Det var juledag 1895. Min bror og jeg bodde i eorpus tett ved Paranafloden, der jeg hadde satt i gang skogdrift med mahogni. Vårt hus var bygget på tre dager av bambus, lianer, Irre og siv, så det var intet palass, men bra nok for klimaet der. Huset var inngjerdet således at midt gjennom gårdsplass sen sildret en bekk. Innenfor inngjerdingen hadde vi også et stort hundehus, som inneholdt 12 hunder. Vi hadde i regelen dette tall hunder, da vi måtte gjøre regning med at tigeren drepte nogen hver gang vi var på jakt efter den, og det hendte ikke så sjelden.

Stedet kalte vi Puerto Cassador d. e. jegerhavanen, fordi vi var ivrige jegere og fordi der var en masse vilt av alle slags, især rådyr, hjort og villsvin.

Kloss innpå den ene side av huset stod urskogen tett som en grønn mur, og på de andre sider var sletten bevokset dels med gress dels med siv; dog var denne også på god avstand omringet av urskog.

Her og der langs sletten hadde mine arbeidere opslått sine boliger. Arbeiderne var i regelen argena tinere eller paraguay ere; kun en og annen brasilia aner forekom. Av en av disse arbeidere hadde jeg fått en gutt på 12 år som tjener. Han var nærmest en blanding av canguaindianer og corrientiner, askegrå i huden, ravnsvart hår og brunsvarte øine, gløgg og spenstig, rask og modig. Gutten blev snart glad i mig, men kalte mig bare patron (herre). Han var alltid med mig på jakt. Han var hundepasser, machehettero og canoero. Machehette er en lang kniv som man bruker til å hugge sig frem med i urskogen. Guttens navn var Joce.

Julaften hadde vi sloppet to av hundene for å få ferskt kjøtt i julen. De tok ut et rådyr og losen gikk mot Paranafloden ca. 1000 meter nedenfor oss. Vi kom derfor snart i kanoen for å fange dyret i floden. I regelen kaster det sig i denne, når det jages intenst en stund. Vi rodde og speidet med kikkert, men så intet; heller ikke hørte vi hundene mere. Vekk var rådyr og hunder og vekk blev de.

I mørkningen kom en arbeider og fortalte oss at han hadde hørt hundene på den annen side av Parana, så vi tok atter kanoen og rodde over, ropte og lokket, men hverken så eller hørte noget. Vi drog da hjem i mørket for å oppebie næste dags komme.

Parana er her ca. 700 meter bred, men det generte ikke hundene å svømme over når de jaget viltet i floden.

Juledags morgen 1895 glemmer jeg aldri. Min bror, Joce og jeg med 5 av mine beste hunder drog i kano over til Paraguaykysten, nettop dithen, hvor våre arbeidere hadde hørt våre 2 hunder julaften. Hundene var nemlig ikke kommet hjem.

Min bror hadde en remington-carabin og jeg et kort dobbeltløpet haglgevær med rundkuler. Det siste er ubetinget det beste våben i tett urskog, da der alltid blir lynsnare skudd på meget kort avstand. Alle tre hadde vi maehettes.

Vi var kommet over floden, og Joce padlet langs stranden for å finne et godt landingssted, da plutselig gammelhunden Esquita reiser sig, værer og småknurrer. De andre hunder blir også urolige, knurrer, småbjeffer og sliter i koblene.

Vi aner at her er jaguar eller puma, tigerkatt eller myrbjørn, men vi aner ikke at vi snart skal opieve den mest spennende og farlige jaktseene som de sydamerikanske urskoger kan by en jeger.

Vi går i land, finner spor i sanden etter våre tapte hunder fra gårsdagen samt efter en meget stor tiger. Esquita og Vivo sliter i koblene og reiser bust. Av erfaring visste vi at lier gjaldt det å slippe alle hunder på en gang, så tigeren hadde hele kula på sig, for da setter den hurtigst op i et tre. For bare en eller to hunder vil en gammel tiger nødig op, men setter sig imot, og den dreper da med lett" het pågående unghunder.

