«Store ting har Herren gjort, og vi ble glade.»

En ny dag holder på å bryte inn over vårt kjære Paraguay. Soloppgangen fra det høye gjester oss for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre føttene inn på fredens vei.

Disse velsignede ordene kommer til meg mens jeg sammen med mange andre ligger bøyd for Herrens åsyn i et bønnemøte en onsdag kveld i kirken på Eben-Ezer.

Jeg ser utover forsamlingen, indianere og paraguayere på kne for nådens trone. Jeg gripes av dette selsomme syn, og tårene får fritt løp, gledestårer. Mitt hjerte blir fylt med en usigelig takknemlighet til Gud. Arbeidet, slitet, kampen, tårene som har runnet så titt mens såmennene har vært i aksion, har ikke vært forgjeves. Såkornet, det levende og spiredyktige Guds ord, har funnet grobunn. Nå bryter spirene fram og blir sjelen til evig liv.

Flere er blitt frelst på Eben-Ezer i den senere tiden, og noen

står for tur til å bli døpt. En liten menighet av gudgrepne sjeler er vokst fram.

Mens jeg sammen med de andre ligger her for Herrens åsyn, trenger et bønnerop seg fram fra dypet av mitt hjerte: «Å, Herre, dette er bare dråpene av ditt nåderegn, men vi er ikke fornøyd med det Herre, send oss strømmer av nåde!»

Må Gud gi at lyset som nå holder på å trenge gjennom dette kompakte åndelige mørket som råder her ute, må få bane seg vei, og den sollyse nådedagen bryte inn over dette elskede landet med en gjenomgripende vekkelse.

Kjære trofaste misjonsvenner, dere som står med oss i kampen her ute, jeg ber dere inderlig, bli ikke trette, la ikke hendene synke, men be som aldri før! Be at den Hellige Ånd blir utgydt, at alle disse nyfrelste får motta Åndens kraft, slik at de kan bli sterke i Herren, vokse en sunn åndelig vekst og bli støtter i Guds tempel.