Da jeg nå har vært her ute et halvt år, så vil jeg sende en hilsen til K.S. Vil samtidig få takke for bladet som kommer hit med ferske nyheter fra Norge her i ødemarken.

Paraguay er et land i areal omtrent som Norge med vel 2 millioner innbyggere, og dertil 16 indianerstammer som lever rundt om i de store skogene. For en tid siden reiste vi hit opp for å forsøke å nå noen av disse stakkars indianere. Vi fikk leid en gammel lastebil for å få med oss våre praktiske ting fra Norge, men aldri hadde jeg kunnet tenke meg at det skulle ta hele to døgn for å reise de 7—8 milene. Det het at det var en dårlig vei, men da vi reiste fra grensen der i Brasil og inn i Paraguay, fikk vi straks erfare at veien var to dype hjulspor etter de berømte oksekjerrene, som er et av de aller mest anvendte transportmiddel her i dette primitive land. De aller første vi møtte, var en karavane av slike kjerrer, hvor de kan ha opptil 5 par okser foran en kjerre, og hjuldiameteren er opptil to meter. På disse kjerrene frakter de kjempehøye trær fra skogene. Oksene er temmelig late og dorske og karavanen drar fram under et forferdelig skrik og skrål, mens kusken sitter oppå lasset med et langt bambusrør med en jernspiss på odden og stikker dyrene, så blodet pipler fram. Men fram går det, sakte, men sikkert.

Lastebilen ruller av gårde. Sjåføren er en glad typisk paraguayer, og foruten oss misjonærer, er indianeren Benjamin med sin familie med. Paraguays skoger har litt av hvert å by på som vekker oppsikt for en nordboer. Det hviler likesom en viss mystikk over den, og var man litt overtroisk så kunne man vente at selve huldra kom fram bak de kjempehøye trær, som er omslynget av lialer og jungel-vekster av alle slag, så det er ikke så godt for en fotgjenger å ta seg fram. I aftenskumringen kommer de selvlysende insekter fram, og lyser som stjerner rett foran ansiktet på en, og når man hører sangen av fugler og lyden av ville dyr, virker det hele nesten romantisk,

Første natten overnattet vi på eiendommen til en fedriftseier, og i surret av tusener av mygg og tropesangen, sovnet jeg omsider i min hengekøye, som jeg hadde festet i to trær.

Så snart jeg fikk mine øyne opp neste morgen ved fire-tiden, fikk jeg se våre indianere sitte ved varmen med den berømte «mattekoppen», den typiske paraguayske drikken, som suges opp i et langt ror med den såkalte «bombilla», og den sendes fra mann til mann. Dårlig hygieniske forhold under pester og smittsomme sykdommer.

Etter frokost, som vi spiste ved 5-tiden, startet vi for vårt mål, indianerbyen. Ofte reiste vi over høye sletter, hvor vegetasjonen besto av bare stor kaktuser, som nettopp da sto i knopp, og videre over bekker og åer hvor bruene var så dårlige at vi måtte ta av bagasjen og bære den over.

Etter et strevsomt arbeid for vårt reisefølge, bar det i vei igjen med det gamle motorkjøretøyet, som dundret som en hel krigshær på tog. Ofte så vi høye, stolte strutser springe som det gjaldt livet og vadefuglene sprang også til et fredfullere sted. Vakre, fargerike papegøyer og andre fugler syntes å klare seg bedre, for de behøvde jo ikke å holde seg på landjorda. Vi fikk .også øye på to villsvin, som hadde det like travelt som de andre dyra. I en vannpytt boltret seg en liten krokodille. Sjåføren, var ikke sen om å ta geværet fatt, men dessverre så ble det «bom».

Når man ser disse store skogene og all denne udyrkede jorden, som er så fruktbar, og enda ser at folk som lever på sultedødens rand og med sykdom og nød av alle slag, hvor 60 % av paraguyere og ingen indianere kan lese og skrive, så forstår man enda bedre at vi misjonærer har store oppgaver for oss for å oppbygge landet både på det kulturelle og det religiøse området.Den siste natten overnattet vi på en slette i kanten av selve urskogen, og neste morgen gikk vi til fots 5 km for å nå vårt mål indianerbyen, og våre indianere hjalp oss med vår bagasje. Vel framme ved bestemmelsesstedet, fikk vi se den ene indianerhytta etter den andre i bakkehellingen ved en bekk. Ja, nå er vi midt oppe blant disse halvnakne, skitne skogens folk. Vi bor foreløbig i en indianerhytte, som har bare en eneste vegg, og i sandgolvet var det et stort hull. Da vi hadde bodd her noen dager, fortalte indianerne at husets eier var begravd der. 

Indianerne er et forunderlig folk, de er et skogens folk, som kjenner til alle skogens dyr og planter, og deres tyste unnselige måte å være på, vekker først og fremst en utlendings oppmerksomhet. Vi har allerede vunnet oss flere venner blant dem, og har begynt skole både for unge og gamle. Litt skye sitter de der på marken, når vi har skole og møter under et stort tre. Både dag og natt kan jeg høre mumlingen av mine elever der de øver alfabetet utenat. Og da vi delte ut blyantene og kladdebøkene, som vi hadde laget av en rull innpakningspapir, så de ut til å være eiere av hele verden, og trofast sitter de der og skriver de bostaver de har lært. 

Jeg er lykkelig over å få være her ute å forkynne evangeliet for denne indianerstammen som i mange år har ligget tungt på mitt hjerte, sammen med mine kamerater Ruth Kjellås og Gunvor Johansen.

Beste hilsen til alle venner og bladets lesere fra deres søster 

Bergljot Nordmoen, Mision Indigena, Bela Vista, Mato Grosso, Brasil.

Det er kanskje noen som etter å ha lest dette stykket, som blir minnet om å gi en gave, stor eller liten, til vår indianermisjon her i Paraguay. Så er min kasserers navn og adresse:

Per G. Talåsen, Ulvsjøen p.å., Trysil, Pr. Kjernmoen.