Det var ikke noget lieldig sted å slippe på, da urskogen her var av verste slags, full av piggbam» bus, lianer, kaktusarter og krattskog. Her og der stod et gigantisk laurelleller akasiatre og nogen høie palmetrær med sine lange tynne stammer og øverst i toppen en krone med mørkegrønne, svaiende blader.

Vi trakk frem våre maehettes og slapp hundene. Et øieblikk efter hørtes: «Jaul Hau! Jau! Haul» Et veldig vræl av hunder, knurr og brøl fra tigeren, atter vræl og så et fryktelig knurr så vi forstod at tigeren nu var i kast med hundene. Vi hugg oss i rein, vi krøp på fire, og vi hoppet over nedfall og tette bambusdynger frem dit vi hørte hundenes hyl og tigerens rasende knurr. Piggbambusen rev i klær og hud så fillene føk, og blodet silte varmt nedover armer og ben.

Joce var i spissen ivrig som en katt, hans machehette hugg til høire og venstre så det suste i bambus og lianer. Men plutselig stoppet han. En hund lå med avbitt nakke, hodet var næsten skilt fra kropa pen. Straks efter lå en til der på samme måte. Joces øine lynte, han bante på indiansk, brølte og hugg sig frem igjen og vi efter med geværene parat.

Vi var kloss innpå, men kunde intet se enda; kun hørte vi det forferdelige spetakkel av tiger og hunder. Tigeren vilde ikke op i treet, og nettop det måtte vi forsøke å få den til, ellers var snart alle våre hunder fortapt. Så bjeffet og brølte vi om kapp med hundene. Det var et knep som vi benyhs tet for å innbille tigeren at nu kom en ny forsyning av hunder og jegere. Vi var like ved stålosen da en hund hyler for siste gang. Det er Vivo, min prektige gode hund som blir drept. Tigeren viker unda, og vi passerer Vivo under dens siste livstrekninger. Jeg ser et glimt av tigeren idet den kaster sig over et vindfall, hører et hjerteskjærende hyl, og atter er en hund borte.

Kun en hund gir enda hals, det er Esquita, den gamle vante venn, som idag er med på sin 18de tiger. Min bror stod der hvit som et laken i ansiktet, men han smilte allikevel på en eiendommelig måte.

Joce brøt tausheten idet han harmfullt pekte på tigeren og stammet: «Du er død, din djevel, men du har drept våre beste venner.» 

Ja, det var sant sagt og det sved i hjertet, da vi fant den ene hund efter den annen med brukket nakke og rygg. Foruten de fire hunder vi mistet i dag, fant vi også restene av de to fra gårdsdagen. Merkelig nok hadde de forfulgt rådyret over floden således at de var gått iland akkurat der tigeren liadde opholdt sig.

Mens Joce gjorde op stor stokkild, til hvilken han sørgmodig slepte den ene hund efter den andre og brente, flådde min bror og jeg tigeren. Under denne operasjon fant vi en gammel rundkule i halsregionen. Kulen var omgrodd med fett. Vi lurte på hvordan det var gått den jeger som hadde gitt den det mislykkede skudd. Vi var jo snart på det rene med at det ikke var første gang idag at denne tiger liadde vært ikast med mennesker og hunder. Rovtannen på høire side var brukket, og tydelige arr efter maehetthugg tvers over hjerneskallen tydet på dette.

Det var en av de største tigerer jeg har skutt. Den målte 2,46 meter fra snute til halespiss. Dessverre blev skinnet ødelagt under tørringen, idet det på grunn av stadig regn og fuktighet

mistet hårene. De innfødte påstod, at alle skinn av tiger som hadde ett mennesker, mistet hårene, en overtro som de holdt urokkelig fast ved. Kamp mellem tiger og villsvin.

