Egentlig var det en kjent videnskapsmann, som skulde foretatt turen til Salto Guayra, der han skulde fotografere, samle planter, insekter, sommerfugler ete. til chicagos;utstillingen, men da han fikk ehuehu (malaria), engasjerte han min bror og mig til å utføre dette verv, selvfølgelig mot god betaling og full utrustning.

Jeg hadde vært ved Guayrafossen en gang før sammen med en italiener, så jeg kjente besværlighelene ved å komme dit op, likesom jeg også visste, at vi vilde få en interessant tur rik på jaktoplevelser, vakre naturpanoramaer og eventyr av forskjellig art. Faunaen ved Guayra og videre nordover er forskjellig fra og enda rikere enn sønnenfor.

Med 4 peoner (arbeidere) hvoriblandt min tjener Jose, 4 utmerkede hunder, god flatbunnet båt (ehalana), geværer, proviant, telt o. s. v. steg vi ombord i en av flodbåtene, som førte oss til Tacuru Pucu, det siste stoppested ved Paranafloden. Dette sted ligger i Paraguay, mens Salto Guayra ligger i Brasilia. Tacuru Pucu betyr høie termittuer. Navnet er godt truffet, for straks man går i land, kan man ikke undgå å legge merke til disse store høie tuer, hårde som sten.

Vi tar årene fatt og begynner farten videre opss etter Parana, men nu har vi også vanskeligheter og farer. Floden er her bare fra 200 til 300 meter bred og strømmer ofte med voldsom fart forbi steile klipper og veldige stenblokker. Men hvad er vel det mot de fabelaktig kraftige hvirvler, som dannes hvert øieblikk. Man fristes til å tro at det er øienforblindelser, når man plutselig ser et parti av den speilblanke flod forvandles til et frådende gap, et hull, hvor man kun øiner den mørke avgrunnen, mens vannet raser omkring med ustyrlig fart. Samtidig høres en uhyggelig sus, inntil plutselig alt igjen er stille. Sånne hvirvler kalles remolinos (møller). Jeg så engang en stor tømmerflåte bli grepet av en sånn remolino; den danset rundt et par ganger og forsvant så fullstendig under vannet, som atter igjen formelig kastet flåten op flere hundre meter lengere nede.

Det gjelder å være kjent, når man skal fare op etter floden, derfor tok vi en Guayanaindianer om bord. Denne indianer og hans kamerater farer med sine små canoer op og ned mellem Guayra og Tuss eurupueu, så de er godt kjent, men det hender jo også disse, at de ved den minste uforsiktighet for evig forsvinner i det dype sluk.

Snart roes båten, snart stakes den frem og snart trekkes den etter line, idet mannskapet går på stranda, mens en eller to styrer. Enkelte steder må man endog trekke båten over land.

Vi når St. Fransisco, et sted hvor jesuitene en gang for ca. 280 år siden ferdedes, og som sannsynligvis har gitt det navnet. Herfra begynner egentlig den interessanteste del av reisen, for herfra er mindre beferdet av mennesker, så naturen og hvad i den finnes, er som fredet.

Ved Barreros de Goaa hadde vi den fornøielse å se nogen tusen Ararapapegøier. Disse fugler var samlet her i den store barreros for å ete saltholdig jord. De kalles av indianerne goaa, fordi de skriker således under flukt, man kan høre dem på meget lang avstand. De er herlig farvede fugler, skarlagenrøde med marineblå vinger og mørkeblå stjert. Forresten var der også andre papegøier med nydelige farver, de tok sig glimrende ut på toppen av de høie palmer mot disses dypgrønne blade. En masse duer av forskjellige arter var også samlet her i samme øiemed som papegøiene. I ett skudd kunde vi få fra 10 til 15 duer. Resten av flokken fløi bare hen i nærmeste tre, satt der og kurret en stund og kom så tilbake til barreroen. De smakte fortrinlig, mens papegøiene var seige og måtte kokes  flere timer, før de med rimelighet kunde tygges.

Vi slo leir her en dag for å samle sommerfugler, for også disse yndet saltholdig jord. Noget så prakta fullt som å se hele stranda dekket av tusener og atter tusener av sommerfuglarter med de deiligste farver og underligste tegninger, kan man umulig beskrive, heller ikke finnes nogen maler som kan fremstille noget lignende. Der var store og små i alle de farver som det menneskelige øie kan skue, og når solstrålene spilte henover disse tusener, kunde man ikke se sig mett på dem. Bare på en ganske kort stund hadde vi fanget over 50 forskjellige arter, deriblandt 3 Mimikryss. Det er forresten mulig, at en stor del av insekter og sommerfugler er Mimikryss, iallfall tror jeg ved nærmere kjennskap til dem og planter, busker og trær, at man ved sammenligning finner slående likheter. Enten er det et blad, en gren, barken, frukten eller blomsten de ligner så aldeles i farve og form, at man ikke kan se forskjell.

Om aftenen begynte vampyrene (vampirus speetrum) å krysse over oss. Lydløst fløi de så nær vårt hvite telt, at de tangerte det og oss med vingespissene; antagelig var det teltet som tiltrakk deres nysgjerrighet eller muligens fanget de insekter og mosquitos, for av disse var der milliarder. Mosquitos er skapt til å plage menneskene og berøve oss nytelsen av den idyll, som de deilige aftentimer i tropene kan fremby. Vi skjøt nogen eksemplarer av vamspyr, deriblandt en som var over l fot mellem vingespissene. Ved å åpne deres maver fant vi kun insekter og fruktlevninger, men intet blod, så vi kunde ikke bli enig med naturforskerne i, at vampyren suger blod av mennesker og dyr. For nærmere å konstatere dette, la vi oss ned som sovende utenfor teltet, men ikke en eneste av de hundrer, som kretset over oss, satte sig på oss for å utsuge vårt norske blod.

