Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt disse ordene uttalt på spansk og guarani, siden vi begynte virksomheten her i Paso Cadena. Og hver gang ,iog har hørt ordene, har jeg følt en vidunderlig fred og glede. Tenk at Gud aktet meg verdig til å gå til dem som ikke har hørt evangeliet før! En kan spørre: Hvordan kan Paraguays indianere bli nådd med evangeliet, uten at noen er villig til å gå til dem? Det høres så lett ut i vår moderne tid, en kan gi dem budskapet via radio. Her i Sør-Amerika drives det en intens radiovirksomhet i mange land, og det har vært til stor velsignelse for de opplyste, siviliserte menneskene. Men jeg har aldri hørt et eneste budskap på guarani, heller ikke på noe annet indianerspråk. Skulle det sendes på deres egne språk, så ville det forresten ikke nytte så mye, ettersom ingen av dem har radio. Indianerne er fattige. De eier ikke så mye jordisk gods. Når de flytter fra sted til sted, så er ikke flyttelasset større enn at hustruen bærer det hele. Den trasete klesbylten havner på hodet, en «olla» (gryte) i den ene hånden, og som regel henger en unge ved brystet i en fatle. Mannen går løs og ledig foran med sin pil og bue.

Jeg hørte så ofte før jeg drog hit, at det var farlig å dra inn i Sør-Amerikas jungler. Kvinner burde slett ikke gjøre det. Jeg hadde lest at misjonærene i Afrika drog fram på elefantveiene, for å finne fram til landsbyene, og mente det burde være mulig for oss å finne fram til noen stammer i Paraguay også. Jeg vil ikke glemme hva Ruth Kjellås utbrøt under tårer, da vi en morgen kom fram til Paso Cadena: "Nå er vi kommet til Gosen." Slik så hun det. Hun hadde i mange år hatt kall til å gå til indianerne med evangeliet.

Vi var framme og kunne begynne arbeidet, etter at vi i flere dager hadde sittet på en lastebil. Den siste natten var vi vel en halv mil fra Paso Cadena, men vi måtte overnatte på landeveien, for bilen satt fast i sølen. Vi hørte tigeren brøle, der vi om natten lå ved et bål.

Hele feltet lå åpent for oss, og vi tre søstre fikk gjøre et banebrytende arbeid. Det har utviklet seg slik at vi nå har en selvstendig menighet her. Vi som fortsetter her, takker søster Ruth for det pionerarbeid hun fikk utføre blant sine kjære indianere i Paso Cadena. Vi hadde ikke vært her lenge før vi oppdaget at vi var i et av de verste malariastrøkene, og det var også andre tropesykdommer her, som f. eks. leismaniasis. Vi hjalp de syke, og da fikk vi også sykdommer selv, men aldri har den tanken streifet min hjerne at vi ikke var på rett sted eller blant det folk Gud har gitt oss bud om å gå til. Jeg kunne ikke tenke slik i fjor heller, da jeg lå dødelig syk her, med byller i begge lunger og på ryggen. Ikke kunne jeg komme meg av gårde til lege med det samme, for bilen holdt min medarbeider Bruno på å reparere. I slike stunder er det trygt å vite at en er sendt av den levende Gud. Det var ubeskrivelige lidelser jeg hadde, det føltes som om jeg skulle brenne opp. Men en glemmer det også og synes en er blitt rikere på erfaringer, når en opplever Guds helbredende kraft. Den amerikanske kirurgen konstaterte at det virkelig var skjedd noe med meg, da jeg var til kontroll sist, så det ble ingen operasjon. Han sa: «Det har virkelig skjedd et under med Deres lunger.» Glad og velsignet fikk jeg sette meg i den gamle jeepen og dra tilbake til de mange gjøremål, som jeg i all hast måtte forlate. Det var festlig når indianerne kom fra mange kanter og ønsket meg velkommen tilbake. Jeg kunne med det samme gå aktivt inn i skolearbeidet, hjelpe de syke og ellers være med i det evangeliske arbeid. Og underet holdt! All ære til Jesus!