Gamle gubben Patrieio Gamon var den riktige typen på en innfødt paraguayer. Ut av de ravnsvarte, små øine som satt en smule skjevt, lyste der både mot og tillit. Det var ikke fritt for at han kunde fremvise minnesmerker etter tigerens tenner på sin ene arm. Men det var kun når man fikk ham riktig på gli at han vilde fortelle om den jakt og det uhell. Det var likesom han ikke riktig likte utfallet den gang.

Jeg lå på landmåling opefter floden Alto Parana og var nettop på tur opover denne med en hjuLs damper. Ombord blev jeg opmerksom på en grå^ sprengt, mager, solbrent, sympatisk utseende mann, meget optatt av sine to hunder som var koblet. På mitt spørsmål til kapteinen hvem mannen var, fikk jeg svaret: «Patrieio Gamon er en meget dyktig jeger.»

Don Patrieio og jeg blev snart gode venner, og je,g skulde tro vi hadde mye å fortelle hverandre om jakt. «De må være med mig hjem nu», sa han; «jeg reiser nettop hjem for å drepe en tiger som går omkring på min eiendom og slår ihjel kveg.» Dette tilbud var mig altfor fristende, og jeg slo til.

Don Patrieios hytte lå omringet av båre engslets ter. Et stykke borte så man her og der små skogshauger, og i det fjerne øinedes som en uendelig sort sky den kolossale urskog, der dannet en skanse.

Benito, en halvindianer Don Patrieio hadde tatt til sig som sønn, kunde fortelle oss at der var både tiger og villsvin hinsides en bekk, hvor innhegning gen for kreaturene begynte. I Sydamerika brukes store innhegninger av ståltråd, hvor hester og kreaturer blir sloppet.

Fire hunder kobledes, og med Benito i spissen bar det gjennem det høie frodige gress, hvori hun^ dene aldeles forsvant. Vi nådde til leet i innhegning gen, og Don Patrieios skarpe blikk opdaget snart at Benito hadde rett. Vi skulde nok få moro idag. «Se bare på hundene», sa han; «de værer og reiser bust. Det er tiger de værer, min venn.»

Hundene drog i koblet så Benito omtrent kjørte med dem, og vi labbet etter så blomsterstøvet føk om oss. Vi hadde nådd ca. 300 meter fra en skogshaug, da plutselig Don Patrieio stanset og grep mig i armen, idet han pekte til høire for skogshaugen. Jeg så gresset bevege sig på mange steder og forstod at der var dyr. Benito hadde kastet sig flat og blåholdt hundene. «chancho gargantillo», (villa svin) ytret Don Patrieio til mig og huket sig ned i gresset. Jeg gjorde likeså. Vi tok de sorte hatter av og kjek op nu og da. Der fikk jeg se hele villsvinflokken ute på en avbrent slette. De sprang efter hverandre som et kompani soldater, og i spislen var en diger kakse som kommanderte hele floka ken og slo takten an. De spilte på stortromme. De utstøter nemlig en merkelig lyd med halsen og med de store huggtenner.

Det var et par hundre av dem. Efter Don Patrieios råd forholdt vi oss ganske rolig. «Hører eller ser denne bande oss kan de sette bent på oss,» sa han. Villsvin skyr ingen ting. De går på bent frem, hugger ned foran sig og til siden. Man kan redde sig for dem ved å klatre op i et tre eller op på en sten. Det er nok når man bare er høiere enn dyret selv er høit til.

Da hele villsvinflokken var ute på sletten, blev vi opmerksom på en tiger, som lurte på om en av svinene skulde skille sig ut fra flokken, så den kunde få sig en god stek. Tigeren arbeidet her med all sin klokskap og smidighet. Den drog sig langs marken og gjorde voldsomme hopp alt etter som situasjonen var med flokken. Det var tydelig å se at den også var bange. Instinktsmessig eller av erfaring visste den nok hvad det vilde si å komme ut for denne bande. Men det var så uendelig fristende dette delikate svinekjøtt, så den måtte være med om så bare for å lukte til det. Villsvinflokken hadde sikkert også greie på tigeren.

