Fra 1967 til 1975 var Anna Strømsrud fra Løten eneste misjonær i en avsidesliggende indianerstamme i jungelen i Paraguay. I over tre år kjem­pet hun med myndighetene for å få skjøte på 9000 mål jungel slik at indianerne kun­ne få jord å dyrke og dermed overleve.

I vinter har hun, 50 år gammel, vært elev ved Tomb jordbrukskole for å lære seg skikkelig jordbruk. Og i august drar hun ut til sin 5. periode'blant indianerne rustet med en kraftig takter til å rydde skog. kunstgjødsel og såkorn gitt gjen­nom Kirkens Nødhjelp.

Guds kall

— Hvorfor begynte du som misjonær blant indianerne i Paraguay?

— Det kan vel ikke forklares på annen måte enn Guds kall. Og jeg synes jeg som hvit skylder indianerne så mye. Den hvi­te rase har tatt fra dem livsgrunnlaget. Indianerne kjenner ikke dette med eien­domsrett, de drev jakt og fiske og sa at landet ders tilhørte Gud. Så blir jorda solgt , bit for bit, eierne setter opp pigg­tråd og indianerne blir jaget og kastet hodestups inn i en sivilisasjon de stort sett opplever baksiden og ikke velsignel­sen av. Indianerne blir sett ned på, regnet som ingenting, de var ikke engang borge­re av landet sitt. Vi måtte sørge for å få innskrevet de indianere vi har kontakt med, sier Anna Strømsrud.

Nytt livsgrunnlag

Gjennom de 9000 mål Anna Strømsrud fikk skjøte på, har en god del indianere fått et nytt livsgrunnlag. Hver familie får tildelt et område på 150 mål. For tiden bor 30 familer fast, mens mange kommer og går. I alt er det jord til 50 familier. 

— Hva satser dere på å dyrke?

— Klimaet er så godt at vi har to av­linger. Det er hvete om vinteren. Om sommeren blir det dyrket mais og mandioka. Vi forsøker å få dem til å dyrke bønner og soya-planter for at kosten de­res skal bli mer proteinrik nå som de ik­ke kan jakte i skogene. De har også prøvd med litt bomullsdyrking slik at de kan få litt inntekter. Og vi har plantet en del oljefrukter siden planteolje stiger i pris forteller Anna Strømsrud.

Nå satser hun på traktor og kunst­gjødsel. Hittil har indianerne drevet på tradisjonelt vis. De dyrker opp en jord­teig og høster der til jorden er helt utar­met. Da må de dyrke opp en ny teig, og det er uhyre slitsomt i en iungel med kjempetrær og med øks og spade som eneste redskap. Med en skikkelig traktor kan jungelen ryddes lettere, og med kunstgjødsel kan samme teig gi skikkelig avling i år etter år.

Pinsevenn

— Som pinsevennmisjonær har jeg ikke noen misjonsorganisasjon bak meg.

Jeg er utsendt av pinsevenn-menigheten i Lårdal med Dalen, Skafså og Vallset som støttemenigheter.

Men gjennom en innsamling blant mi­sjonsvenner fikk jeg reist en kirke på fel­tet i 1974, og med penger fra NORAD og Kirkens Nødhjelp er det bygget helse­senter, sagbruk, skole og ikke minst gra­vet brønner. 50 000 kroner ble forvandlet til 10 brønner, og det har vært til kolossal stor hjelp. Indianerne gravde dem selv, bare med spett og spade. Den ene brøn­nen ble hele 34 meter dyp. Det var et eneste stort under at jorda ikke raste sammen over de som gravde, forteller hun.

— Hvordan har det vært å forkynne evangeliet blant indianerne?

— Indianerne tilber solen og åndene. Det tok ti år før den første ble døpt. Men like før jeg dro hjem, ble tre ektepar døpt. I den forbindelse ble de viet også. Indianerdepartementet ligger under forsvarsministeriet, og jeg spurte forsiktig og nærmest på spøk om forsvarsmini­steren ville være forlover for de tre ekte­parene. Og det vi lle han. Jeg ser det som et tegn på at de øverste myndigheter nå viser vilje til å anerkjenne indianere, sier Anna Strømsrud som akkurat nå hardleser til eksamen og gler seg til å komme tilbake til indianerne sine i Paraguav.