Fikk 10000 mål jungel av myndighetene

Norsk misjonær by bygger indianerkoloni i Paraguay

Om ikke misjonær Anna Strømsrud har arvet halve kongeriket, så har hun i hvert fall opplevd ting som har mye av eventyrets glans over seg. Av myndighetene i Paraguay har hun fatt tildelt ikke mindre enn 10000 mål jungel.
— Men jeg har kun fått det for å gi det videre, sier hun til Vårt Land. Den handlekraftige misjonæren fra Ådals Bruk på Hedmarken har gått i spissen for å bygge opp en indianerkoloni. De hvites behandling av indianerne i senere år har opprørt henne.

Av Kjell Hagen

— Mange utlendinger kjøper opp store jordområder i Paraguay. De vil ikke ha indianere på sin eiendom, og det har ført til at de hå lever i små grupper langt inne i jungelen, noe som gjør det vanskelig også for oss misjonærer å oppnå kontakt med dem. Det var for å kunne samle en del av dem at vi søkte myndighetene om å få overlatt et område. Vi tenkte ikke på så mye som 10 000 mål til å begynne med, men departementet som stelte med saken, mente at vi måtte ha såpass, forteller Anna Strømsrud.

EBEN-ESER

Over 40 indianerfamilier vil få plass i kolonien, og de første har allerede vært der en tid. Kolonien har fått navnet Eben-Eser og ligger like ved en av landets hovedveier, om lag 10 mil fra Caballero, byen hvor Pinsevennenes Ytre Misjon driver sitt arbeid ut fra.
Det krever stor innsats å bygge opp kolonien. Etter å ha felt trærne og latt dem tørke, blir det satt fyr på, og så kan dyrkingen av jorden begynne.
— Jorden er svært fruktbar. Vi .kan i begynnelsen godt høste av den i syv—åtte år uten gjødsling. Området deles inn i parseller på 200 mål. I vinterhalvåret har vi tatt sikte på å dyrke hvete, mens manjokk, søtpoteter, ris og bønner er blant de vekster vi satser på i sommerhalvåret, forteller Anna Strømsrud.
Man håper nå at det skal gå i orden med en traktor til kolonien, noe som vil være til veldig hjelp i opparbeidelsen av jorden.

SKOLEGANG

— Hvordan trives indianerne i kolonien?
— Vi må selvsagt være forberedt på begge deler. Ikke alle trives og forsvinner igjen, men andre slår seg til. Flere familier er nå blitt selvhjulpne og skaffer selv mat til livets opphold. Ellers hjelper vi den både med mat og klær det første halvåret. Kolonien har nå vært i drift et par år.
— Får barna skolegang?
— Vi begynte skole for 10 elever i fjor. Den beskjedne starten skyldes i første rekke at vi mangler lokaliteter til formålet. Men vi skal bygge både skole og sykehus i kolonien. Kirke er nå under bygging.

TILLITEN KOMMER

— Er det lett å drive misjon blant disse menneskene?
— Tilliten øker etter hvert, selv om de nok var en god del reserverte i begynnelsen. Det er det heller ikke noe å si på, slik de hvite har oppført seg overfor indianerne. Flere har gitt til kjenne at de vil følge Kristus. De fleste hadde absolutt ingen kjennskap til evangeliet, så alt må bygges opp fra grunnen av.
Anne Sfcrømsrud forteller at en brasiliansk evangelist var henne til stor hjelp i den første tiden. Han fikk god kontakt med indianerne. Mens hun nå oppholder seg i Norge, blir kolonien betjent av misjonær Oddmar Byberg og frue og misjonær Kjellaug Sjølund. Anna Strømsrud reiser ut igjen til Paraguay l september. Hun er ut sendt av Lardal pinsemenighet.
— Dette med indianerkolonien er så nytt ennå at jeg er litt betenkt over for mye publisitet omkring de, sier hun.
— Det hele er nærmest et eksperiment, men hittil har alt utviklet seg tilfredsstillende, og dette håper vi skal fortsette.

Misjonær Anna Strømsrud vekker stor oppsikt når hun trekker i sin brusende fjærdrakt. Den er festkledning i den lille Maka-indianerstammen.

I Anne Strømsrud har indianerne en varm talsmann, og hennes høyeste ønske er å få være med å lede så mange som mulig av dem til tro på Kristus.