Mine
kjære, kjære venner
hjemme!
Stor nåde og
fred!
Vil
nå sende noen ord fra
Argentina. Jeg kom tilbake hit
to dager før revolusjonen
begynte. Så det var jo
et hell at jeg kom helt fram,
ellers
kunne jeg ha
blitt underveis, for
all
trafikk stoppet jo
en tid. Jeg har nå
vært her i Morillo
to uker, et steds i Chaco,
fem
timers
reise fra Embarcacion.
På dette stedet
begynte et svensk
ektepar for vel et
år siden. Disse
svenske venner reiser nå
til byen Salta, på grunn
av sykdom
i familien, da str.
Nilson bare
har
60 % blod. Det eneste
for dem er
å
reise til bedre klima.
Klimaet her er
omtrent som i Consepcion,
Paraguay.
Det eneste her er
vel at vinteren er kaldere.
Selv tåler jeg klimaet
bra her
i S. A., Gud være
lovet!
Arbeidet
her er utpost til Embarcacion,
og vi har vel en 50—60 frelste
indianere her, og
ofte kommer det nye
fra skogene. Ingen
av disse kan lese eller skrive,
så jeg er fullt opptatt
med å holde
skole for dem.
Jeg har
to klasser, en for
barna og
en
for voksne og holder
på med
undervisningen 5
timer hver dag. For
ikke å ta alle kvelder
i uka for skolen, har jeg lørdag
og søndag til møter.
Noen av
elevene er ganske
intelligente, mens
andre er mindre, så
en
får sannelig
prøve tålmodigheten.
Vi har
campamento eller leir
hvor vi har et lokale
som er laget av gress,
både vegger og
tak, så har
vi jordgolv eller rettere
sagt sandgolv. — Jorden
her i Chaco
består av fin,
fin sand, derfor er det
vanskelig å
få poteter til å
vokse, så
her er det nesten
som en ørken, med
palmer og kjempehøye
kaktustrær med
tagger så lange
som stoppenåler. Dessuten
har vi en tresort som heter
Palo Santo, og er så hard
at den nesten ikke
kan sages eller hogges,
men
lykkes
det å få
av en
flis, så brenner
den
som tyrived.
Inne
fra disse
skogene
kommer
indianerne, ofte helt
utsultet, inntullet i noen filler.
En liten ti års pike hadde
fulgt med noen andre hit for
vel to uker siden. Da hun
kom, kunne hun
være med
på noen møter,
men orket
ikke mer, på
grunn av sult og urenslighet.
Lorten på hennes magre
kropp var så gammel og
inntørket,
så om en skulle få
vaske
henne ren, måtte
hun innsmøres
med olje først.
Jeg så jo at hun var så
utsultet, så det var ingenting
å gjøre. —
I morges
fikk hun
lukke
sine bameøyne
for siste gang, og
da jeg var med
for å legge
den vesle barnekroppen
i den
provisoriske trekisten,
tenkte jeg på Norge, vårt
elskede fedreland, hvor barna
har
det som et paradis
på denne jord. Ett
var dog
sikkert, at det var
godt at
hun fikk flytte fra
denne lidelsens dal,
hjem
til Gud.
Men
det er ikke bare hun som lider
—
det er tusener som
møter
samme
skjebne. Ofte
går
mine
tanker
til
Paraguay
hvor
vi har
14
indianer stammer,
og nesten ingen
misjonærer
blant dem.
|
|
Mitt
høyeste ønske
og min
bønn
er at vi også.
må få et arbeid
blant dem. Mitt opphold
her i Argentina er nok
bare foreløpig,
da jeg er her på turist-pass
for 6 måneder. Jeg har
nå ventet
så på
at det skulle komme noen ut
fra
Norge, men det ser
ut til å ta lang
tid. Derfor har jeg
i den siste tid tenkt
på om jeg skulle
reise hjem til Norge
sammen
med
familien Pedersen,
som
nå tenker å
reise på våren engang.
For som før sagt, i Paraguay
er det ganske
vanskelig å
virke alene. Jeg tenkte da
å forsøke
å få noen ut med
meg, så vi kunne få
indianerarbeid også i
Paraguay. Håper at Gud
har noen
brødre
og søstre som
har Guds kall til å reise,
ikke bare til indianerne,
men også til
paraguayene, og til
indianerne her i
Chaco
Argentina.
Behovene
er
så
store, nøden
likeså, men det er lettere
å arbeide på
felter som er opparbeidet
før, fra år
tilbake.
Angående
reisen hjem, er det ganske
billige argentinske
båter som går til
Hamburg.
Det
blir jo også
i januar
hele seks år
siden jeg reiste fra Norge,
selv om jeg da var
i England en
tid. En ting vil jeg
også få opplyse,
at
her i Argentina er
allting mye billigere
enn i Paraguay, der
prisene
er rent
fantastisk høye,
så mange reiser der fra
av den grunn. Fra
et økonomisk
synspunkt, vil det
falle lettere å drive
virksomhet her blant
indianerne, om
man hadde et primitivt
hus og så dyrket litt
grønnsaker og frukt ved
siden
av.
Be
for oss
her i Morillo, denne
leiren som nå
er en utpost til Embarcacion.
Ingen av de frelste her er døpt
ennå, men jeg
tenker at enten br. Per
Pedersen eller br.
Frantz Mangersnes
kommer hit for å
ta den
første dåp.
Jeg er glad for å
få samarbeide
med
misjonærene,
for det er alltid en viss trygghet
og hjelp. Etter hva jeg forstår,
er nok
misjonærene
like så interessert som
jeg for at vi i framtiden kan
få begynt en indianermisjon
i Paraguay også. Så
fra den side sett kommer
vi nok
også delvis
til å samarbeide, da avstandene
jo ikke er lenger enn at det
kan la seg gjøre.
Jo, det er jo lange avstander,
men det blir en så
vant til her ute.
Takk
for deres trofasthet
og
forbønner
for meg personlig
og arbeidet her ute.
Må
alt lykkes i Jesu
navn!
Fredshilsen
deres søster i Kristus,
Bergljot
Nordmoen.
Min
post kan fremdeles
adresseres til Embarcacion slik:
B.
N.
Independencia
371,
Embarcacion,
Salta,
Argentina. |
