Korsets
Seier 12. desember 1979
«Er Gud
for oss, hvem er så imot oss?»
Rom.
8:31
I
1967 begynte Astrid Myrvold og jeg, sammen
med Milton Laranjeira det oppsøkende
 arbeidet blant tavytera-stammen
i Amambay. Vi visste at skulle være
tusenvis av dem spredt utover i de store
skogene. Noen hadde vi fått kontakt
med. men de var heller litt reserverte og
redde for oss. Det var vanskelig å
vinne deres tillit. En dag var det som om
mismotet ville storme løs på
meg, og Satan sendte ut sine tvilende piler.
«Du kan vel se at det ikke nytter
med dette folket, de kommer aldri til å
ta imot dere. Gå til andre steder
der det er lettere å arbeide.»
Slik talte den gamle slangen, og jeg begynte
å lytte. Han hadde visst rett. Det
hele syntes så håpløst.
Men jeg satt i slike tanker, klappet det
ute i gården hos oss. Jeg tenkte kanskje
det var en av naboene som kom på besøk.
Vi hadde leid et hus i byen, og hadde fått
kontakt med en av naboene. Stor ble min
forundring da jeg kom ut og fikk se en indianer
stå der. Han hilste og spurte om det
var her misjonærene bodde. Det kunne
jeg bare bekrefte , og ba han komme inn.
Han tok opp noen papirer han hadde godt
forvart i et bambusrør, og rakte
meg. Det var for å presentere seg.
Selv kunne han ikke lese. Papirene var fra
indianerdepartementet. og fortalte at han
var overhøvding. Jeg ble meget glad
og spurte hvorfor han kom. Jo, han hadde
hørt at vi reiste rundt om i skogene,
og at vi hadde medisiner til de syke. Vi
hadde ikke vært på de kantene
mannen kom fra, og visste ikke at det fantes
så mange indianere bare to mil fra
byen. Nå ba han oss så inderlig
å komme også til dem. Det var
så veldig mye syke der.
Tvil
og mismot som nettopp hadde villet bestorrme
meg, ble jagd vekk. og lovsangen fylte mitt
hjerte. Det var noen som hadde bruk for
oss. noen som ønsket at vi måtte
besøk? dem. A.så sendte Gud
ingen ringere enn selve overhøvdingen
for å oppsøke oss. Det ble
en veldig oppmuntring for meg. Først
hadde han gått over to mil for å
komme til byen, og siden hadde han gått
gate etter gate og spurt etter misjonærene
inntil han fant oss.
Vi
bestemte en dag for å besøke
dem, og det var et gripende syn som møtte
oss første gang vi kom til Consuelo'y.
Høvdingen hadde samlet masse indianere
rundt hytta si, og der satt de og ventet
på oss. Vi fikk hjelpe mange syke.
Da sykebehandlingen var over, ba vi om å
få ha et lite møte der, og
det fikk vi. Milton. som selv er indianer,
fortalte dem enkelt om Jesus. Siden lærte
han dem et par små kor. Jeg satt der
grepet og takknemlig. Finnes det noe større
enn å få være med å
få bringe Livets budskap til dem som
j aldri har hørt om Jesus?
Med
høvdingen Agavito Mendoza's besøk
hos oss, ble det en forandring i vårt
arbeide blant indianerne. De begynte å
få tillit til oss. og til flere steder
ble vi bedt om å komme. Sykebehandlingene
var med å bane vei for oss slik at
vi også kunne få forkynne dem
evangeliet.
Nå
er det flere år siden Agavito døde.
Jeg mistet en oppriktig og trofast venn
når han gikk bort, og det ble et stort
savn. men jeg tror jeg skal møte
han igjen i himmelen. Han var den første
frukt av vårt virke i Amambay.
Siden
har arbeidet utvidet seg mere og mere.
Indianerkolonien og misjonsstasjonen
Eben-Ezer ble en realitet i 1969. Antropologene
sa til meg at indianerne aldri ble å
bosette seg på dette stedet. Men Gud
har gjort et under, mange familier har bosatt
seg i kolonien, flere er blitt frelst, og
noen er døpte. Det er Guds underfulle
verk. Han elsker indianerne, og derfor har
han bedt oss å gå for å
bringe dem dette glade budskap.
Jeg
er gla og takksam at Gud betrodde meg kallet
å få være med og bringe
Livets ord ut til skogens folk. Det er stort
å få gå i de gjerninger
som Gud har lagt ferdig før verdens
grunnvold ble lagt.
«Er
Gud for oss. hvem er så imot oss?»
Anna
Strømsrud
|
