Hilsen fra Paraguay, Sør-Amerikas hjerte

Etter språkstudiene i Madrid, reiste  jeg for snart et år siden til Paraguay  via Brasil med en fransk båt. Velsignet var det å stanse i Brasil en måned  for å få et lite innblikk i den. meget  omtalte pinsevekkelsen der. Det  var  virkelig en opplevelse for meg, som jeg  sent glemmer, å få møte de store ska rer av pinsevenner av alle hudfarger.  Et spesielt inntrykk gjorde det på meg  den glede og jubel som  rådde iblant  dem. Jeg var jo vant til å bo i Spania,  hvor nesten alt måtte gå i smug, uten  engang å ha frihet til å dele ut en trak tat. Be for Spania!    

Jeg fikk kall fra to menigheter til  å stanse i Brasil som misjonær. Den  ene i Santo André, hvor vår kjære søster Lorentze Torkildsen har virket til rik velsignelse i mange år. Jeg deltok  på flere møter der, og det var åpent å vitne om  Jesus. Jeg spilte min mandolin og talte og sang på spansk, og  våre kjære brasilianske venner måtte  nok spisse ørene godt for å forstå. Men jeg skjønte jo at de forsto det meste,  for deres ansikter strålte, og de ga bi fall til det som ble sagt. En stor glede  var det jo også for meg å få være sam men med  Lorentze Torkildsen noen dager, som jo reiste hjem til Norge til en  vel fortjent hvile etter 6 år i Brasil.  Det var så morsomt for meg å høre at  vennene både i Santos og Santo André  talte så rosende ord om vår kjære søster. Alle sammen brukte de så å si de  samme ordene. Lorentze er virkelig en  misjonær som ikke sparer seg. Men  jeg følte at det ikke var Guds  vilje å stanse i Brasil, da jeg hele tiden har lengtet etter å komme til Sør-Amerikas indre og til steder hvor pinsebudskapet enda ikke var hørt. Fra Sao Paulo reiste jeg derfor så snart mine  papirer var i orden, med fly til Paraguays hovedstad Asuncion, til den svenske misjonær Beda Svensson, som snart  i 30 år har  arbeidet i Argentina og  Paraguay.  Det var jo så stor forskjell  som  på natt og dag å komme  til Paraguay, for her er jo ikke pinsevekkelsen  så kjent, og i landet finnes bare noen  små  grupper. Min tanke var jo egentlig å forsøke å komme inn i Argentina.  Men  da det foreløbig ble hindret, følte  jeg at det var forenet med Guds vilje å  stanse her. Det gjaldt nå å  reise til  det rette sted. Vennene foreslo flere steder for meg. bl. a. mindre byer ved  den  argentinske grense. Hele  landet  el jo så å si ubrutt for det herlige evangelium. Jeg gikk inn for bønn og faste  for på den måte å bli klar over Guds  ledelse, om jeg skulle reise til øst, vest,  nord eller syd. O, venner hva er herligere på jord  enn å kjenne Guds  nærhet, når vi får  høre lyden av hans  trinn, når vi får  kjenne vi er et ringe folk, men dog redskaper for Gud, når vi er tømt på vårt  eget og fylt med Gud, da er tiden for  Herren til å tale. Jeg følte meg så villig til å gjøre Guds vilje, så om Gud  hadde kalt meg til de villeste indianer stammer i Chaco Paraguayo,  så hadde  jeg reist. Men Gud kalte meg til Concepcion, den andre byen i storleik og  ligger midt i landet ved Paraguayfloden. En  elv som renner tvers igjen nom  landet, slik at man  kan  ferdes  med  båter like fra Buenos  Aires og  langt inn i Brasil. Gud  ledet det slik at jeg kom i be røring med en tysk søster, som er pinsevenn og født av tyske foreldre her i  den tyske koloni. Og  sammen  dro vi  av gårde til Concepcion, med en viss  spenning for hva som  ville møte oss,  men  dog glade for å få være i Guds  ledelse.    Etter  1,5 døgn  på  båten  var vi  framme, og det føltes nesten underlig  å gå i land uten å kjenne noen og uten  at det fantes pinsevenner. Vi bodde på  hotell noen dager, men fikk fatt på et  lite rom foreløbig. Det var jo så vanskelig å få leie hus under skoletiden, for på landet finnes ikke skoler for  barna, derfor sender de som  har litt  penger, sine barn hit til byen for å gå  på skole.

 De andre fattige barna får  vel være på landet og leve sitt liv uten  å kunne lese en eneste bokstav. Dette  rommet som jeg leiet, var hos en enslig katolsk kvinne som hadde prydet  alle sine vegger med helgenbilder, og hver eneste dag i aftenskumringen  tente hun store stearinlys og tilba sine  bilder. Jeg vet ikke hva forskjell det  er på afrikanere som tilbeder sine guder av tre som de ofte henger om halsen, eller indianerne som ligger på kne  foran Buddha og på  katolikkene som tilber sine bilder eller statuer av hellige menn  og kvinner som har levd i tiden.