Vi hadde også en annen interessant oplevelse denne dag med en anakonda (boaslange). Mens vi sitter og nyter vår matte i den årle morgenstund under skyggen av Serreiatrærne, som utsendte deilig aromatisk duft fra sine frukter, som hang mørkerøde som kirsebær over våre hoder, kvakk vi til av et skjærende skrik fra sivet et par hundre meter fra oss. Hundene kvakk også og blev urolige. Vi slapp to av dem og sprang selv henimot åstedet. Stålosen var snart i gang, så vi trodde først det var tiger. Vår forbauselse var stor, da vi opdaget en veldig anakonda som omslynget en carpineho (vannsvin). carpinehoen var allerede drept, men slangen slapp ikke sitt bytte, fordi om vi og hundene kom. Jeg gav den en kule gjennem hodet, så den rullet sig krampaktig nogen ganger og presset derved carpinehoen næsten tvert av. Slangen målte 16 fot, så det var et ganske stort eksemplar og meget sjelden på de trakter, hvor den egentlig ikke hører hjemme. Antagelig var den kommet med floden fra det nordlige Brasilia.

Jeg har kun drept en eneste før denne, nemlig ved Laguna Ybera i provinsen corrientes. Den var 20 fot lang og tykk som en voksen mann over buken. Da jeg skjøt den, var den i ferd med å svelge et lite rådyr; det var kun rådyrets hode, som enda var utenfor slangens kjeft. Boaslangen svelger sitt bytte helt.

Av andre slanger vi drepte her, vil jeg nevne coralslangen, som ikke er giftig. Den er meget vakker med sine mørkerøde og ravnsvarte båndtegninger. Nandurieslangen er ca. 0,5 meter lang, grågrønn og ytterst giftig. Den har den egenskap, at den forfølger andre skapninger, mennesker og dyr, og kaster sig med hele sin kropp frem, idet den hugger. Den kan sprette over 2 meter. Dens gift benyttes av indianerne til å smøre på pilespissene.

Under vår reise herfra videre opover floden fikk vi øie på en stork, som kom flyvende imot oss et par hundre meter høit oppe i luften. Høit, høit over den skjærer en veldig ørn sig i rasende fart ned på storken. I samme sekund har den drept storken, men slipper den igjen, så den kommer styrtende mot jorden. Lynsnart tar ørnen den atter igjen, hugger sine svære klør i den og hever sig sakte på sine av solen polerte vinger, som skinner som gull. Indianerne kalte denne ørn for gullorn. Den sees meget sjelden og er meget vanskelig å få skudd på.

Omtrent 15 kilometer nedenfor Guayrafossen må vi innstille vår reise med cano og ta bena fatt, for her er floden så vanskelig å befare, at selv indianerne ikke greier det. Langs stranda optil fossen er tett urskog, gammelt vindfall og alskens styggedom, så man kun kommer frem ved hjelp av maehettos. Vi lot et par av våre folk gå igang med dette arbeide, mens vi andre slo leir og jaget en dags tid.

Her vrimlet det av vilt, især rådyr, vannsvin, tapir og aper. Min bror og Joce gikk med hundene inn i skogen langs etter en bekk, som utløp like ved vår leirplass, og jeg blev i noen dager for å avvente begivenhetenes gang der. Det varte ikke lenge førenn jeg hørte los på to forskjellige steder samtidig. Hundene hadde reist hvert sitt dyr. Jeg kunde tydelig høre, at Soberbios los drog lengere og lengere unda, inntil den forsvant i urskogens uendelighet. Det var Jaek og Soberbio min bror hadde tatt med til skogs; de to andre var igjen i teltet. Jaeks los gikk i en stor ring, hvorpå der blev 2 minutters stålos, så kom den omtrent i retning mot oss og så nær, at jeg kunde høre plask i bekken et stykke fra oss, når dyret kastet sig i den. Det blev atter nogen minutters voldsom stålos, men så hører vi plutselig larm og bulder i bambusen, og frem styrter en diger tapir midt imot vår cano. Tapiren fikk av begge løp i brysthulen og sank sammen bare et par meter fra mig. Det var den lettvinteste jakt jeg har hatt på tapir.

Anderledes gikk det min bror og Joce. Fra vår leir og opover gikk Paranafloden i en stor sving til venstre således at ved å fortsette å gå i den retning, som min bror begynte og som Soberbios los gikk, var de kommet frem til floden igjen. Forbauset blev de derfor, da de fant ut, at dyret var gått i Parana og intet mere hørte til Soberbio, og engstelig blev de for hunden, da strøm og hvirvler kan være farlig. Ca. 1/2 time hadde de vandret langs stranda, da de får høre hunden i full los igjen. Denne los varte bare i nogen få minutter, så gikk den over til voldsom stålos. Soberbio hadde den egenskap, at dens mål blev grovt og langtrukkent når den stod for rovdyr, og nu hadde dens mål nettop denne klang, så min bror var på det rene med det og fikk derfor travelt med å komme hurtig frem. Det viste sig å være en nydelig puma, som var hoppet op i et cancharanatre, der den lå på dets nederste og største gren og stirret nysgjerrig ned på hunden og på min bror. Den så ikke ut til å være farlig på nogen måte, den hadde visstnok ikke nogensinne i sitt liv sett hverken hund eller mennesker før.

Etter at Joce hadde koblet hunden, gav min bror pumaen en kule bak øret, og dermed deiset den død ned.

Om kvelden, da alle var samlet igjen, stekte vi carne con cuero (kjøtt med hud på) av tapiren, og det skal jeg si smakte fortrinlig med litt god vin til. Det er da også fabelaktig, hvad creolene og indianerne kan sette i sig av den slags kjøtt; det er sånn, at ingen vil kunne tro det, uten å se det. De eter til de ligger og gaper.

