Etter å ha arbeidet i byen Concepci6n, Paraguay, en tid, ble motstanden  fra katolikkenes side så stor at jeg så  meg  ingen annen utvei enn  å forlate  byen. Jeg var jo helt alene misjonær og  hadde fått begynt et lite arbeid. Jeg hadde vel 30 barn i søndagsskolen, og noen familier hadde også overgitt seg til Gud. Men en familie reiste til Asunciòn, hovedstaden, og en annen til Argentina.

I Paraguay er det politiske  uroligheter, dyrtid, arbeidsløshet og  fattigdom, og det er  grunnen til at  mange  reiser til andre  land i Sør Amerika  hvor  de levelige vilkår er  bedre.  Jeg var blitt innbudt å besøke Bella Vista, et sted like ved den brasilianske  grensen. Bella Vista heter det også på  den brasilianske siden der. Aldri før  har noe pinsevitne besøkt disse steder.  Den paraguayske  broderen som hadde  innbudt meg, har arbeidet i et annet samfunn som  evangelist ved siden av  sitt yrke, både blant paraguayere og  noen år blant indianerstammen «Guarani». Han besøkte meg  i Concepcion  for noen møter, og  han ble der mer oppvakt for Åndens dåp. Da  jeg  nå  faktisk ikke kunne  fortsette møtene  alene i Concepcién, så jeg det som en Guds ledelse å reise til Bella Vista, hvor jeg ble mottatt av en liten gruppe  troende på 10—12 personer. De  få  søstrene som var med, var sminket og  hadde lange øredobber. Den gamle broderen som hadde inn­budt meg, åpnet sitt hjem slik at jeg  kunne få bo i hans hus, som var om­ trent som et lite vedskjul hjemme, og  sov gjorde jeg i en hengekøye, og det  gikk jo bra, for der var en jo fri for alle insektene og maurene som krab­bet omkring på  jordgolvet. Foruten  han selv, besto familien av en fostersønn, som er indianer, med hustru og  tre små gutter.   

Vi  hadde møter i hans hjem og likeså på andre siden av elven «Apa» hos  paraguayene på den brasilianske siden. Broderen ba meg på hvert møte å tale om  Åndens dåp, og det gjorde jeg også. Selv hadde han stor innsikt i Guds ord og vitnet ofte på møtene. Jeg  merket straks at hungeren etter mer  av Gud var stor, og at Ordet ble mottatt av åpne hjerter. Ingen sa til søstrene at de skulle ta vekk øredob­bene; men i hørehold av Ordet begynte de å plukke  av  seg sine  påhengte  smykker.  Broderen  i huset var en  bønnens  mann, og i hjemmet rådde en god ånd.  Så en dag under vår morgenbønn  falt  Guds  Ånd over vår 73 år gamle bror,  og han talte og sang i nye. tunger og lovpriste vår Frelser. Under  bønne­møtet gikk jeg bort til hustruen til  hans  adoptivsønn, som  hverken kan  lese eller skrive, ei heller tale meget  spansk, da folket i Paraguay ved siden av spansken  taler indianerspråket  «guarani». Jeg  la mine   hender  på  henne og sa:  «Også du kan  bli åndsdøpt.» Guds Hellige Ånd falt i samme  øyeblikk også over henne.  Halleluja!  Nå ble det pinse. Samme  ettermiddag kom   noen  av  deres slektninger på besøk, mor og  datter. Vi fortalte hva  Gud  hadde  gjort, og de ble dypt grepet. Under  bønnestunden  vi hadde sammen,  falt  også Guds Hellige Ånd over  disse to.  Ja, i sannhet vi hadde en herlig tid.  Guds Ånd  falt over hele gruppen, og  sjeler frelstes. Gud være evig lovet!  Gleden var stor, og ikke minst for meg  personlig, som hadde måttet flykte fra mitt arbeid i Concepcion.
Brasilianere  fra Aquidauana  kom også  senere dit  til traktene, og vi virket sammen på  begge sider av grensen.

Da Gud la det slik til rette for meg, reiste jeg til Argentina, til Palma og  Per A. Pedersen, som virket noen  år  i Embarcacion, blant indianerne. Jeg  har helt fra min tidligste ungdomstid  hatt kall til indianerne, så jeg hadde  så lyst til å bli litt kjent med arbeidet blant dem. Helt fra første stund jeg kom til SørAmerika  har jeg hatt i  tanke å oppta arbeidet blant en indianerstamme i Paraguay.

 Det var moro  å komme  til Embarcacion   og treffe  våre venner  Pedersens, og  det var  interessant å se det herlige Guds verk og de hundrer av frelste indianere fra  forskjellige stammer. De hadde også  en stor dåp  der hvor  de  døpte 50  indianere, kvinner og menn, unge og  gamle.

