NYTT FELT ÅPNET I PARAGUAY

Anna Strømsrud

«Dere må komme snart igjen, vi er så glad for at dere ville komme til oss.» Slik lyder indianerhøvdingens avskjedshilsen til oss. Han står og ser etter oss der vi drar bortover den solhete sletta. Så vender han om og går tilbake til skogen og folket sitt.

VI kjenner oss så uendelig takknemlige. Dette er et av de første besøkene våre hos indianerne i denne sonen. Vi var så spent på om de ville ta imot oss. Tidlig om morgenen hadde vi tatt av sted. Etter å ha kjørt om lag 40 km måtte vi sette jeepen igjen, for det var en ganske bred elv som det ikke var bro over. En mannlig sjåfør hadde kanskje kjørt over, men jeg vaget ikke. Ikke ennå. så det ble å gå de siste km.

Det var nok både med frykt og beven at Astrid Myrvold og jeg reiste nordover for å ta opp arbeid på et helt nytt felt, men vi kjente oss ledet av Gud. og fortrøstningsfullt la vi våre liv l hans hender. Vi har også fått oppleve å gå i de ferdiglagte gjerninger, og det er underfullt. '

Astrid Myrvold er kanskje ennå ikke så kjent for K. S.' lesere. Hun er fra Sarpsborg, utsendt fra Filadelfia. med støtte fra Seattle. Hun oppholdt seg i USA fem år før hun kom til Paraguay. Hun har tre års bibelskole i Seattle, og god erfaring fra det personlige sjelevinner-arbeidet. Hun er en meget tapper, misjonær. Forandringen fra USA , og til å ferdes her inne i skogene i er jo veldig stor. men hun går på med friskt mot. Litt redd var hun nok første gang da vi måtte ri for det ble for langt å gå, men nå ser det ut som hun styrer hesten like bra som de innfødte her. Hun elsker indianerne, noe som jo er første betingelse om en skal kunne arbeide blant dem. Hun synger allerede sanger på deres eget språk. Jeg er svært takknemlig til Gud for min medarbeider.

Vi er bosatt i en liten grenseby som heter P. J. Caballero og herfra reiser vi ut og besøker indianerne for å prøve å få kontakt med dem. De bor i små flokker spredt omkring i de store skogene. Lenge har de levd så uforstyrret i denne sonen, men nå er en ny, fin vei blitt bygd, den er på det nærmeste ferdig. Med den kommer sivilisasjonen. På begge sider av denne veien bor indianerne. Det ville ikke være lett for oss å finne fram til dem, men nå er vi så heldig at en kontaktmann for indianerne er interessert i vår misjon, og han er med oss på disse turene for at vi skal bli kjent. Han er en av de få paraguayere som vil gjøre noe for indianerne. Som regel har han med seg en indianer. Så har vi Milton, evangelisten vår, han er ekte indianer, kommet over fra Brasil, så vi er et helt følge når vi tar av sted innover i skogene.

Slik også denne morgenen. Da vi kom fram til den første hytta, ble det sendt bud omkring, og ganske mange samlet seg. De tok vennlig imot oss. Disse er ganske primitive. Det var så mange syke iblant dem. Vi bad om lov til å behandle dem, og det fikk vi. De har ikke tillatt noen tidligere å ta blodprøver av dem. Jeg forklarte at hvis jeg ikke fikk disse prøvene, så kunne vi ingenting gjøre, og vi fikk lov. Kontaktmannen Lopez var forundret over dette. Vi ser det som et Guds under. Vi behandlet mange syke. Siden delte vi ut klær vi hadde med. Barna fikk noe brød, og begeistringen var stor. Mens vi slik hadde dem sittende omkring oss, begynte vi å synge om Jesus i på deres eget språk. Forundret lyttet de til. Det var første gang de hørte slik aang. Så leste evangelisten Guds ord og talte enkelt til dem, og fremdeles satt de stille og lyttet, lyttet til budskapet om Jesus for første gang.;

Det var gripende. Fillete, skitne, ennå så bundet til sitt hedenskap satt de der, men nå fikk de høre om Jesus. De som sitter i mørke og dødsskygge skal få se dette i underfulle lyset. Tenk at de virkelig tok imot oss. og at de var i villige til å høre. Det ble så stort for oss. Da vi gikk, fulgte selve høvdingen oss på veien, og gav , oss denne avskjedshilsen at vi måtte komme snart igjen.

Siden har vi besøkt mange steder, men ennå er det mange. mange flere igjen. Vi opplever at Gud går foran og baner veien. Trøtte og skitne av alt det brune støvet kommer vi hjem fra disse turene. Men å. så lykkelige! Finnes det noe større enn å være Jesu budbærer?

Foreløpig bor vi i denne byen, men vi har fått ordnet med et stort område ca. 100 km herfra. Der håper vi å bygge en misjonsstasjon, et senter for indianerne med kirke, internat og skole. Vi kommer nok til å satse mest på barna. Vi vet det skal jo ikke lite | til for å bygge opp en ny misjonsstasjon, men også dette har vi lagt i Guds hender, ganske forvisset om at han som har begynt denne gjerningen også vil fullføre den. Sølvet og gullet hører Herren til. selv om han nok har betrodd menneskene å forvalte det.

En ting vil jeg gjeme nevne før jeg slutter. Det er evangelisten vår. Han er en varm kristen, en, meget fin broder. Tidligere var han pastor blant metodistene.! Han er vokst opp i deres misjon i Brasil. Men nå er både han og hans hustru døpt, og tillagt den lille pinsemenigheten her i byen. Begge to kjenner kall til å arbeide blant indianerne. Etter å ha bedt mye til Gud ble vi stille for å kalle dem til våre medarbeidere. De snakker jo begge to perfekt guarani, og kommer selvsagt lettere i kontakt med indianerne enn vi. Gud bruker dem til stor velsignelse. Det er så gripende å se Milton når han står midt iblant sitt eget folk, ja også den samme stamme, og forkynner evangeliet.

Men ved at vi har kalt dem, så står vi også ansvarlig for deres underhold. Skal tro om det finnes noen som vil hjelpe oss å underholde dem? Jeg tror at det må finnes mange.

Kjære venner, be for oss. Be om vekkelse for de tusenvis av indianere som lever rundt om i skogene her. Hele dette store feltet ligger åpent for oss. Be om vekkelse for de tusenvis av indianere som lever rundt om i skogene her. Hele dette store feltet ligger åpent for oss. Be hestens Herre sende flere arbeidere til Paraguay.

Astrid hilser.

Deres for indianernes frelse.

Anna Strømsrud.

Vår adr. er: Casilla 35. P. J. Caballero. Paraguay.

Min kasserer er: Bjørn Midtbø. Lårdal i Telemark.

Søstrene Astrid Myrvold og Anna Strømsrud har tatt opp arbeid på. et meget stort felt. Ovennevnte henstilling om hjelp til evangelist anbefales på det varmeste. Da han jo selv er indianer, er han til uvurderlig hjelp for våre søstre og misjonen.

Lars M. Førland, feltrepr.!