Om natten blev vi plutselig uroet av et forferdelig leven på hundene, hvorfor vi sprang op og løste Snipp og Snapp. De stormet avsted og fikk stålos ca. 50 meter fra oss. Med 2 bambusfakler tok vi oss frem, hvor hundene stod under et tre. Vi kjek og kjek imellem treets grener, men kunde ikke se noget, inntil jeg beordret faklene slukket, så det blev aldeles bekmørkt omkring oss; da ser jeg straks det lyser i to øine et godt stykke op i treet. Jeg legger inn hagl no. B. B. og smeller løs. Ned kom et legeme dumpende fra gren til gren og havnet til sist i urtene like ved oss, hvor hundene øieblikkelig var over det. Det var allikevel så mye liv i ocelotten - at den fikk revet Snapp til blods; men så satt også hunden fast i ocelottens nakke til denne utåndet. Faklene blev tendt,  og vi skulde begi oss til leiren med vårt bytte, men hundene begynte atter å gjø og glo op i det samme tre; de vilde ikke gi sig. Så var intet annet å gjøre enn å se etter igjen, hvad de hadde der oppe; og ganske riktig, der langt oppe i treet får Joce se to øine som ild stirre på ham. Han gav mig retningen og etter en kort stund fikk også jeg se de to lysende prikker. Jeg skyter i den retning, men intet kommer ned; de to prikker blev borte, og alt blev stille, endog hundene tidde. Lenge speidet vi uten å se noget, men så setter Snapp i å stormgjø igjen, den har atter fått øie på dyret. Vi hører en krafsing og en knurring der oppe, og lyden kommer nærmere og nærmere. Hundene raser, men vi kan umulig se dyret. «Tend faklene!» ropte jeg, for jeg skjønte at dyret vilde ned av treet og kom baklengs; det var såret. Jeg hadde vært ute for dette tilfelle et par ganger før.

Ganske riktig! I det samme faklene lyste Op, fikk jeg se ocelotten kun 4 meter fra jorden og skjøt den ned. Hadde den kommet levende ned — selv om den var hårdt såret — kunde den ødelagt hundene for oss.

Disse ocelotter hadde naturligvis sneket sig inn på vår leir lokket av den fine kjøttduft.

Næste morgen trakk vi kanoen på land og gjemte den så godt vi kunde, for sikkert var det jo ikke for at indianerne kunde stjele den, hvis de fant den, og da vilde vi være ille ute.

Etter 3 dagers anstrengende arbeide nådde vi Guayrafossen. Like ved fossen er en sånn rikdom på planter, blomster og trær av de forskjelligste arter, at selv naturforskerne blir ør i hodet av å holde greie på alt. Vidunderlig vakre orchideer og filodendronarter var festet opefter de svære trestammer, de satt der som snyltegjester, men forskjønnet i høi grad selve treet og omgivelsene. Forresten så vi også trær, som vokste parasitisk, idet der i de store kjempetrær var vokset fast et annet tre og atter i dette et tredje, altså 3 tresorter på en stamme. To av disse trær bar frukter, mens det tredje blomstret. En masse bier var her, så vi hadde honning i Guds velsignelse. En art kalles Momboeca, den rikholdigste av alle arter; den gir optil 16 liter honning. Alle biarter hadde sine kuber i hule trær, så man måtte hugge dem ut, hvilket ofte var forbundet med fare for å bli stukket.

Hvor der er blomster, insekter og frukt, der er også fuglene samlet, og her var også rikelig av sangog praktfugler. Men også ubehagelige skapninger var til stede, såsom slanger, hveps, myrer, termitter og endelig milliarder av mosquitos.

Guayrafossen består av flere små og store fosser, men vår opmerksomhet tiltrekkes dog mest av den største foss. Ovenfor alle disse vannfall ser man floden som en stor speilblank sjø omtrent 2000 meter bred. Den deler sig i 2 deler og danner således en øi i midten. Under den samler den sig igjen, og med rasende makt kaster den sig utover en mindre klippevegg — begynnelsen til fossen Guayra.

Tusener av hvirvler, den ene om den annen og likesom opslukende hverandre for å gjøre sig krafe tigere og mere brusende, forsvinner igjen under strømmens makt og støter hist og her mot en klippe eller mindre øi, som vannet ser ut til å ville rive med sig eller gripe under sig, men dog er nødt til å la bli stående. Enkelte av disse øier er bevokset med trær og tropiske blomster, som nu og da får sig en dusj — mangen gang så sterk, at det ser ut som vannet i sitt oprør strever efter å skylle plans tene vekk; men nei, de dukker alltid frem igjen enda stoltere enn før, så man skulde tro de var takknemlige for de friske bad.

Rasende over å være for svak til å kunne trenge over disse små øier samler vannmassene sig igjen til et ordentlig tilsprang og styrter løs på en stor flat øi i midten av floden. Naturen har merkelig nok satt en skansemur på øvre side, hvor vannmassene strømmer imot. Voldsomt kaster strømmen sig på denne skanse, vannet sprøiter i været og danner en samlet vannbue, som litt efter litt forvandles til fint regn. Øia er bevokset med blomstrende planter og gress. Et vakrere billede enn denne øi, oversprøitet med vannsøiler, som i solens stråler danner regnbuer og uendelige variasjoner av vakre farver sammen med det grønne gress, blomstene og plantrue, kan man neppe se noget steds. Nedenfor øia kommer nu fire små fall, altså fire trappetrin, hvorelter floden blir trangere og trangere og vannmassene mere samlet, men stryker også forbi med mere og mere fart. Atter støter den på skarpe klipper, som skjærer vannet og fordeler det så det snor sig som kjempeslanger mellem dem. Så kommer 3 fall i terrasseform, men så nær hverandre, at vannspruten i luften når fra den ene til den annen og det ser ut som om vannsøilene kappes om å utviske de masser av hvitt skum, som dannes under hver foss.

Vi nærmer oss hovedfallet. Floden som her kun er ca. 200 meter bred styrter sig med uimotståelig kraft utover den loddrette fjellvegg uten å berøre denne undtagen på en enkelt knaus, som stikker frem omtrent midt i fossen — og støter derpå dis rekte mot det nedenfor liggende plan. Det er et hopp på 47 meter vannmassen gjør, og idet den når planet, kastes vannstråler høit op i luften igjen og danner en umåtelig stor hvit vannsky. Straks nedenfor fallet kan de enkelte hvirvler ikke skjelnes; alt er et surr og det ligner en umåtelig vanngryte i stormkok, mens fossens brummen og hvirvlenes surr overdøver all annen lyd.

Etterat vi hadde samlet en del sommerfugler, insekter og blomster samt tatt nogen fotografier, bestemte vi oss til å fortsette reisen ovenfor fossen.

Så langt øiet kunde nå lignet Alto Parana her mere en innsjø enn en flod. Bred, stillerinnende og med den tette urskog på begge sider, så den veL dig ut.