Jeg merket meg  særlig under  dåpen en gammel indianer, som visst­ nok hadde  vært «brujo», trollmann.  Ja, jeg måtte nesten dra  på  smile­ båndet da br. Pedersen sa: ”Så døper jeg, deg Migelito Pajarito», som betyr på  norsk: Lille Mikkel, Lille Fugle­unge. I Embarcacion  gikk  jeg mest  inn  for sykearbeidet. Det  var så  mange  syke nettopp da, så jeg ble svært opp­tatt, iblant også om nettene. Vi hadde  på  en kort tid ikke mindre  enn  tre  dødsfall. En  natt som  jeg  gikk til  leiren for å gi penisilinsprøyte, kom det ikke mindre enn seks sinte hunder  rundt meg, og den ene holdt nesten på  å bite meg i leggen. Litt  trett og  kanskje overanstrengt  som jeg var, fikk jeg faktisk et sjokk, alt ble svart  for mine øyne, og jeg ble helt stiv i  kroppen. Etter dette fikk jeg en forskrekkelig hodepine som varte i dage­vis, så jeg måtte siden koble av litt. 
Jeg var i Argentina  i 5 måneder,  men  reiste deretter tilbake til Nord-Paraguay igjen, og hadde  i tanke å  reise til den  paraguayske  familien, som allerede hadde reist til indianer­ stammen Guarani. Men dessverre  hadde broderen fått malariafeber og  hadde vendt hjem til Bella Vista igjen.  Jeg reiste med båt opp til Concepcién  og siden med lastebil 24 timer på dårlig vei til Bella Vista. En gang veltet  lastebilen, men ingen av oss ble skadet. Jeg  ble hjertelig mottatt av mine  kjære venner og fikk også denne gang  være med  på en  herlig vekkelse hvor  familier og ungdommer  overga sitt liv  til Jesus, og den levende Guds  Ånd  falt over lengtende sjeler. En paraguaysk, katolsk kvinne som  var lam  i høyre arm, ble  frelst og helbredet  under et  besøk  vi gjorde i  hennes  hjem.

   En  brasiliansk søster, hustruen til en eldstebroder i Aquidauana, hadde hatt en drøm hvor hun hadde sett meg komme på besøk, og jeg hadde tusener av hvite duer rundt meg.  Og hun  så i drømmen  hvordan jeg delte ut disse duer til skarer av mennesker. Til slutt kom også hun bort til meg og spurte: «Søster Bergljot, kan du ikke også gi meg  en due?»  og jeg tok  straks og ga henne den største av alle duene, og med  det samme   falt Guds Ånd over henne.

   Da  nå søsteren hadde hørt at jeg var  kommet  tilbake til Bella Vista igjen, reiste hun dagen etter den åtte timer lange bussreise i følge med sin mann. De  kom nettopp inn da vi skulle spise middag. Hun  var sterkt grepet da hun  fortalte sin drøm, og kom for at jeg  skulle be for henne, for hun lengtet så  etter Åndens  dåp.  Hun kunne  ikke vente til vi hadde spist, men  inntrengende ba hun  meg  å bli med  henne inn i vår lille møtesal som hadde syv trebenker uten ryggstø. Ved en av disse bøyde vi våre kne og ba sammen.  Hungeren  ettør Gud var stor, og troen var  til stede. Hun ble øye­blikkelig døpt i Ånden og talte på en klingende måte  nye tungemål.  Siden ropte hun  på  portugisisk: «Nå  har jeg fått duen, nå har jeg fått duen.» Personlig ble jeg grepet  av Gud  til tårer og glad over  at jeg fikk være et lite redskap i Mesterens hånd. Et rop til himmelens Gud steg opp i mitt hjerte at jeg måtte leve mitt liv slik at jeg alltid må være  til velsignelse.

Da  jeg  nå  ikke kunne  reise til indianerne på grunn av broderens sykdom,  ble det til at jeg reiste tilbake til Argentina igjen, og arbeider nå i Morillo, som er en utpost til Embarcacion. Jeg er dagen lang opptatt med å lære indianerne å lese og  skrive, ha møter og å passe på de  syke. Ellers er det min tanke, og jeg tror også at det er de andre  misjonærers ønske, at vi også kunne få ha et felt i NordParaguay,  hvor  nå dørene er åpne  både  blant   paraguayerne  og indianerne. Derfor tenkte jeg å reise tilbake til Paraguay  så   snart nye misjonærer  kommer  ut, for alene er påkjenningen  så altfor stor på  nybrottsfeltene. Hvem er villig å komme ut til disse tynt befolkede trakter for å være  med  å bringe dem  budskapet om   Jesus. Hele  Nord-Paraguay   er uten  vitner. Både  paraguayene   og indianerne venter på deg.