Det er en stor glede for oss å ha Anna Strømsrud her. Hun har vært aktivt med i arbeidet fra første stund. Foruten de evangeliske møter er det mye annet å gjøre på en misjonsstasjon. Det drives både skolearbeid og sykearbeid.

Vi er takknemlige for de venner i Seattle, USA, med Jac. Henriksen i spissen, som har fått det lagt på sitt hjerte at de skal gi oss midler til en sykestue. Tomten er nå ryddet, og stakittet har indianerne satt opp. Vi ser fram til å få opp sykestuen dette året og ber Gud å velsigne den norske Paraguay-misjonen i Seattle! I alle år har vi for det meste hatt stellet av de syke under åpen himmel. Når noen har vært så syke at de ikke kan ha reist herfra, har garasjen måttet tjene som sykestue. Den er bygget av jord, og golvet er også av jord, så det har jo ikke vært så hygienisk. Ikke har det vært så hyggelig å ha folk der heller, for det ligger ikke så lite kostbart verktøy til jeepen der. Den siste «garasjeboeren» hadde jeg en mistanke til, og det viste seg at jeg hadde rett. I bylten hans fant vi ting han hadde tatt med seg.

Søster Anna, som nå kommer til å ta seg av de syke, ser fram til den dagen da sykestuen skal stå ferdig. Likeså er det hennes store ønske og bønn å få et lite tilbygg på sykestuen, så hun kan ha et sted å bo selv også. Huset vi bor i er blitt så dårlig.

En kveld oppdaget indianerjenta Lucia, som bor her på stasjonen, at det var en slange under sengen hennes. Jeg hentet petromakslampen og lyste, og vi fikk alle tre se en av de giftigste slangene som finnes her i landet. Anna ble så forskrekket at hun havnet på spisebordet, og mens jeg holdt vakt over uhyret, sprang indianerjenta av gårde etter noen av skoleguttene, som var i nabohuset. Indianerne lo godt da de fikk se Hedmarksjenta midt på bordet! Men det gikk ikke mange minuttene før slangen fikk seg en fulltreffer og ble kastet utenfor. Og vi var glad for Guds beskyttelse.

Vi ser fram til at vi snart skal få ønske Josef Iversen fra Sarpsborg velkommen til Paso Cadena. Han og hans hustru Gunvor, som var med her fra starten, kommer sikkert til å utføre et godt arbeid her. Personlig er jeg glad for at Gud kaller unge kvinner og menn hit ut, og vi ber også om at en sykesøster må få kall til å komme. En må ofte stille diagnoser selv her nå, da det ikke er så lett å komme til lege. Når vi får ferdig sykestuen, vil det bli et velsignelsesrikt arbeid for en utdannet sykesøster. Om det er noen av dere, våre kjære norske søstre, som kjenner Guds kall til Paraguay, så vent ikke med å skrive til oss. Vi kan gi opplysninger og hjelp, om det trenges. Jeg kommer også hjem til Norge om noen måneder, så da kan det eventuelt knyttes kontakt. Det ser ut til å legge seg til rette slik at høvdingens datter, Lucia, blir med meg hjem. Hun er en liten søt indianerjente på elleve år. Her på stasjonen har hun bodd i snart to år. Jeg gleder meg til å komme hjem til Norge, og sammen med Lucia ønsker jeg å besøke mange søndagsskoler og menigheter.

Før jeg slutter vil jeg også få opplyse at Anna Strømsrud nå er kasserer ved misjonen i Paso Cadena, og om det skulle være noen i vårt land som vil gi en gave, stor eller liten, til arbeidet her, så kan midler sendes hennes kasserer: Halfdan Strømstad, Lårdal i Telemark.

Alle indianerne og mine medarbeidere her hilser så hjertelig.

Deres søster i Herren Bergljot Nordmoen Mision Indigena, Paso Cadena, Itakyry, Alto Paranå, Paraguay.