Langt, langt oppe øinet vi gjennem kikkerten kanoer som krysset floden, og dette gav oss håp om, at vi muligens kunde være så heldig å treffe på indianere langs stranda, som kunde låne eller selge oss en kano. For imidlertid å undgå det strev som huggingen av vei gjennem den tette urskog bevirker, laget vi oss en flåte av bambus. En sånn flåte har stor bæreevne, men den må stakes frem, for å ro den er for tungt og vilde gått for langsomt. Stakene er lange bambusstenger. Til å binde flåten sammen benyttes luftrøttene av filodendron, kalt uaimbe, disse røtter er sterke som hampetau og råtner aldri. Vidunderlig vakkert tok de mange forskjellige trær sig ut i sitt blomsterhav. Der var jo blomster i alle tenkelige farver.  Guayavatreet bar frukt allerede, og denne frukt var velsmakende for oss — og for fisken i Parana en lekkerbisken. Vi benyttet oss da også av leiligheten til å fange fisk.

Det var en masse fisk og av forskjellig art, abbor, gjedde, laksarter o. s. v., men alle var hvite i kjøttet. Vi fikk fisk på optil 140 kg., den kalles av indianerne Nanguruju, er en grov rovfisk og ikke velsmakende for oss europeere — men indianerne ynder den. De spiser aldri fisken fersk, men lar den ligge i solen en dags tid, så den stinker forferdelig; da først er det en delikatesse for dem, når fisken stekes på gloen. En art laks kalles Dorado. Den er også en rovfisk; den biter på frukt og på kjøttbiter som agn. Fiskegreiene — som består av snøre og angel — må være meget sterke saker og surres nedenfra anglen og opover snøret nogen tommer med messingtråd, så fisken ikke får bite snøret av. Det var bare å kaste agnet ut, så var fisken der, men da den var voldsom og sterk, hadde vi mye strev med å berge den inn.

Når jeg nevner fisk, må jeg fortelle om en slags flyveeller klatrefisk, som var meget interessant. En hel del trær og planter stod i vann under flomtid og en del hang utover floden med sine grener nær vannet. Nettop ved og under disse trær og planter såes klatrefisken, idet den klatret opefter trestammen eller grenene for å fange insekter. Den var forsynt med skarpe spisser på finnene, og finnene var av en egenartet form og farve. Størrelsen var ca. l fot lang.

Så var det en fisk ved navn Sabalo ca. 40 em. lang, som var særegen ved, at den lå i store stimer oppe i vannskorpen med sin eirkelrunde munn. Hvad den lurte etter, fikk vi aldri greie på, den var fet og velsmakende. Vi skjøt flere av dem med rifle, den eneste måte vi kunde fange dem på, da de ikke bet på noget aga. Når man har skutt dem, synker de øieblikkelig, så vi hadde stor moro av å se på våre halvindianere, når de kastet sig i vannet og kom op med fisken. Selv hadde vi ingen videre lyst på badning der oppe, for der var en art fisk, som jeg vil kalle menneskeeterfisken, da den angrep oss og nappet vår hud til blods; især var det hvite mennesker den vilde til livs, men det hendte jo også at indianerne satte i et brøl, grunnet fiskens hissige angrep. Denne fisk kalles for Palometa.

Etterat vi hadde staket oss frem opover Parana nogen dager uten å kunne komme i besiddelse av en indianerkano, og vi høilig trengte til en båt for jaktens skyld, bestemte vi oss til å hugge ut en kano av en Timbostamme, et tre med løs ved og således ytterst lett å uthule.

Vi hadde flere ganger forgjeves sloppet hundene for å få ferskt kjøtt; hver gang hadde rådyrene eller tapirene gått på floden, og vi kunde ikke komme nogen vei med bambusflåten, heller ikke var det nogen mening i å skyte dyrene i vannet, da de jo vilde synke innen vi nådde dem.

Utpå ettermiddagen, den dag vi var ferdig med kanoen, blev luften med ett kvalm og tung; det var ikke et vindpust, men en slags varmetåke som lå utover den speilblanke vannflate. Teltet hadde vi ved stranda, og alle våre saker lå der inne. Hundene lå og heset med åpent gap, og tungen hang rød og lang utover tanngarden, så det var flere enn vi mennesker som følte den trykkende varme og kvalme luft. Like til fuglene, som ellers holdt konsert for oss hele dagen, var tyste. Kun en fugl lot børe sine vakre melankolske toner, det var «klokke-fuglen», en fugl, som indianerne påstår er allvitende, da den ved sine forunderlige klokketoner varsler om redsler og uvær, død og fordervelse.

Den spådde også denne gang sant, for da det led ut på kvelden, så vi plutselig i det fjerne en masse jabirus (stork) og ender komme susende over oss, og kort tid etter kom pamperoen svær og frådende, lumsk og fryktelig.

På nogen minutter var Parana som i et rasende kok, trærne knakk som fyrstikker omkring oss, teltet blev revet op og flakset imot bambuskrattet som en kolossal flaksende fugl, våre ting blev kastet hit og dit, bambusflåten blev slengt på land og smadret, hundene, som var blitt løslatt, flyktet til skogs, og vi selv blev kastet over ende, så vi krypende måtte forsøke å klore oss fast til jorden.

Min bror og jeg holdt oss sammen og fikk heL digvis reddet oss Under den kano, vi nettop hadde fullført. Kanoen lå nemlig nogen få meter fra vår leir, men dog i ly av store trær, så orkanen ikke kunde få tak på den, og heldigvis lå den med kjølen i været, så vi fikk krabbet oss under. Uværet raste nu etter en times orkan med regn, torden og lyn. Så mørkt som i en grav, gikk det plutselig over til å bli helt lyst bare av lyn, for det lynte ustanselig, likesom det også braket og tordnet ustanselig. Værgudens basunrøst overdøvet all annen lyd, så det var bare å ligge urørlig uten å mæle et ord, det var jo heller ikke til nogen nytte å snakke under slike omstendigheter.

Jeg lå og tenkte på, hvordan våre folk og våre ting vilde se ut etter denne historie, hvis vi da overs hodet fant alle og alt igjen, for slik som grener og trær blev kastet hit og dit, var det ikke greit å undgå en vanskjebne. Vi var for så vidt best situert under kanoen, og jeg undret mig over, at ikke nogen av folkene hadde tenkt på den.