Midt under farten stanset plutselig trommingen og hele kompaniet stod stille og lyttet. Da la tigeren sig flat på marken. Den lyttet den også. ehefen slo takten an igjen og hele flokken beveget sig til høire omtrent i retning mot oss, så det var ikke fritt for at vår situasjon nu kunde blitt kritisk, men vi var ganske stille.

Flokken var nu nådd flere hundre meter fra skogshaugen og tigeren ca. hundre meter fra de bakerste svin, men den kom stadig nærmere. På denne slette og i det hele tatt overalt hist og her omkring var taeurus (termittuer). Disse er hårde som sten og optil et par meter høie. Svinene hadde fordelt sig i to geledder, så toget var langt. Tigeren mente nok at nu var dens tid kommet til å hugge inn, hvorfor den med umåtelige hopp nærmet sig de siste i geleddene.

Dette var nettop hvad anføreren hadde beregnet. Plutselig gjør den helt om, trommer voldsomt og styrter med hele flokken etter sig i retning mot tigeren. Denne som var optatt i sin jaktiver, blev så forfjamset da den så sig omringet at den i stor forskrekkelse tok flukten. Den tenkte nok å nå skogshaugen så den kunde redde sig i et tre, men veien var avskåret, og i nødens stund gjorde den et veldig hopp op på en termittue. Der satt den på tuens topp og freste, grein og knurret til fienden, som uten hensyn kom like hen til tuen.

Tigeren var omringet, og der vrimlet av sinte dødsfiender om den. Der var et leven av klaprende tenner, snøfting og tromming, blandet med brum og brøl.

Villsvinene beveget sig i prosesjon Og i ring omkring tuen, og tigeren dreide sig også som en eirkusmann der oppe. Den befant sig visst ikke vel. Plutsriig stanset toget, og hele flokken vendte sig mot tuen. Uten en lyd stod de der og likesom funderte p.1 hvad de skulde gjøre. Endelig nærmet ehefen sig tuen, klapret litt og hugg så med sidetannen inn i tuen. Øieblikkelig var alle de svin som kunde komme til, i ferd med samme arbeide. Vi kunde høre huggene og skjønte at der snart måtte skje en kamp på liv og død. Det hjalp lite om tigeren gjorde sig stygg og fæl der den satt. Ikke engang dens ville og truende brøl eller rasende knurr hjalp.

Svinene arbeidet uophørlig, så tuen blev mindre og mindre. Det kritiske øieblikk var nær, tuen rørte sig, vaklet litt og tigeren balanserte det beste den kunde, men med ett gjorde den et umåtelig sprang, og under fortvilede brøl, slag og bitt gikk kampen løs. Det var et leven og et styr uten like.

Nu og da kunde vi øine tigeren når den hoppet op for å slå til, men det varte kun en kort stund. Svinenes huggtenner hadde gjennomboret tigeren på mange steder, og den lå snart uten å røre sig. Fire svin lå også på kampplassen uten livstegn, og tre løp omkring hylende og hinkende. De var såret.

Flokken med sin anfører i spissen forlot plassen og marsjerte henimot skogen. Jeg foreslo å springe bort og avlive de sårede, men Don Patrieio advarte; han var gammel og erfaren, og det var heldig. Før vi ante det, var hele flokken tilbake på plassen, hvor de omringet den do de tiger og hugg løs på den så skinnfillene føk. Da de endelig var ferdig med dette, gjorde de en sving rundt og satte så kurs mot skogen, denne gang for alvor. Syv villsvin og nogen skinnfiller av en tiger blev vårt jaktutbytte og det .uten å løse skudd.