Det var i året 1952 jeg reiste til Paraguay som misjonær. Jeg var alene og den første norske misjonær i landet. Det var ikke mange pinsevenner i landet. I hovedstaden var en liten menighet, opparbeidet av svenske misjonærer, og noen tyske og russiske menigheter blant kolonister. Samme år som jeg kom til landet, kom også nordamerikanske pinsevenner fra Assemblies of God til hovedstaden.

I hele sonen Nord-Paraguay fantes ikke en eneste pinsevenn. Jeg reiste til hovedstaden der, Consepcion, som var den fjerde i størrelse i landet. Der fikk jeg leid et lite hus av tre, og en snekker gjorde noen benker som jeg fikk satt inn i det største rommet. Gjennom tyske pinsevenner fikk jeg adresse til USA, dit jeg skrev og fikk tilsendt gratis litteratur, testamenter og bibeldeler, så mye jeg ville ha. Ofte var jeg på torget, og jeg gikk over hele byen og delte ut. De aller fleste tok imot, selv om ikke alle kunne lese.

En dag kom en mann tilbake med testamentet. Han hadde vist det til den katolske presten, som hadde skrevet i permen at det var en protestantisk bok som man ikke burde lese eller tro på. Noen hadde klistret plakater og traktater på alle kirkedørene i byen. og ryktene gikk at det hadde den norske senoritaen gjort.

Etter som jeg hadde godt drikkevann, hvilket det var mange som ikke hadde, kom mange kvinner for å kjøpe vann. Så sant det var vann. fikk alle en bøtte gratis. Dette resulterte i at mange av dem kom på møtene, og de sendte sine barn hver søndag morgen på søndagsskolen.

Jeg hørte av flere og merket i Åndens verden at motstanden ble større og større. 

En dag mens søndagsskolen pågikk, kom en katolsk prosesjon i gaten. Jeg var blitt vant til å se at de gikk gate opp og gate ned med sine helgenbilder hevet høyt. Men denne gangen stanset de rett utenfor huset mitt. De fleste barna ble forskrekket og løp ut. Der ble jeg sittende til skue for hele folkeflokken med min lille mandolin på fanget. Folk geipte, hylte og ropte de frykteligste skjellsord. Siden kom en av prestene fram til døra, og i det samme kom mannen som hadde snekret benkene, fram til meg og satte seg og begynte å forsvare meg. Men presten holdt en tale i 20 minutter der han skjelte ut både meg personlig og alle de millioner protestantiske sekter som fins i Europa, som han sa.

Forfølgelsen ble så stor at jeg dagen etter drog lenger nord. Jeg satt høyt på en lastebil, som var full av rissekker. Jeg ble med til Bella Vista, 20 mil, hvor jeg hadde en kontakt fra før. Der fikk jeg oppleve en vidunderlig vekkelse og åndsutgytelse. Der ble han frelst og åndsdøpt, en av Paraguay s første evangelister, Florentino, som ble brukt til rik velsignelse for sine egne

I byen Consepcion fortsatte siden først innfødte evangelister, svenske og norske misjonærer, og i dag er det en god menighet med innfødte ledere.

En ung mann som stod her i flokken og hånte, er også i dag frelst og tilhører en pinsemenighet. Kanskje det var der han fikk sitt første kall? Det lønner seg å så evangeliets sæd både ute og hjemme, for Guds ord skal ikke vende tomt tilbake.