Først etter et par timer gav orkanen sig så meget at vi kunde hore hverandres røst, og da kom også smått om senn den ene efter den andre av hundene og snuset til oss under kanoen.

Vi forsøkte å gjøre op varme, og det lyktes oss da der var en del tørr spon under kanoen. Snart blusset et stort bål, og snart var hele troppen Samlet omkring det og gav hver for sig beretning

om det passerte. Vi var bare glad over at alle berget liv, for ofte blir folk drept ved sånne anledninger i de tropiske egne.

Næste morgen var herlig; det er alltid overordentlig vakkert i tropene etter et uvær. Klar himss mel med skarpe solstråler mellem hver busk, million ner av sangfugler, som slår sine triller, nogen til takk for at de har overlevd denne natt, andre synger klagesanger over sine tapte maker, fedre eller barn; for vi fant mangen fugl drept. Villdyrene lokket på sine maker og unger, eller jamret sig over noget, apene pratet og holdt leven over tapet av sine medskapninger, storkene og endene kom susende over våre hoder tilbake fra de laguner, som de kjente til som sikre tilfluktssteder, og blomster og urter rettet sig mot solen og pyntet sig i sine solskinnstoaletter. Som krystaller hang regndråpene funklende på blomster og blader, men blev litt etter litt opsuget av solstrålene. 

Mens nogen av våre folk reparerte flåten, tok min bror og jeg den nu ferdige kano opefter floden på jakt. Joce og en peon til var med Som padlere. Efter en times fart, bøide floden til venstre, og nettop da vi passerte svingen, dukket et herlig panorama frem for våre øine. ca. 100 meter fra stranda lå en eirkelrund øi bevokset med ville frukttrær, nydelige p.ilmer av forskjellige arter, myrter, oleandere, sypresser, orangetrær og mange flere herlige tresorter og planter. Ved å gå iland på fastlandets strand her i svingen opdaget vi en masse spor av tiger i sanden; utvilsomt var det spor fra denne morgen, så vi overveide, hvorvidt vi skulde slippe hundene her. A slippe hundene på tiger var uklokt, da vi risikerte å miste nogen av dem, hvorfor vi heller bestemte oss for å holde en liten rast og så undera søke øia, hvad der kunde være av interesse. En masse aper holdt konsert ikke så langt fra oss, og denne konsert tiltok etterhvert, så til sist kunde vi ikke annet enn se nærmere etter, hvad grunnen kunde være til dette veldige spetakkel. Bevæbnet gikk min bror og jeg langs stranda et stykke, inntil vi ser, at der i et enormt tre vrimler av aper hoppende hit og dit i grenene. Likeså var der aper i de palmetrær, som stod kloss inntil treet. Ved å se gjennem kikkerten opdager jeg, at der ligger en tiger på en av det store tres grener. Jeg måtte uviLs kårlig tenke på keiser Nero og hans slaver og slavinner, når han satt i sin stol i eirkus og der lektes omkring ham. Lenge blev vi stående og se på dette skuespill, det var jo cirkus-direktør tiger med sine dansende aper. Du verden, hvor de ertet direktør ren, de sprang lettvint forbi hans nese, over ham og på siden av ham, så nær at de ofte tangerte ham med halen, men aldri under ham, for det ekspert ment var nok for risikabelt. Den eneste bevegelse man kunde se hos direktøren var en sakte svaj med halen, men at han var rasende, det beviste hans struttende hår og hans grin. Når han knurret, spratt hele kula som gummiballer hver til sin kant. ; Vi nærmet oss forsiktig innen skuddvidde. Min bror hadde winchester-rifle med sig, så han skulde avblåse cirkusforestillingen og konserten.

Idet kulen traff tigeren, gjorde den et umåtelig sprang og slo kloen i en ape, som antagelig hadde mistet fatningen ved riflesmellen. Begge styrter ned og blir borte for våre øine, men der blev et sånt øredøvende leven på apene at vi skjønte at tiger og ape utkjempet dødskampen under det store tre. Vi lot dem i fred nogen minutter, gikk så derhen meget forsiktig og alltid parat med våre bøsser. Apene fjernet sig til andre trær lengere borte, da vi nærmet oss åstedet. Det store tre stod jo ikke mere enn ca. 10 meter fra stranda, så det var ingen fare for oss så lenge vi holdt oss i åpent terreng, men da vi ikke kunde opdage hverken tiger eller ape under treet, og vi således måtte inn i skogen, syntes vi det var hyggeligere å hente et par av hundene til hjelp. Snipp og Snapp blev sloppet på åstedet, og de to arrige hunders bjeff gav oss øieblikkelig beviss ser for, at tigeren lå i nærheten og var i live, men den knurret ikke, heller i kke rørte den på sig, førenn vi var kloss innpå den, og en av hundene anta^ gelig nappet bort i den. Med et fryktelig torden knurr springer den bent mot min bror, men får den ene kule etter den annen i skrotten og blir liggende. Apen lå flengt og sønderbitt et par meter fra det store tre.

