"Det er en historisk dag for indianerne i dette distriktet! 50 av dem har latt seg innskrive som paraguyske borgere. Og det ser jeg som et stort framskritt for å kunne bedre dere kår"

Slik    skriv    Anna Strømsrud frå Amambay i   Paraguay.   Ho   er misjonær   utsend av pinsevennane i Norge, men må i tillegg drive like mykje sosialt, politisk og helsemessig arbeid. Sjøl var ho fødd i Løten, og er utdanna barnepleierske. Alt i 1961 for ho til Paraguay. Nå går det mot slutten av tredje periode.

Paraguay har reservert eit nokså stort område for indianarane opp mot grensa til Brasil. Det ligg mest   femti   mil   frå hovudstaden.   Om  lag 10000   indianarar   er spreidde over dette området. Dei har ikkje blitt registrerte som borgarar i landet. Derfor har dei heller ikkje fått skolar.  Stordelen er analfabeter Og helsestellet rekk heller ikkje så langt ut, delvis fordi innbyggarane der ikkje er registrerte. På grunn av fattigdom og dårleg kost døyr massevis av småbarna, særleg av tuberkulose.

Men i fjor haust fekk altså Anna, eller indianarane si mor, som ho vert kalla, dei første til å registrere seg. Og med det har ein faktisk von om eit menneskeverdig liv — litt i senn. Til nå har mange kome rasande innover reservatet til indianarane og jaga dei bort — indirekte. Dei raserte området ved å hogge ut skogen.

Det område som søster Anna fekk utdelt, og som ho kalla Eben-Eser, er på ca. 8500 mål. Fullt utbygd, yil kolonien gi plass for om lag 50 indianar- familier.

Utviklingshjelpa, NORAD, er interessert i tiltaket Dei har bevilga nærare ein million kroner til administrasjonsbygg, poloklinikk, skole, sag-bruk — og til planane for eit jordbruksprogram som alt er i sving.

Også styresmaktene i landet  ser  med  stor velvilje på det arbeidet ein driv her. Og den norske ambassadøren i Buenos Aires som var på vitjing, sa   begeistra: "Dette  er  et meget verdfullt prosjekt. Misjonær  Anna  Strømsrud fortjener all honnør for sitt enestående arbeid."

Men la oss gå tilbake til søster Anna og kvardagen hennar. I eit brev heim straks for jul, skriv ho: "Jeg har særlig konsentrert mitt virke blant indianerne i Amambay sør og vest for Pedro Juan mot Yby Yau hvor Eben—Ezer ligger. Det er et stort felt som strekker seg over 10-15 norske mil. Jeg når ikke på langt nær over alt, og nå under byggeperioden så har jeg jo ikke kunne besøke mine kjære rundt om i skogen. Som byggeleder og ansvarlig for prosjektet på Eben—Ezer, har jeg hatt mere enn nok. Men for et par uker siden måtte jeg sette alt annet tilside noen dager. Noen indianere mot nord, vel omlag 7-8 mil herfra hadde gått den lange veien og kommet fram til Ortiz, sykepleieren som hjelper meg, og bedt om hjelp. To ganger hadde de måtte vende tilbake uten å treffe meg fordi jeg var i Asuncion. Men så hadde de fastsatt en dag når det led mot fullmåne, at de skulle komme igjen, og de ba så innerlig at de måtte få møte meg hos Ortix. Jeg har hørt om disse indianerne, men aldri hatt kontakt med dem, De derimot kjente godt til misjonen og det arbeidet vi driver. Nå var de i stor nød for jorda holdt på å bli tatt fra dem. De bor på et område mellom to elver,  og har bodd der i mange generasjoner. Nå er det en fryktelig rovdrift på alt som heter skog og tømmer her i dette landet. Sagbrukene blomstrer opp det ene etter det andre.

På det området hvor disse indianerne bor, er det mye verdifull skog. og for en tid siden kom det noen innover med traktor som ryddet vei og de begynte å hugge ut skogen. De hadde også med seg oppmålingsmann som skulle sette opp grenser, sikkert en som var blitt godt bestukket med penger. Indianerne, det er omlag femti familier, fikk bare igjen et lite område som har liten verdi. To hytter var blitt brent ned for dem. Nå kom de for å be om hjelp. Det var noen riktig kjekke indianere, typisk skogens folk, og jeg ble så glad over å få hilse på dem. Jeg lovte å gjøre det som sto i min makt for å hjelpe dem. Disse, indianerne har levd ganske isolert, så det er få som har hatt noe rede på dem. Jeg ringte Infanzo med en gang og forklarte stillingen, og ba om at han måtte komme oppover. Infanzo, og siden forsvarsministeren, må ta avgjørelser i denne saken. Det jeg kunne gjøre var å gi informasjoner og så å tale indianernes sak, og det har jeg jo fått litt erfaring i nå. Da gir jeg ikke disse høye herrer ro.

Og det lyktes meg virkelig å få med Infanzon oppover. Sammen med Ortiz og en indianer drog vi med den lille, grønne jeepen innover skogen. Jeg kaller jeepen min for "Ratoncito" (den lille rotta). Den er ikke pen å se på, men den tar seg utrolig godt fram overalt, enda den har bare sperr-gir. De første milene var det fin vei så det gikk fort unna. Men de siste 15 km inn i selve jungelen var fryktelig. Veien var så smal og svingete, full av store steiner og bratte bakker opp og ned. Iblant var det nesten som i en tunnel med jungelen tett over oss, og det var hugget vei igjennom. Det var en fantastisk vegitasjon, masse orkideer av forskjellige slag vokste på trestammene. Jeg hadde så lyst til å samle en del, men det var jo ikke tid til det den dagen. Vi var alle ukjente der. men hadde fått så noenlunde rede på veien, og det gikk framover med oss. Vi hadde avtalt med indianerne at vi skulle skyte opp raketter for å melde vår ankomst, og det gjorde, vi også, da vi trodde at vj nærmet oss stedet. Ganske riktig, det varte ikke lenge for høvdingen selv og et par andre indianere dukket fram fra skogen. De ledet oss sikkert fram det siste stykket. Vi måtte passere ei ganske dyp elv med bare ei provisorisk bro av noen stokker. Det var bratt ned på den ene siden og like bratt opp på den andre siden. Mannfolka gikk ut for å dirigere meg. Jeg var mest redd for at jeepen skulle gå rundt. Sakte slapp jeg meg ut for skråningen, og da jeg vel var kommet utpå stokkene, satte jeg gassen nesten i bann, og formelig spratt opp på andre siden

___________________

Straks for jul kom det eit trist bod til misjonsvennene i Norge. Søster Anna hadde hatt det så stridt, at ho ikkje sjøl greidde å fullføre julebrevet heim. Men ho hadde fått gode hjelparar, så ho hadde god von om å vera bra att når heile anlegget fiks ferdig skulle innviast.

Ein ting til skulle vekke ettertanke: Det er den vesle misjonsflokken Eben-Eser i Lårdal som står som utsendarar for Anna i Paraguay. Dei er ikkje fleire enn omlag 60 medlemmer. Likevel gjer dei dette gigantarbeidet for 10000 fattige og forkomne i det framande landet.

Sør-Amerika er eit land vi i det heile har høyrt så altfor lite frå. Men også her er der store grupper minoritetar som blir handsama på det mest skammelege. Indianarane i fleire av desse landa har vore særleg hardt utsette.

Og dei som har vakna til ansvar for desse på skuggesida, er, nå som før, enkle kvardagsmenneske med misjonsbrand og rettferdssans i sinnet og ynskje og evne til persontog offer og innsats.