”Føler meg fremmed i Norge”

Jeg har begynt å leve igjen, men kommer nok alltid til å føle meg fremmed i Norge, sier misjonær Anna Strømsrud. Selv på krykker, og etter en tid med en tung depresjon er det indianerne i Paraguay som ligger henne mest på hjertet.

 FRONTRUTA ISER IGJEN når vi nærmer oss de snødekte viddene utenfor Ådalsbruk i Løten kommune. 23 kuldegrader er kaldt, selv for en hedmarking!

- Det minner i alle fall ikke mye på indianerkoloniene i Paraguay, smiler misjonær Anne Strømsrud,der hus står og tar imot oss – på krykker. Hjemmet kaller hun ”hytta mi”, og det er det vel også. 35 kvadratmeter er ikke akkurat til å gå seg bort i. Men Anna føler seg som en dronning! For i Paraguays skoger har hun bodd i telt og jordhytter, og ikke gitt opp før hun har forsikret seg om et evangeliet har gjennomsyret lokalbefolkningen.

Legen får kanskje ikke siste ordet

Mens tyristubbene knitrer i kakkelovnen, og fugler romsterer høylydt på taket, forteller Anna om det som ligger bak, og tanker om det som er foran.

- Det er så vanskelig å erkjenne at man er gammel og syk, sier hun, med et visst vemod i stemmen. Legen min sier at jeg ikke må legge ut på noen langturer til P«raguav mer. Men jeg er glad over å ha blitt så bra som jeg er nå, og jeg har nå lyst på en tur til, jeg da! sier hun, mens hun plukker fram gamle bilder fra noen skrukkete konvolutter.

- Misjonskallet er jo ikke noe man bare kan avslutte, reflekterer hun, og med strålende øyne viser hun meg bildene der hun som ung og uerfaren misjonær sitter på hesteryggen på vei innover til indianerne i Paraguay.

- Det er tydeligvis vanskelig å legge livet bak seg...

- Det er jo blant indianerne jeg har vært det meste av mitt liv, og jeg har lært så mye av dem. Jeg har lært å respektere andre mennesker på en ny måte, og det er mange ting i indianernes kultur som jeg har lært å sette pris på. Her hjemme kjenner jeg jo nesten ingen, sier hun, og kikker over på huset til  bror og svigerinne, som er nærmeste nabo. Mange venner og kjente er døde under årene hun selv har vært i Paraguay.

Kallet har holdt

Dersom noen kan hevde å ha et kall, så er det mennesker som Anna Strømsrud. Etter ti år på Ytre Senja i Nord-Norge, dro hun til Paraguay som misjonær.

- Gunnerius Tollefsen sa at jeg hadde hatt forberedelseskurs godt nok etter ti år på Senja, sier hun leende.

Nå for tiden tar det 22 timer å komme til Paraguay.  Da Anna Strømsrud reiste i 1961, tok det syv uker. Hun har ikke tatt mye hensyn til seg selv, den mangeårige misjonæren.

- Her ser du meg på mopeden, sier hun, og viser fram et gammelt svarthvitt-bilde. For ikke å snakke om bilder på hesteryggen, eller sittende ved ildstedet i det som var hennes hjem. Luksus...? Nei, hun ga alt for evangeliet skyld. Og ser i bakspeilet-med stor takknemlighet.

  - Jeg ser tilbake på årene i Paso Cadena og i Nord-Paraguay med stor glede og takknemlighet. Det er bare å skrive for fullt, for nå strømmer det ut opplevelser på opplevelser fra Annas munn. Hun har tross alt 40 år i misjonens tjeneste å øse fra.

Hun forteller om de fem kirkene hun har vært med på å bygge, skoler og andre bygninger. Og den ene menigheten etter den andre som har vokst fram.

- Hva ser du på som høydepunktet i din misjonærtjeneste?

Anna tenker på alt det som har skjedd , og har for en gangs skyld vanskeligheter med å finne svaret.

- Det at evangeliet kom til Neuva Esperanza, svarer hun,

plutselig. Indianerkolonien jeg fikk bringe evangeliet til, og der jenta Rafaela på åtte år ble reddet fra døden.