Vi flådde tigeren og gikk til kanoen for å ro over til øia, men hadde enda ikke stått fra land, da min bror ser to hoder i vannet bevege sig i retning mot fastlandet. Det viste sig å være to tigere, som kom fra øia og vilde over til vår side. Dette blev en spennende og sjelden jaktoplevelse. Hundene lot vi bli koblet og fastholdt på land, hvorpå vi satte kanoen i fart mot tigrene, som ikke lot til å ta ringeste notis av oss; de fortsatte å svømme i den kurs de hadde tenkt sig. Vi var snart innpå dem, så vi kunde ha skutt dem begge i vannet, men da der var fare for, at de vilde synke hurtig, var vi litt rådville over, hvordan vi skulde sikre oss byttet. Vi hadde harpunen ombord, men tigeren vilde bite linen av i en fart, så snart den følte sig såret, og vi vilde ikke gjerne miste harpunen, da den kunde bli god å ha senere. Vi lot dem derfor svømme så langt mot land, som vi anså rådelig og skjøt så på hver vår tiger i den hensikt å såre dem hårdt. Da vi skjøt, svømte de to tigere omtrent ved siden av hverandre i vannet, så der utspant sig det interessanteste og villeste slagsmål jeg nogensinne har sett. Fråden stod dem om kjeften, og tennene boret sig inn i deres nakker så det knaset og blodet farvet vannet rødt. Tigeren er utmerket svømmer, så det sjenerte ikke å slåss i vannet, heller ikke blev de så snart utmattet, selv om de var såret. Endelig så det ut til at den ene fikk overtaket og presset den annen under sig, idet den lå over motstanderen med kjevene fast i dennes nakke. Dette varte et par minutter, så måtte den slippe sitt tak, og kun seierherren svømte nu ivrig speidende etter motstanderren, som var druknet. Så satte den kurs mot land og vi fulgte tett etter med kanoen, inntil vi anså det passende å gjøre en avslutning på det hele. Tigeren kom sig på land, men ravet hit og dit på stranda og blev liggende i dødskamp like ved sitt paradis — urskogen. Vi blev enige om, at her måtte være en tigerkoloni, og at noget spesielt måtte være grunnen til, at her samledes så mange, derfor var det interessant å undersøke nærmere. Øia var ganske stor, så vi besluttet å ro rundt den en gang, Innen vi innlot oss på å rekognosere dens indre. Så lydløst som mulig padlet vi langs øias strand og alltid ferdig med våre bøsser, ifall noget levende vesen av betydning for oss skulde vise sig. Den ene jacare (krokodille) efter den annen lot vi uhindret forsvinne i Parana, de kom ofte op langt unda oss, idet de lå og speidet med de store utstående øine og kun den øverste del av den flate hornaktige panne over vann, altså som en undervannsbåt med sitt periskop. Et sted på øia var der åpent sivland helt til floden, og her vrimlet det av vannsvin. Vi kunde ha skutt mange, men da ingen av oss yndet den slags kjøtt, lot vi dem være i fred til tigerne, for nettop disse vannsvin er det som smaker denne herre, og nettop derfor var det også, at der var samlet så mange tigere omkring og på øia. Hvor som helst vi gikk i land på stranda var der tigerspor og likeså spor av vannsvin, kun ett sted så jeg spor av rådyr, og det vilde vært fristende å slippe hundene der, da ferskt rådyrkjøtt skulde smake, men jeg v.ir engstelig for, at vi kom op i ballade med tiger igjen, og det kunde jo være nok av den slags for drniir dag. Vi gikk ikke inn på øia idag, men rodde fil. bake til vår leir, for vi var blitt sultne, og del Ird langt på dag. Flåten var satt istand, og karene li.uldr fisket, så vi fikk fersk fisk stekt på glo og en sl ml. god rødvin til middag.

Nogen dager senere, da min bror, Joer og jeg padlet opover floden for å jakte, stakk to nakne skapninger frem av krattet ved stranda, men forvant hurtig igjen i villnisset. Vi padlet derhen for nærmere å se hvad der kunde være, og fant 2 kanoer liggende et stykke inne i en liten biflod til Parana. Ved å passere kanoene og forbi en odde, så vi en gruppe indianere omkring et ildsted; de var i ferd med å steke fisk og så ikke ut til å være sky for oss, hvorfor vi nærmet oss den lille leir. Det var kraftige, vakre typer av Mbaraeujustammen også kallet «Los rubios» (de lyse), da de ofte har lyst eller rødt hår og lysere hud enn andre indianerstammer. Deres klær var absolutt luft, kun de almindelige hårbånd om lenderne, øreprydelser og en slags medisinveske hadde de. Vi kom snart i prat med dem og fikk vite, at de hadde sin casique og sitt territorium ved floden Mbaraeuju, der det også var fjell, det var så langt som solen behøvde for å flytte sig derfra og dit, sa den ene av dem, idet han pekte på nogen trær. Vi kalkulerte det til å være 3 timers hurtig gang fra Farana. De lå idag her og fisket, men med hvad? De hadde jo ingen redskaper. Jo, redskapene hadde de i deres små skinnvesker og de bestod av en slags stilker og røtter av en plante, men jeg kunde aldri få greie på, hvad den het. Det var en krypende plante med små blå blomster, hvorav både rot, stilk, blad og blomst var giffig; dog inneholdt roten den kraftigste gift. De knuser roten mellem to Stener og legger et stykke i vannet, der de vet fisken opholder sig, og etter kort tid er fisken bevisstløs og kommer op til overa flaten et øieblikk. Indianerne står bare og venter på dette øieblikk til å kaste sig i vannet og gripe fisken; den ene efter den annen, inntil de har en fiskespol mellem hver finger, hvoretter de svømmer til lands med sin fangst. Det var forunderlig å se på dette eksperiment, og det beviste oss, at indianerne langtfra er dumme mennesker. Vi fikk fisk hos dem, og vi stekte den på glo og spiste uten nogen frykt for å bh syk; for kan en indianer spise en forgiftet fisk, så kan vel også vi gjøre det. Da det led på dagen, samlet indianerne op sin fisk, tredde den på filodendronrot og gikk i kanoene for å begi sig hjemover. Vi fulgte dem til det sted ved Parana, hvor de trakk sine kanoer på land og hvor stien førte gjennem urskogen til deres hytter. Derfra padlet vi nedover floden for å møte vår flåte og slå leir, men bestemt på å besøke indianerne dagen efter.

