strømmer på, også noen triste. Hvorfor skal jeg sitte her så svak og matt? Har jeg ikke forlatt alt for å bringe evangeliet til dette folket, og ennå kan Gud tillate at jeg skulle tas slik avsides?

Mens disse tanker fyller mitt sinn, er det at ovenstående sangstrofe blir sunget med ren klar barnestemme. Jeg blir revet ut av mine tanker, og ser meg omkring, og får øye på en liten indianerpike. Hun synger mens hun leker. Neppe er hun vel klar over at hun er med å formidle en hilsen fra himler til et trist sinn. Men det gjør hun virkelig. «Jeg vet at Jesus alltid hjelper meg». Var det ikke det jeg hadde fortalt mine kjære venner her ute i skogen så mange ganger? Jo visst var det det. Og jeg fikk på ny løfte blikket oppad til Ham, Han som er med alle dager, de onde så vel som de gode. På ny kunne jeg takke min elskede Herre fordi han aktet meg verdig til å få være med å bringe evangeliet inn til dette arme folket her i skogen.

Har ikke indianerne det godt som de har det? Er det ikke best å la disse naturbarna være i fred? Å, nei, de har det ikke godt. Jeg vil ta dere med på et av de mange, mange sykebesøkene. Jeg har fått beskjed om at en kvinne er syk, og jeg drar avsted med mopeden. Medisinveska har jeg godt fastbundet bakpå. Veien hvor jeg drar fram, ville vel vi i Norge ikke kalle vei i det hele tatt, men fram kommer jeg likevel, oppover en stor bakke, over en slette og inn i skogen bærer det. I en sving ligger en stor slange midt i veien, og det er såvidt jeg ikke kjører over den. Et forskremt rådyr hopper inn i skogen, og ellers treffer jeg på kjempestore firfisler og andre smådyr, men disse klarer ikke å fange min interesse idag. Jeg seg for meg den syke som venter på hjelp. Jeg roper til Gud at han må gi meg visdom og nåde til å hjelpe den syke. Mens jeg passerer en bru over en liten elv, ser jeg noen menn som holder på å flå et dyr. Jeg stusser litt, for det er ikke en sau, kalv eller rådyr de holder på med, men jeg har ikke tid til å stanse. Jeg hilser og vinker og farer videre. Nå ser jeg hytta til den syke. Når jeg stanser mopeden samles straks en hel flokk med halvnakne unger omkring meg. Jeg tar medisinveska mi og går fram mot hytta. Et syn som jeg har sett så mange ganger møter meg også her. På jordgolvet ved siden av bålet på noen filler og palmeblad ligger den syke omgitt av radmagre hunder og noen høner. Hun er mager og uttært og har høy feber. Jeg vil helst tro hun har tuberkulose, men jeg er ikke sikker. Jeg sender et sukk opp til Ham som fordums hadde medynk med folket. Jeg gjør i stand og gir injeksjoner for å få feberen ned. Jeg spør om hun har spist noe den dagen. Nei, det har hun ikke, ikke dagen før heller. Hun orket ikke spise mandioka som er det eneste som finnes i hytta, og det kan jeg så godt forstå.

Ved siden av medisinen så har jeg som regel med litt sukker og noen hårde små boller når jeg drar ut på sykebesøk. Slik nå også. Jeg ber de andre i hytta gjøre i stand litt mate (en slags grønn te), og så får hun teen med sukker i, og disse små harde bollene. Sjelden har jeg sett noen så takknemlig. Hun lyser opp mens jeg sitter ved siden av henne og holder henne oppe slik at hun kan spise. Jeg gjør hva jeg kan og lover å komme igjen neste dag. Jeg har svært lite tro på at hun kan klare å stå det over. Vi synger litt og ber til Gud, og jeg drar hjemover igjen.

Nå er mennene der nede ved elva ferdig med dyret, og del går opp for meg hva slags dyr det er. Jo, en stor tiger, og den hadde de tatt på veien der hvor jeg hadde dratt fram. Jeg kjenner det går frysninger nedover ryggen. Sikkert hadde jeg blitt vettskremt om jeg hadde møtt den på veien, men det ble jeg altså spart for. � «Ingen er så trygg for fare som Guds lille barneskare.»

Jeg reiser mange ganger og ser til den syke, gjør hva jeg kan og ber til Gud. Underet begynner å skje. Hun begynner å kvikne til, og en dag er hun helt frisk.

Å jo, evangeliet trenges her inne. Denne vidunderlige omskapende makten som løser de arme menneskesjelene ut fra synd, frykt og hedenskap, og løfter dem opp både timelig og åndelig.

Mye sosialt arbeid må vi gjøre her inne, men alt gjør vi for evangeliets skyld, med tanke på sjelene, og vi takker Gud for at Han lar oss få se frukter av arbeidet. Langt her inne i skogen er det en liten flokk som priser Jesus for frelsen. Det er sjeler som er ført over fra døden til livet, fordi Jesus sa at dette evangelium skal forkynnes for alle folkeslag, også for disse fattige indianerne som lever bortgjemt her i skogen.

Be for indianerne og arbeidet her.

Fredshilsen

Anna Strømsrnd.

Str. Strømsrud er p. t. hjemme hos sine foreldre, postadr.:

Ådals bruk st., Hun har behov for hvile etter sin anstrengende periode i Paraguay. Planen er imidlertid å dra ut igjen til våren. Under oppholdet i Norge besøker hun menighetene bortover og dem som støtter opp om arbeidet der ute.

Misjonskassererens adresse er: Bjørn Midlbø, Lårdal i Telemark. Red.