STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

    

Telen, Notodden 1975

 

En fantastisk opplevelse!

 

Anne Windsvoll vel hjemme etter Sør-Amerikaoppholdet

 

 Utferdstrang er et kjent begrep for nordmenn flest. Ikke alle får sine lengsler realisert imidlertid, men Anne Windsvoll som har hatt misjonsmarken og Sør-Amerika som sine drømmers mål gjennom en årrekke, er en av de heldige. Senhøstes kunne hun legge moderlandet bak seg med kurs for Paraguay og gjennom reisebrev har hun langt på vei delt sine opplevelser med Telens lesere.

Nå er fru Windsvoll tilbake på Notodden 2. påskedag kunne hun igjen sette bena på norsk jord etter mange måneders utlendighet. Det var en fantastisk tid, sier hun selv, og opplevelsene og inntrykkene så mange og forskjelligartede at jeg ennå ikke har den helt store oversikten. Største enkeltopplevelse tror jeg imidlertid innvielsen av hospitalet i Amanbay må være det ligger like ved indianerkolonien Eben Ezer som jeg har fortalt om tidligere.

Opprinnelig var det en mann fra. Paraguay som var byggeleder for hospitalet, men da Anna Strømsrud klaget på en del av arbeidet som ble utført, sa han takk og farvell, og dermed ble Anna byggeleder. Hun jobbet kolossalt i denne tiden men fikk i hvert fall tilfredsstillelsen å se frukter av arbeidet hospitalet er det. første i Paraguay for indianere og dekker et enormt behov.  Det er sammen med 2 søsterboliger og en administrasjonsbolig finansiert av NORAD, og Gunvor Westgård utsendt av menigheten på Røros som misjonær, skal bestyre det. Hospitalet har kirurgisk og fødeavdeling, dessuten tannlegekontor.

FEST FOR ALLE

Innvielsen var en virkelig begivenhet i Paraguay. Både forsvars- og helseminister var tilstede sammen med fylkesmenn, representanter for polittmyndighetene og andre som tellet i den store sammenheng, og tillegg var alle indianerne fra Eben-Ezer budne. På forhånd hadde det vært klesutdeling, 13 store pakker var kommet fra Norge bl. a. med avlagte musikkorpsuniformer, og sjelden har vel indianerbarna følt seg finere enn i sine «nye» blå skjørt/langbukser hvite skjorter og jakker med gullsnorer og blanke knapper. Klærne var forresten en honnør og takk for at de hadde nedlagt et stort arbeid med å rydde hospitalområdet

Festen ble innledet med heising av de paraguayiske og norske flagg. Det var tale ved forsvarsministeren som vanskelig kunne fullrose tiltaket, og ved Anna som takket NORAD og alle medarbeidere som hadde vært med på å realisere prosjektet, det var takkegudstjeneste i kirken hvor flere innfødte talte, likeledes den norske konsulen i Paraguay, Rita Pettersen, og barna gledet med sang. Høy tidelig og  stemningsfylt, sier Anne Windsvoll, og er etter blikket å dømme en liten tur ved hospitalet igjen.

Og så var det bevertning for alle, og det er noe indianerne setter pris på. En okse var blitt slaktet til formålet,  så alle fikk spise seg godt mette - at de i tillegg fikk saft og vann, var toppen på all festlighet, og store mengder gikk med. Indianerne setter pris på god mat og ikke minst søtsaker, fortsetter fru Windsvoll og gjør et lite sprang til en opplevelse i forbindelse med vaksinasjon ved hospitalet. De innfødte har tradisjonelt ikke noe mot tabletter, men sprøyter liker de lite. Som en gunst delte derfor fru Windsvoll ut karameller til alle barna som lot seg vaksinere. I en gruppe like ved stod en del voksne indianere som også var vaksinerte, tydelig misfornøyde, - årsaken ble klar for henne noe senere, de ville også ha karameller, hadde ikke de latt seg vaksinere på linje med barna og fortjente samme «belønning»?

