"Jeg har mottatt utmerkelsen på vegne av misjonen."

Jeg er ikke mer verd denne utmerkelse enn andre misjonærer. Mange misjonærer gjør en innsats som er mer fortjenstefull enn min. Men jeg har mottatt Det paraguayiske forsvarsdepartements fortjenestemedalje på vegne av hele vårt arbeid.

Dette var Anna Strømsruds umiddelbare og nøkterne kommentar da vi leste opp for henne vårt oppsett i siste KS fra Lars Førland.

Hun er nettopp kommet hjem etter en anstrengende periode med mange arbeidsoppgaver. Hun er rådet av legen å ta det helt med ro tre måneder.

Jeg skal ut igjen så snart jeg føler meg frisk nok til det, sier hun. Det er 14 år siden første gang, og etler en velfortjent hvile drar hun ut til sin fjerde periode.

Hva er det som egentlig er så spesielt med arbeidet blant indianerne i Paraguays skoger, at en kan ofre hele sitt liv og sin helse for et folk en ikke har det minste med å gjøre?

Det er bare et kall fra Gud til denne spesielle oppgave som kan holde misjonærene oppe, sier Anna stille. Vi aner hennes intensjon: Også dette folk må møte kjærlighet og medmenneskelighet. De må lære å kjenne Jesus. Det er bare dette ene som er drivkraften i arbeidet.

Anna Strømsrud har tatt opp arbeidet i det eneste reservat for indianerne i Paraguay. På dette området har myndighetene avsatt plass for skogens folk. Her kan de få sin egen eiendom og skjøte på 170 mål for hver familie. I dag bor det om lag 30 familier i området. Og det er her misjonen har stasjonert seg med et helsesenter og en kirke. En del indianere er kommet til tro, noen er blitt døpt, og enda flere venter på å bli døpt.

Indianerne kommer også for å få hjelp ved sykestua.

Har du hørt noen gang at enkelte kritiserer misjonen og mener at det er hedre at indianerne får leve i sin kultur og ha det godt

i skogene, enn at sivilisasjonen skal ødelegge dem? Hva mener du?

Anna Strømsrud overraskes ikke av problemstillingen. Hun har hørt det før, og gjennomtenkt problemet. 

 - Jeg har trålet skogene og møtt indianerne, sier Anna. Jeg har sittet ved dødsleiet og merket frykten for døden hos den syke. Kulturen hjalp dem ikke. Jeg fikk hviske inn i deres ører at Jesus kan frelse og hjelpe, og i tro på ham har de gått lykkelig over grensen.

- Tilbake til kulturen. Før vi kom, hadde sivilisasjonen allerede ødelagt indianernes kultur. Det er to ting de hvite har lært oss, sa en indianer:

- Vi har lært å drikke og å være utro! Innover skogene kommer veiene og forbedringene, og med dem forurensningene. Del begynner å bli lite vilt i skogene, og fiskene i elvene minker. Indianerne er blitt jaget ut fra sitt miljø. Hva har vi så å gjøre?

- Vi må hjelpe dem i den situasjonen de er, og ikke hele tiden snakke om en kultur de selv er ukjent for.

Ta et eksempel. Epidemier bryter løs blant indianerne. De er lette å overvinne, men de kan ikke greie det selv. En sykdom som kusma tok hundre indianere for noen år siden.

De skadevirkningene sivilisasjonen har ført med seg, må vi forsøke å dempe mest mulig. En kan si at det har oppstått et stort vakuum som må fylles. Vi har et virkelig middel. Evangeliet kan rette opp og skape nye kulturer som er bygd med tro på Gud og nestekjærlighet. Jeg tror det beste som kan hende dem er at de får den kristne kulturarv.

Myndighetene i Paraguay har fulgt misjonsarbeidet ved Eben-Ezer og verdsatt det høyt. Det skulle denne utmerkelsen fortelle om. Det betyr at vårt misjonsarbeid blir respektert. Det er noe vi er glade for.

- Når kommer du hjem for godt?

- Det er så mange oppgaver som venter. Vi trenger flere misjonærer med kall for å virke blant indianerne. Jeg håper nå å komme enda mer ut blant folket, etter at vi er blitt ferdig med byggearbeidet. Det oppsøkende arbeid er interesant, sier Anna Strømsrud.