«Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud,» og «si Gud takk for alle ting.» Det er lett å sitere dette nå alt går med. Verre er det nok å følge Paulus' og Silas' eksempel i å synge lovsanger der de satt i det innerste fangerom med sår rygg og bundet med føttene til stokken.

Det var heller ikke lovsangstoner som lød herfra Eben-Ezer forrige natta. Det var nødrop fra fortvilte misjonærer. Det var en fryktelig natt. Jeg hadde så vidt sovnet, Gunvor var våken enda. Da hørtes det stemmer utafor huset til Henny-Marie og Margarita. Men det tok vi ikke så mye notis av, for det hender ofte at det kommer fødepasienter om natta, og da kommer de opp til søsterboligene, hvis de ikke ser lys i sykehuset. Disse sa også at de kom med en fødende, og Margarita åpnet for å se på pasienten. Da stod det en maskert mann med våpen utenfor, og trengte seg inn da døra ble åpnet. Han bad om penger. Margarita skrek om hjelp, men da ble hun stukket med kniv. Hun bad for sitt liv, og sa hun skulle hente de pengene de hadde.

Da hadde Henny og Gunvor kommet seg opp. Gunvor lyste på dem med en sterk lommlykt, men den ble revet fra henne, og hun fikk rettet en revolver mot seg. Margarita var falt bevisstløs om, og hun blødde sterkt.

Gunvor kom seg ut kjøkkenveien, og kom løpende etter meg. Jeg var allerede oppe. Hun bad meg vekke Lopez og guttene, og hente politi, så tok hun med seg en hammer og for på dør igjen.. Jeg hørte hun ropte til hundene at de skulle angripe. Idet jeg løp ut ble det avfyrt skudd, og de verste tanker jog gjennom hodet mitt. Men bandittene fyrte av mot hundene, og så la de på flukt. Aldri tror jeg landroveren har startet så lett. I full fart og med hornet på tok jeg runden om garasjen og fikk vekket mannfolkene, jeg ropte om hjelp alt jeg orket. Lopez og de to guttene hans kom springene, jeg tok den ene med meg og de andre løp for å hjelpe jentene. Så bar det i full fart de 3 km til politiet. Jeg vågde ikke å ta opp jakten etter tyvene uten politi fordi de var bevæpnet.

Naboene som hadde våknet, hadde sett dem og hvilken vei de tok, og sendte hunder etter dem. Da hadde de skutt igjen. På mindre enn 10 minutter hadde jeg lensmannen og fire soldater i bilen, og tok opp jakten. Men de var kommet seg inn i skogen, og det var svarte natta, og jeg måtte tilbake igjen for å se hvordan det var gått med de sårede.

Det var et trist syn som møtte meg. De hadde fått plassert Margarita i baksetet i Gunvors bil. Hun var blodig og syntes livløs, men kom til bevissthet og snakket til oss. Hun var sikker på at hun kom til å dø, så hun tok avskjed med oss. Det var så grusomt, selv var hun ganske overgitt i Guds hender. Hun hadde et dypt stikk i brystet og blødde mye. Gunvor og Henny var også skadd, men ikke alvorlig, så Gunvor ville kjøre med en gang, mens jeg ordnet med politiet.

Jeg måtte gi de opplysninger jeg kunne til politiet, og gi noen ordre til dem som ble igjen, og så tok jeg avsted med landroveren. Vi har ca. 100 km jordvei å kjøre for å komme til lege, og jeg visste ikke hvor mye Gunvor var skadet. Hun blødde sterkt fra et sår i hodet, og jeg var så redd det skulle hende dem noe på veien.

Det var fryktelig å se dem kjøre av sted med vår kjære lille «Nenu» (som vi kaller henne). Og utallige hvorfor steg opp mot Guds trone. Anne Windsvoll som også er her, gikk inn i bønnekampcn for Margaritas liv.

Klokka var nesten ett, og det var helt bekmørkt som det bare kan være i tropene. Jeg kjørte og ropte til Gud. Jeg nådde ikke bilen igjen, så Gunvor hadde kjørt alt det den gamle safarien kunne gi. Da jeg nådde fram til sykehuset, var alt Margarita inne på førstehjelp, og en lege tok hånd om henne. Hun hadde flere kutt i ansiktet og et dypt stikk i brystet, som heldigvis ikke hadde gått inn i hjertet, men lungen var skadd. Hun hadde mistet mye blod og hadde store smerter, men var ved bevissthet. Legen ville ikke gi så mye håp, og jeg måtte ut på byen å søke opp slektningene til Nenu. Hun har flere av dem i P. J. Caballero. Over telefon og radio fikk vi også gitt beskjed til hennes foreldre i Paso Cadena.

Det var spente timer utover de tidlige morgentimene, men da hun fikk blodoverføring, ble hun hedre, og om ettermiddagen ble hun sendt med fly ned til Asundon. Gunvor var med henne.

Det har vært fryktelige dager, men tross alt takker vi Gud nå da det ser ut som om Nenu vil stå det over. Vi skulle vel takke om hun ikke hadde gjort det også, men det hadde vel ingen av oss klart. Det er vanskelig å si Gud takk for alle ting.

Margarita skulle gifte seg 11. juli. Hun satt og skrev innbydelscskort til bryllupet den kvelden da dette hendte, det var derfor hun ikke hadde lagt seg enda da bandittene kom, og slik var det al det var hun som gikk ut først.

Ja, det var triste nyheter jeg hadde å bringe dere denne gangen. Men vi må nok bare hvile i dette at Gud vet hva han tillater å skje i noen av sine barns liv, og han har makt til også å vende dette vonde uforståelige til det beste for sine barn. Vi vil ikke tape motet, men fortsette i den kamp som er oss foresatt.

Be mye for Margarita at hun fort må komme til krefter igjen. Ja, be for oss alle at vi får nåde til å være det Gud har kalt oss til å være her ute.

Alle på Eben-Ezer hilser så mye.

Kjærlig hilsen fra deres i Kristus, Anna.

Det har tidligere vært skrevet litt om denne tragiske hendelse, men her skriver Anna Strømsrud mer utførlig om hva som skjedde denne skjebnesvangre natten. I sannhet har vi grunn til å takke Gud at det ikke gikk verre. Men la oss håpe og tro at Margarita og likeså de andre av våre misjonærer ikke må få noe men av dette verken fysisk eller psykisk. Det må ha vært et sjokk for dem alle sammen.

Kjære venner der ute, hils så varmt til Margarita og si at det er mange her hjemme som husker henne i bønn. Det samme gjelder dere som er sendt ut fra Norge. Og til oss her hjemme: La oss fortsatt huske både misjonærene og de nasjonale i våre bønner!

Hans Svartdahl.