Da Bergljot Nordmoen kommer ut fra kontoret til Samaneigo, forsvars-ministeren i Paraguay, har hun ikke bare fått lov til å drive misjons-arbeide blant de ville indianerne inne i jungelen i Paso Cadena, men hun har også fått løfte om gratis skyss med en militærbil. Og noen dager senere finner vi henne oppe på toppen av lasset på en militærlastebil.

Hun er liten og mørk, og i første omgang kunne en godt ta henne for en innfødt, hun snakker godt spansk, som er skriftspråket i Paraguay; men hun er ikke søramerikanerinne, hun er norsk, født og oppvokset i Ljørdalen i Trysil.

Hun reiste ut som misjonær til Paraguay første gangen i 1950 og virket da den første perioden blant Mestisene, som er en blandingsrase av spanjere og indianere.

Det var femti  norske mil fra Asuncion, hovedstaden i Paraguay, og til Paso Cadena. De første tredve milene er det meget bra vei; men resten av strekningen er ingen skikkelig bilvei, og ofte sitter de fast i leira,   men kommer seg løs hver gang, og de siger da innover smått "om seiln, med tett jungel på begge sider.

— Hvordan føltes det for en enslig norsk kvinne å reise innover jungelen til ville indianere, ingen til å ta imot deg, ingen å komme til?

— Ja, du vet jeg ble satt på prøve da, og jeg skal innrømme at jeg lurte på hva jeg skulle leve av, og hvor jeg skulle få et sted å bo, jeg så jo hverken mennesker eller hus noen steder. Men da jeg visste at mitt kall til å virke blant indianerne var fra Gud, så stolte jeg på at han også ville sørge for meg.

Det viste seg at det var et hus til salgs for 18 000 guaranies (ca. 12 000 norske kroner); huset hadde tre rom og var bygget av jord med stråtak, det var ikke så fint, men det var da et sted å bo. Og det beste av alt det var ti-femten mål jord til som var tilplantet med bananer, maniocrøtter, appelsiner og sitroner og femti høner og fire griser fulgte også med på kjøpet, og denne eiendommen hadde vært til salgs i to år.  

— Men hvordan kom du så i kontakt med indianerne?

— Jeg måtte oppsøke dem, og jeg oppsøkte høvdingen og sa at jeg var kommet for å drive misjon, men de var så uvitende at de visste ikke hva misjon var. Det er forresten tre indianerstammer: Guaranies, Mby'a og Guayakies, de sistnevnte er ville og går nakne.

Det er også meget sykdom, og mange dør av mangel på kyndig hjelp. Malaria får alle i disse strøkene, og så er der en annen lei sykdom som en også får av insektbit, og det er Leihsmaniasis, som setter seg i slimhinnene, i nese, øyer og munn, og når den kommer inn i de indre organer, så er det døden.

Men nå har vi heldigvis fått medisin også mot denne sykdommen. Men til å begynne med ville ingen ha noen hjelp, de våget det vel heller ikke for trolldoktoren, men de skal da så visst ikke gjøre

noen friske, jeg så på mens han skulle helbrede en kvinne som hadde fått et dyr i hjertet, han ristet og herjet den stakkars syke kvinnen så det var vondt å se på, og etter mange, lange og hardhendte behandlinger satte han tryllestaven mot hennes hjerte og vred til, og så forestilte han at han fikk tak i dyret og sprang ut med det og kastet det. De lever i en fantasiverden.

Og noen tror at slike ville stammer har det godt; men de har det ikke godt! Hvis de som tror det, så all elendigheten på grunn av uvitenhet og overtro, så ville de si noe annet.

Men da denne syke kvinnen, som hadde malaria, ikke ble noe bedre etter trolldoktorens behandling, fikk jeg lov til å gi henne aralen, og da kom hun seg fort.

— Ja, slik var det i førstningen, og jeg kunne nevne mange tilfelle. Men nå har de fått slik tiltro til meg, at nå tror de jeg kan alt, og de kaller meg for doktor, og mange ganger skulle jeg ønske jeg var det. Men vi prøver da å hjelpe dem så godt vi kan, og jeg tror vi har reddet livet til mange hundre i disse årene. Men det er jo ikke bare for å hjelpe dem legemlig vi reiser ut på misjonsmarken, det viktigste er nå at de blir vunnet for Gud. Og det har også lykkes, mange er blitt omvendt, ja, til og med høvdingen og hans familie, og du kan tro det er stor forandring!

Ja, slik kan Bergljot Nordmoen fortelle, og meget mer, hun er nå hjemme for å hvile etter to perioder på misjonsmarken i Paraguay, men så meget hvil blir det neppe, for nå farter hun land og strand og samler inn penger til skolebygget som er påbegynt og til sykestuen, og når hun er ferdig med det, skal hun fortsette med å samle inn til jeep, som også er såre nødvendig der ute på de dårlige veier.

Ja, det er kommet flere misjonærer der ute nå: Ekteparet Gunvor og Josef Iversen fra Sarpsborg, men de har dessverre måttet flytte nå i disse dager til Caacupé, på grunn av det dårlige klima. Men Hedmarks-jenta Anna Strømsrud, som reiste ut for ca. to år siden, er i fullt arbeid, og likeså tyskeren Bruno Muller. Og når sykestua og skolehuset er ferdig, blir det en fin misjonsstasjon der ute i jungelen i Paso Cadena.

Skoleundervisningen har hittil foregått under et stort tre under åpen himmel, og sykearbeidet rundt omkring i små og mørke jordhytter, primitivt og urenslig.

Misjonærene trengte også nytt hus, for det de har er både for lite og som før nevnt dårlig, og det er åpent oppe under taket, så giftige slanger kan krype inn, og hver gang en kommer heim fra turer ute i jungelen, så må en se godt etter at det ikke ligger slanger i sengene eller andre steder i huset; noen av dem er opp til halvannen meter lange. En dag kom en kvelerslange på ca. 8 meter inn på tunet og drepte hanen som gikk der og skulle verge hønseflokken; men kvelerslangen måtte også bøte med livet.

Det er nesten utrolig at en enslig jente våget seg alene inn i jungelen blant giftige slanger og ville dyr — og ville indianere. Det er en innsats som det lyser kristen tro og kjærlighet av. Og utpå høsten reiser hun igjen til en ny periode blant sine indianere.

Dette å redde og hjelpe forkomne mennesker, det er blitt livet for henne.