Vi forsøkte hver eneste dag  å få  tak i et større hus, men det lyktes ikke  —  og etter 14 dager reiste den tyske søsteren, Gerda Røch, tillbake til sine  foreldre, for hun skulle straks reise for  første gang til Tyskland. Jeg kom si den i berøring med en liten gruppe av troende, men som dog har en merkelig  lære på mange   punkter. Men  da  de fikk høre at jeg var pinsevenn, ville de  nok ikke ha noe med meg å gjøre, enn- skjønt noen kom etterpå for å besøke  meg —  og kommer  fremdeles iblant. Da jeg nå hadde brukt mye  penger  til reise og til å kjøpe det aller nødvendigste som seng, madrass osv., minket jo fort min lille kassebeholdning.  Jeg ventet nettopp i disse dager mitt underhold fra Norge. Jeg  fikk brev  fra min kasserer at pengene var sendt,  men de kom  ikke. Den ene  uken gikk  etter den andre uten et livstegn fra  noe hold. Jeg kjente meg nesten fristet til å skrive til mine venner i Asuncion  og fortelle at mine penger snart var  slutt — men jeg tenkte at nå får det  være med å spørre andre. Jeg skal be, og når pengene tar slutt, får jeg faste og be. På posten  gikk jeg hver dag,  men ingen penger kom, bare noen pakker med K. S. og brev fra noen venner  i forskjellige land. Det begynte å bli mer og mer spennende, og jeg tenkte de er nok  sikkert blitt stjålet. Jeg visste jo at  mine kjære  tryslinger, som  trofast  hvert kvartal har sendt hva de har  kunnet, hadde sendt for dette kvartal  også. Skal vi ha råd til å miste et helt  kvartals underhold? Tankene dro  til Trysil, hvor jeg  kunne se vennene i de forskjellige menigheter holde på med vårarbeidet på  åker og eng, travelt opptatt med sitt  arbeid. Men når møtetiden kom, gikk  til Guds hus for å ofre og be for Guds  sak, ikke minst for de tre misjonsfelt som tryslingene representerer:  Sør- Amerika, Afrika og Japan. Ja, Gud  signe dere alle for deres innsats! Men så en dag  kom det  likevel et rekommandert  brev.  Det  ble riktig spenning før jeg fikk se hvor det var  fra. Kan  dere tenke, fra min tyske  venninne. En siste hilsen før hun reiste  med flyet til Europa og 1000 guaranis til hjelp å leie lokale for møter i Concepcion. 1000 guaranis svarer til 100 norske kr. Jeg kunne ikke holde tårene tilbake da jeg sto der på postkontoret for å skrive mitt navn. Venner, en stadfestelse på at Gud hører bønn.  Bønnens vei ble så dyrebar for meg —  det er ingen hemmelighet at Gud  hø rer bønn.     Noen dager  etter fikk jeg også underholdet fra Norge. Det hadde  altså  vært underveis nesten 2 mnd. Til vanlig bruker det å ta 14 dager. Jeg fikk jo omsider fatt på hus for  meg selv å bo i og et lite rom til møter. Fikk en snekker til å gjøre 8 benker 2  meter lange, og mitt  spisebord fikk  tjene som talerstol. Fikk fatt på en  papp-plate og skrev over talerstolen:  ”Cree en el senor Jesu Cristo y seros  salvo.” Tro på den Herre Jesus, og du  skal bli frelst.

Den  amerikanske  misjonæren  fra  Asuncion kom  hit for å hjelpe med å  starte de første møter. Selv var jeg  rent spent på hvordan det ville gå. Jeg  hadde innbudt  mange  til å komme,  noen lovte det, men  andre ristet på  hodet. Da møtetiden var  inne, kom flere  barn og noen voksne. Gud være lovet, fra første stund følte vi Guds under bare nærhet, og at Ordet som ble sådd,  virkelig ble mottatt. Etter innbydelse  til å ta imot Kristus som sin personlige  frelser, reiste seg en 13 års gutt. En  sjel på det aller første møte, og siden  på søndagsmøtet  bøyde bestemoren, søsteren, kusinen og en ung frue seg. Dette ga meg en trygghet og stadfestelse på at jeg var i Guds ledelse. Hva  gleder oss mer, venner, enn å se sjeler  på kne for Gud. Som  oppmuntring  ti!  dere, kjære venner i Trysil som er med  og ofrer og ber, vil jeg si: Deres offer er ikke forgjeves. La oss fortsette, snart er arbeidstiden slutt. Sender min varmeste hilsen til dere  alle K. S.-lesere og spesielt til dere  venner hjemme i Trysil.

Gi meg myke  hender, Herre, til å tørke noen tår,

Gi meg et brennende hjerte for de tapte får,

slik at mange syndens fanger kan få synge

«Sions» sanger i det store himmelkor

når vi innfor tronen står.

Deres søster i Kristus forbundne               

Bergljot Nordmoen.

Casilla No. 103. Concepcion,

Paraguay, South-America.