 Etter
å ha arbeidet 15 år
nord i Paraguay, og bygget opp
indianerkolonien Eben-Ezer,
kjente jeg at jeg ville dra
videre. Jeg dro avgårde
for å utspeide landet,
og kom til Curuguaty, og reiste
til Fortuna, som indianerkolonien
heter.
Jeg
begynte å hjelpe de syke
og trekke tenner. Og det var
mer enn nok å gjøre.
Det var meget vanskelig for
en hvit å bo i kolonien,
men for Gud er ingenting umulig.
De ga meg tillatelse, og jeg
flyttet inn over med alt campingutstyret
mitt. Jeg fikk sette opp teltet
mitt under et stort tre med
den lille skolen. Folk beundret
teltet mitt, for noe slikt hadde
de aldri sett før!
Jeg
fikk ikke tillatelse til å
holde møter, men jeg
kunne holde en julefest. Jeg
kjøpte boller og karameller,
som jeg delte ut. Og jeg laget
en julekrybbe som jeg satte
foran teltet mitt. Indianerne
studerte krybba, og kom med
kommentarer. De aller fleste
hadde aldri hørt hvorfor
man feirer jul.
I
solnedgangen samme kveld fikk
jeg samlet flere hundre indianere
foran skolen, som fikk høre
juleevangeliet på sitt
eget språk. Jeg bodde
i teltet i syv måneder.
Da var underet skjedd. Indianerne
aksepterte at jeg var i kolonien,
og ga meg en tomt til å
sette opp ei jordhytte som jeg
skulle bo i.
I
dag, 15 år senere, er
det en livskraftig og sterk
menighet i denne landsbyen.
Mange er vunnet for Guds rike.
De har nå
|
|
egne
evangelister som drar videre
innover i skogene med evangeliet.
 Undervisning
og annen hjelp gjennom flere
år ble døråpneren
for evangeliet i denne indianerkolonien.
I løpet av fem år
hadde vi bygd en grunnskole
med seks klasser, og en
ungdomsskole.
Gjennom disse årene har
det vært interessant å
se hvordan Gud har sørget
for oss, og gitt oss de midler
vi har behøvd.
Siden
ble det flere spennende prosjekter.
I 1987 fikk vi anledning til
å kjøpe mer jord
til kolonien. Fortuna begynte
å bli for liten for de
200 familiene der. Vi fikk midler
fra NORAD og Kirkens Nødhjelp
til bl.a. å kjøpe
jord og bygge veier.
Jeg
vet det finnes antropologer
som mener at indianerne ikke
trenger veier. Men selv ønsker
indianerne dette. Når
de mer ker at vi ikke utnytter
dem, vinner vi deres tillit.
Hele prosjektet ble innviet
i 1992. Det er blitt skole,
lærerbolig, lagerhus,
kirke og helsesenter. Jorda
er fruktbar, og på grunn
av den nye veien, kan indianerne
med letthet få varene
sine til markedet i Curuguaty.
Siden
ble det videregående skole.
Ydmyk, veldig glad, og kanskje
litt stolt kjente jeg meg under
innvielsen, da jeg kunne overrekke
nøklene til rektor, og
er klære den første
videregående skole for
indianerne i Paraguay åpnet. |