 

 

 

AVSKJED

Avskjedsfesten for Anna var også betagende, fortsetter fru Windsvoll. Den ble holdt i kirken, og klokken der ringte fra tidlig om morgenen, og folk strømmet til fra skogene. De gråt over at hun skulle reise, de takket henne for alt hun hadde vært for dem avskjedsgaven var en liten leirkrukke en kvinne i kolonien hadde laget av leire derfra. Anna skulle ha noe helt konkret som kunne minne henne om tiden sammen med nettopp dem.

Det var ikke vanskelig a forstå at de følte å miste en venn.

Indianerne er jo nærmest utstøtt overalt, til Anna hadde de imidlertid kunnet komme med sine problemer ug bekymringer, hun hadde hørt på dem, og hun hjalp så langt som ovorhodot mulig.

ONDE ÅNDER

Mange her  hjemme er skråsikre i sine uttalelser om indianerne og om at de må bevare sin kultur og levesett, sier Anne Windsvoll. Jeg tror det må være mennesker som ikke har opplevet dem på nært hold og sett hvilke problemer overtroen for eksempel skaper Jeg kan nevne et eksempel jeg selv delvis opplevde. En mann døde og etterlot seg en kone med flere barn. Enken var arbeidssom og gjorde sitt ytterste for å skape brukbare livsvilkår for barna og seg selv, men stammens øvrige medlemmer mente å være i sin fulle rett når de pinte henne på forskjellige måter hun måtte jo være besatt av en ond ånd all den tid mannen døde. Til slutt måtte kvinnen flykte, og hun kom til misjonsstasjonen, på dette området kunne hun nemlig ikke taes av sine stammefrender. Barna var imidlertid blitt igjen hjemme, hun lengtet etter dem og etter en tid trodde hun å være trygg, at glemselens slør hadde lagt seg over mannens død, og hun returnerte. Men nei - nå fikk hun klar beskjed om at hun skulle drepes,, og det var bare såvidt hun unnslapp og kom seg tilbake til misjonsstasjonen. Like etter døde hennes datter som var syk av tuberulose. For stammen var det klart morens onde ånd hadde krevd et nytt offer.

BLANT MINISTRE OG GENERALER

Paraguay's forsvarsminister hadde i forbindelse med åpningen av hospitalet sagt at sannelig var Anna Strømsrud verd en medalje i forbindelse med innsatsen her de fleste tok det nærmest som en talemåle. Da. avskjedens time var kommet, viste det seg imidlertid være realiteter bak ordene, og som første misjonær i Paraguay ble Anna tildelt forsvarsdepartementets gullmedalje med diplom. Det var TV-opptak fra begivenheten, og om kvelde kunne de to Annaene beskue seg selv i pomp og prakt blant ministre og generaler.     

De to var også til privat avskjedsfest hos den norske ambassadøren i Paraguay, Aars og likeledes hos den norske konsulen, Rita Pettersen, som ved flere anledninger har vært til stor hjelp for misjonen. Anna Strømsrud fikk en vakker ring i gave av henne.

I RETTE TID

Å få oppleve misjonsmarken har vært en drøm gjennom mange år, forsetter fru Windvoll, jeg tror imidlertid jeg kan si den ble realisert akkurat til rette tid. Anna hadde et enorm arbeidspress på den tiden Jeg var der, en tid var hun sengeliggende også, slik at jeg kunne få bety en avlastning. Sannelig vet Gud hva han gjør med,oss mennesker.

En arv muliggjorde turen,, og jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg valgte å bruke'pengene som jeg gjorde den var en enestående festlig opplevelse fra første til siste dag. Litt engstelig var jeg på forhånd for at ikke helsen skulle holde, men igjen kan jeg bare si takk til Gud en dag var jeg dårlig, ellers i strålende fin form tross uvant varme og uvante forhold forøvrig som yngre og sterkere, mennesker enn jeg tålte dårlig. 

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com