Tidlig næste morgen var min bror, jeg, Joce og en mann til på indianerstien. Foruten våre geværer hadde vi forskjellige saker med, som vi visste indianerne var svært glad i, såsom bånd, perler, kulørte tørklær og tøistykker. Idet vi passerte en liten åpning i skogen, hvor solen nådde den sterkt urtebevokste jord, stanset Joce, som gikk først, pekte på en ca. 2,5 meter lang bushmasterslange, der kallet surukuku (Laehisis muta Daud). Denne meget giftige og her sjeldne slange var ute på jakt og hadde nettop paralysert en aguti, en liten brungul gnager så stor som en hare og som finnes over alt i Sydamerikas skoger. Slangen lå utstrakt med reist hode og spillende tunge omtrent 3 meter fra agutien da vi kom, og skjønt agutis er meget sky for mennesakér, kunde den ikke komme av flekken, sånn var den nu under slangens hypnotiske makt. Den bare skalv og stirret fryktsomt, mens fienden nærmet sig mere og mere. Jeg gjorde en ende på dette skuespill ved å gi slangen et skudd i hodet, men dog blev agutien sittende urørlig. Joce gikk helt hen til den og holdt den. Da vi trodde, at den muligens var bitt av slangen, drepte vi den for å undersøke saken nærmere. Der fantes intet sår på den, så den var nok ikke annet enn hypnotisert, hvorfor vi tok den med til stek; kjøttet er nemlig meget godt. For å undgå eller skremme slanger fra oss brukte vi alltid å bære en rot kallet «Mil hombres» omkring livet, i bukselommen eller i støylen. Det er en rot som lukter meget skarpt og ikke ubehagelig for oss, men er for slangene en vederstyggelighet. Mil hombres betyr tusen mennesker, da denne rot har frelst så mangfoldige mennesker for slangebitt. For uten dette middel hadde jeg en morfinsprøite og overmangansurt kali hos mig, ifall nogen av oss eller våre hunder skulde bli bitt, og det vil jeg si, at mangen gang har dette middel frelst mennesker og dyr fra en pinefull og sikker død. Jeg kan med bestemthet si, at patienten var frelst, når jeg fikk ham under behandling så snart efter bittet, at slangegiften enda ikke hadde virket altfor lenge. Jeg hadde f. eks. flere tilfelle, hvor der var gått over 1/2 time, før jeg fikk gi innsprøitningen. Kun to ganger blev jeg for sen — eller rettere — kom patienten for sent og døde for mig. Foruten giftslanger var der giftige edderkopper, skorpioner og en art rokkfisk, kallet «Raja», men alle disses gift blev ophevet ved å bruke kaliopløsning.

Kort før vi nådde indianerleiren, kjente vi den eiendommelige lukt av røk og indianer, og før vi så eller hørte nogen ting dukket tre skikkelser frem foran oss bevæbnet med bue, piler og blåserør. Jeg vet ikke hvem av oss blev mest forbauset, for begge parter blev stående og glane på hverandre nogen sekunder, førenn et ord blev sagt. «Matti copa che ray» (hvordan står det til min sønn), spør jeg. «Ipona catu che caray blanco guazu!» (Utmerket store hvite mann), svarte den ene av indianerne. Dermed var vi venner og pratet sammen, idet vi gikk inn på en åpen gresslette, hvor de små indianerhytter lå spredt omkring, og hvor der var plantninger av manioeca, tobakk, mais og bønner, samt noget bomull. Som en løpeild gikk budskapet om vårt komme fra hytte til hytte, og over alt tittet brune og rødhårede hoder frem av dørhullene for å se de hvite menn. Jeg fikk snart vite at casique guazu (overhøvdingen) het Maneeeo, og at jeg måtte ha hans tillatelse til å komme innenfor «la tolderia», hvorfor jeg bad en av indianerne om å anmelde vårt nærvær, og om den store høvdings ærbødige tillatelse til å hilse på ham og hans folk. Efter nogen minutter kom sargento guazu (overbefalingsmannen) iført full pomp d. v. s. hvad prydelser av fjær, nacar o. s. v. angår, men kun en ørliten tunika om livet, noget som var laget av palmefiber. Bue og piler bar han også, samt maehette, så han syntes visstnok selv han var en ualmindelig fin mann; og vi var ytterst .ærbødige for ikke å såre hans høihet. Jo, vi var da velkommen og måtte værsgo tre inn i hans høihet casique guazus tolderia, dog kunne vi ikke få komme inn i hans spesielle hus, men i overbefalsmannens, og det var vi selvfølgelig godt fornøid med. Forresten kikket vi bare derinn og foretrakk å sitte på et trestykke utenfor, der snart en hel masse nakne, nysgjerrige snmledes for å se oss forholdsvis hvite mennesker. Passiaren var snart i gang, idet vi samtidig drakk matte og røkte eigarer, laget av indianerkvinnehånd og av tobakk, plantet på stedet. casique guazu kom også bort til oss, hilste vennlig og satte sig til å stirre interessert på våre geværer; det samme gjorde forresten alle de andre.

De trodde det var blåserør, men syntes de var a\tf for korte i forhold til sine egne. Forresten vil jeg innrømme, at jeg kun en gang før har sett blåserør, og det var ved Amazonerne.

Det kan være av interesse å høre litt om disse blåserør og de forgiftede piler indianerne benytter til dem.

