Bruno Sales og Catelo Postillo har gått på skole i Paso Cadena. De har bare 4. klasse, men de er lærere i skolen i indainerleiren, de kan jo bare undervise til 4. klasse.

Nå håper de at jeg skal hjelpe dem slik at de kan få begynne med 5. klasse dette året, og jeg ønsker at det må lykkes, skriver misjonæer Anna Strømsrud.

Det var julenatt 1982. Jeg sitter utenfor teltet mitt i indianerkolonien Fortuna. Dagens inntrykk er sa mange at det er umulig å falle til ro. Derfor vil jeg sende en liten hilsen til KS.

Jeg tok fatt på dette nye feltet i fylket Canendiyu da jeg kom fra Norge for et halvt år siden. I flere år har dette feltet ligget på mitt hjerte, men først nå er veien blitt åpnet, og jeg tror det er Guds time. Misjonærer besøkte dette stedet for ea. 25 år siden, ellers har ingen evangelisk misjonær besøkt denne indianerleiren. Ganske mange er flyttet til denne kolonien den senere tid, og ca. 600 er bosatt på et område på 1500 hektar jord.

Det var med stor spenning jeg drog inn hit første gangen. Ville de ta imot meg, tro? Noen få indianere som jeg kjente fra min tid i Paso Cadena, ble mine tilknytningspunkter, og de tok vennlig imot meg. De andre var litt mer reserverte. Jeg kom midt opp i en stor samling de hadde. Siden har jeg besøkt dem mange ganger. Jeg begynte å trekke tenner og fikk mange pasienter etter hvert. Møter fikk jeg ikke tillatelse til å holde. men de ville gjerne låne kassetter med evangeliet på deres eget språk, så de fikk høre Guds ord på den måten, i alle fall noen av dem. Det åpnet seg mer og mer. Jeg fikk lov å sette opp teltet mitt og overnatte i leiren hos dem, og jeg kjente meg helt trygg der. Nå holder de på og rydder et fint område til meg, og et grastak har de snart ferdig. De vil at jeg skal bo iblant dem. De har akseptert meg. For meg er delte et stort Guds under. Men han har jo lovet sine små sendebud en banet vei til å gå på. Svært ofte er nok veien helt skjult for oss. men han som åpnet vei gjennom havet, så hans utvalgte folk kunne dra fram, har ikke forandret seg. Han baner vei for sine barn i dag også. «Før du min fot, eg treng ei sjå min veg så langt og vidt, eit steg er nok åt meg.» .

Jeg bestemte meg for å feire jul i leiren. De aller fleste av disse indianerne vet jo ikke hva jul er, og jeg så det som en rik anledning til å fortelle dem om Jesus.

Jeg sa det skulle være en liten fest, for møte får jeg jo ikke ha, og innbød alle til å besøke meg. Jeg gjorde i stand små poser til barna, og kjøpte inn en masse julekake. Jeg var så spent. Julaften før kl. 6 om morgenen kom de første, enda jeg hadde sagt at festen først skulle begynne når sola begynte å gå ned. Det var folk omkring meg hele dagen. Flere hundre samlet seg på skoleplassen utover ettermiddagen. Høvdingen og rådet hans og alle de ti soldatene kom. De ville vite hva slags program jeg skulle ha, og jeg fortalte dem det. De tilbød seg å hjelpe slik at alt kunne foregå i ro og orden, og jeg var takknemlig for det. Barna satt tett i tett på skoleplassen. De voksne fikk skolebenkene å sitte på, og mange stod.

Først måtte både høvdingen og underhøvdingen si noe. De var meget elskverdige og takket meg fordi jeg var kommet. De bad folket holde seg i ro og høre på det jeg hadde å si, og så fikk jeg ordet. Det var med stor takk til Gud jeg stod foran denne store forsamlingen, men samtidig med frykt og beven også. De aller fleste av dem skulle høre julebudskapet for første gang. Bruno, en av mine elever fra Paso Cadena for ca. 18 år siden, var min tolk. Han er ikke frelst. men har en del kjennskap til Bibelen. Jeg fortalte dem så enkelt jeg kunne om Jesus og julen, og hva det betydde for meg personlig. Så sang jeg en julesang, og satte på en kassett med juleevangeliet innlest på guarani. Jeg bad inderlig til Gud mens dette vidunderlige budskapet lød klart ut i tropenatten som senket seg over oss. « Eder er i dag en Frelser født...»

Det var helt stille i den store forsamlingen. Mange satt med bøyd hode. Følelsene kan ikke forklares når en står overfor så mange som hører budskapet om Jesus for første gang. Jeg vet ikke hva som skjedde i hjertene, men jeg vet at Guds ord ikke skal vende tomt tilbake. Noe vil falle i god jord og bære frukt i sin tid.

Da julebudskapet var lest, bad jeg til Gud. Hele tiden satt de helt stille og lyttet. Siden var det utdeling av posene til barna og julekake til alle. Det sørget soldatene for.

Denne julekvelden ble annerledes enn de jeg tidligere har opplevd. men jeg tror det er den rikeste jeg har hatt. Av ytre prakt, glitter og stas, mat og drikke var det vel så enkelt som det kunne få blitt, men så rik og glad jeg kjente meg! For en nåde det ble meg forunt. Tenk å få være et lite Jesu sendebud og fortelle om verdens eneste frelser og håp til så mange som fikk høre for første gang. Kan det finnes noe større enn det?