- Det er vanlig at et av barna settes ut til villdyrene i skogen dersom det blir født tvillinger. Rafaela og broren hennes Rafael var tvillinger, og jenta var vel den som måtte  ofres. Men da hadde allerede evangeliet kommet til  kolonien,  sier Anna takknemlig. Det viser seg noen tårer på kinnene hennes.

- Da jeg kom var det ingen frelste der, sier hun, og jeg ser at hennes tanker er blant sine fattige indianervenner.

Neuva Esperanza var utpost til menigheten i Fortuna. Det var på sistnevnte sted bodde i et telt for i det hele tatt å få bringe evangeliet til menneskene der.

- Jeg visste at Gud hadde kalt meg til å gå til dem, og da kunne jeg jo ikke gi opp ved den første motbakken, sier hun kort og godt. Hun bekjenner at hun etter tiden i teltet utenfor indianerkoloniens gjerde aldri har vært fristet ti å dra på telttur! Hun liker ikke griser særlig mye heller, etter å ha hatt store, svarte sugger liggende inntil teltduken sin da hun bodde utenfor indianerkolonien i Fortuna.

Etter tre år fikk hun døpe den første indianeren. Hun måtte arrangere dåpen på den andre siden av grense-elven til india-nerkolonien, for de tillot henne ikke å ha dåpen i sin egen   koloni. Den    første som ble døpt var Bienvendio Morales, som i dag er pastor i menigheten i Fortuna.

Nå er det ny og vakker kirke i Fortuna. Evangeliet har seiret, og Anna Strømsrud smiler bredt.

- De klarte ikke å ta livet av meg, slår hun fast, og minnes de mange gangene det virkelig var farlig, men da Gud bevarte henne gjennom alt. Misjonsvennene hjemme i Norge skulle bare visst, men det de ikke vet har de ikke vondt av!

- At jeg våget, sier Anna, og sier at folk trodde hun var smårar slik hun bodde, og de reiser hun la ut på. Men Anna Strømsrud var overbevist om at Gud var med henne.

Først de senere årene fikk hun seg et «riktig» hjem i Curuguaty, som er en av de større byene i provinsen. Derfra reiste hun ut til indianerne i de forskjellige koloniene. Og det er nok å ta av. Det er hele 35.000 indianerne i 35 kolonier i distriktet, og av disse har man bare virksomhet i syv-åtte kolonier.

- Nå kan du tro det er herlig der! Før var det nesten bare unge som ble frelst, men nå ber vi for de godt voksne også! sier hun plutselig, "og har igjen glemt småkakene, lefsa, pulverkaffe og kuldegradene. Og forteller om 28 døpte i oktober og 12 døpte i november. Hvor mange som er blitt døpt det siste året har hun ikke oversikt over.

Før hun reiste hjem til Norge i 2001 fikk de døpe en mann på 100 år. Han var en av de eldste i Fortuna. I forkant av dåpen var det vielse, der 100 åringen giftet seg med sin nesten like gamle samboer! Blant de frelste indianerne i Paraguay kan man ikke være samboer og bli døpt.

- Jeg får brev og telefoner fra mine venner i Paraguay,. Hver gang jeg får dette drar det i meg. Jeg klarer nesten ikke å være hjemme, sukker hun.

Sykdomsperiode

Anna kjemper seg fram med krykkene sine. Guds store kjempe har blitt tvunget til å ta det litt roligere enn det hun innerst inne ønsker. Sykdommen rammer den beste!

- Det siste året har vært helt forferdelig, sier hun åpnet og ærlig.

Jeg har gjennomgått mye sykdom, og for første gang i livet har jeg opplevd en kraftig depresjon. Overgangen fra Paraguay til Norge og sykdommene som satte inn, har sikkert vært medvirkende årsaker til dette. Men en sykehusprest på Rikshospitalet var til stor hjelp da jeg hadde det mørkest. Og så vennene  mine, da, sier hun stille.

Etter ikke å ha vært på et møte i lang tid,   «lurte» Annas   lege henne til å dra på årets sommer-

- Det var herlig, og jeg våget å se folk igjen, sier hun. I oktober var hun i Telemark på møter, og det var på mange måter et nytt skritt i riktig retning.

Jeg begynte å leve igjen, sier misjonær Anna Strømsrud.