Blåserøret er laget enten av bambus eller av påk metre og meget nøiaktig, ja så nøiaktig, at man forbauses over, at en vill og ueivilisert har kunnet opfinne og konstruere et så overmåte sinnrikt og ut' merket våben. Det er fra 6 til 12 fot langt og aldeles rett. Det settes aldri mot et tre, en vegg eller lign., men alltid horisontalt eller henges efter en snor; det er meget lett og håndterlig. Hullet er ikke mere enn ca. 4 mm., det er to sikter, hvorav fremsiktet er laget av -en spiss fisketann og baksiktet av en sakseformet dyretann; begge er festet med et slags voks. Den nederste del ender i en tubeaktig rund trakt, som er avpasset således, at man kan få munnen inntil selve røret. Det hele er ikke stort tyngre enn en almindelig spaserstokk. Pilen er laget av palmebladets stilk og er omtrent 20 em. lang, aldeles rett, hård nålespiss og forholdsvis tung, den er så tynn, at der går ca. et dusin sammenlagt for å få en blyants tykkelse. Der er laget en liten fure fra spissen og inntil halve lengden for å opbevare den gift som benyttes. Nogen piler er der skåret hakk i ca. 8 em. fra spissen, så de med letthet brekkes av, hvis aper eller andre dyr forsøker å trekke pilen ut, når de er truffet. Pilens hode er omviklet med rå bomull, så det akkurat passer i løpet og gjør dette lufttett, dog må pilen kunne gå lett gjennem løpet. Ved å gi pilen et kraftig pust fra tuben etter at røret er siktet inn på dyret eller fuglen, vil pilen kunne fare i rett linje optil 100 meter og i de aller fleste tilfelle ramme sitt mål. De indianere vi så skyte med rør, traff absolutt sikkert; de skjøt da duer, papegøier og tukaner. Om pilens virkning vil jeg fortelle, når jeg først har fortalt om den gift der benyttes på den. Det er de såkalte medisinmenn som lager giften, og da der ikke er mange sanne menn, og de som er, ikke på nogen måte vil robe hemmeligheten, må de fleste indianere ofte hente yiften langveis fra og betale den dyrt. Medisinmenurne lever godt og fett alle sine dager. Mbaraeujus-ndianerne måtte hente giften fra Guyana, der de ogaå hadde lært å lage blåserør. Det var altså ikke mulig for oss å få greie på, hvordan denne gift, som de kalte giftvin, blev laget, men jeg fikk byttet til mig noget av den mot et gildt halstørklæ, og jeg opbevarte denne gift og lot min venn videnskapsmannen kjemisk undersøke den. lian hadde meget vanskelig for å finne ut en del av sammensetningen, nemlig slangegiften, og hadde ikke jeg hort om det forut, at der skulde være gift av bushmasterslangen i giftvinen, sa vilde det neppe lyktes å få ut det riktige. Der var Stryehnos toxilera, den plante, hvorav man får strykninekstrakt, en krypende illeluktende plante, hvorav roten og Iliadene kan være drepende for de fleste dyr, når de eler dem; men det er også dyr f. eks. geiter, dovendyret og andre, som ikke sjeneres av giften. Så var det «Paulinia cururu» (Sapindaciart) og Calla palustris (Araciart). Disse tre planters ekstrakt koktes sammen meget lenge, hvoretter tilsattes slangegiften. Sammensetningen kan opså bevares så lenge man vil, da den bevarer sin styrke. De små piler blir dyppet i gittvinen og er ferdige til bruk på alle levende vesener undtatt giftslangen. Virkningen er kun effektiv, når giften kommer inn i blodet og ikke f. eks. ved å blande den i mat. Såfremt giften er inntørket på pilen, gjør den ingen virkning; den må være fuktig. Pilen blåses altså inn i dyret, og det blir øieblikkelig paralysert, det rører sig i reglen slett ikke, inntil det faller til jorden og dør gjerne da etter et par minutter. Sargento guazu traff blandt annet en due på over 100 meters avstand; den rystet sig litt, blev engstelig for sine halefjær, idet den fikk det travelt med å ordne dem, rystet seg atter litt og falt hodestups fra gren til gren til den nådde jorden helt død. Vi spiste den stekt og den var absolutt like god og velsmakende. Desto større dyret er, desto lengere tid tar det innen giften virker drepende, således må tapiren etterfølges etter at den er truffet av giftpil, da den løper et godt stykke med pilen i sig, førenn giften virker så kraftig at den stuper. Forresten brukes nogen større piler og mere gift til den slags dyr. Hvis mennesker eller dyr, som er truffet av giftpil, blir behandlet med overmangansurt kali, sånn som av mig fortalt, vil de være frelst.

Jeg vilde gjerne byttet til mig et blåserør med piler, men det var ganske umulig å få til. Piler og buer fikk jeg derimot mange av. De skjøt også utmerket med disse våben. Vi foranstaltet en slags premieskyting, idet vi satte op en appelsin på en kjepp ca 80 meter fra oss. Premiene var tørklær eller perler og blev utdelt til den som traff appelsinen to ganger på tre skudd. Der kom en gutt frem, en sønn av overhøvdingens bror, han undersøkte sine piler omhyggelig og valgte ut tre stykker av et dusin, hvorpå han spente buen og lot en pil suse avsted. Den streifet appelsinen såvidt at man kunde se den rørte sig. Så sendte han en pil midt i appelsinen, lo høit og så fornøid på oss. Casique guazu syntes også dette var bra og opmuntret gutten og flere til å prøve igjen. Gutten skjøt den 3dje pil men bommet, altså hadde han kun ett treff på 3 skudd; mens han skulde hatt to. Min bror syntes allikevel han burde få prøve, da det første skudd nesten måtte regnes som treff, og så fikk han et finfint blått tørklæ. Dette vakte misunnelse hos de andre, og så blev det hård konkurranse med prat, skravling i munnen på hverandre, hvorav igjen følgen var, at der blev flere boms skudd enn casiquen likte, sa skytterne fikk opstrama ning, og sargento guazu måtte frem å skyte. Meget omhyggelig la han pilen an i buen, førte den op og ned flere ganger for likesom å overbevise sig om hvor høit han burde liolde over i forhold til avstans den. Så for pilen avstod med en svar fart og boret sig midt igjennom appelsinen. Hurtig grep han en pil til og sendte den samme vei, livorpå han la bue og pil fra sig og stilte sig op foran mig, det var naturligvis for å få sin vel fortjente premie. Han fikk et grønt skjerf til å binde om livet, og det gjorde veldig inntrykk på hele forsamlingen, da han hurtig og glad som et barn fløi avstod med skjerfet flaksende etter sig for å vise sin frue gevinsten. Liketil casique guazu blev misunnelig over en så fin gevinst, han blev sint, skjente på ungdommen, fordi de bommet og var sannelig på vei til sin hytte for å hente bue og piler for selv å optre på arenaen. Imens blev min bror og jeg enig om, at vi skulde by ham å kappskyte med oss, sånn at vi skulde skyte med våre karabiner og han med piler. Han optok denne konkurranse med stor glede, idet han undersøkte vår rifle en tingest han aldri før hadde sett. Han kikket gjennem løpet og blåste i det, men ristet på hodet og sa: Det er bare leketøi for hvit mann. Vi blev enig om 3 skudd hver på appelsinen og således, at casique guazu først skulde skyte et skudd, så jeg og ett og således skiftevis. Casiquen skjøt og traff kjeppen like under appelsinen, så kjeppen blev kløvet og appelsinen svaiet hit og dit. Så tok jeg op en patron av lommen og satte inn i kammeret til stor forbauseise for alle indianerne, da de umulig kunde få inn i sitt hode, hvordan jeg skulde få blåst denne tunge tingest gjennem røret.Casiquen slo sig med begge hender på beina, hoppet i været og lo så han ristet; han var overbevist om, at dette måtte bli generalfiasko. Jeg skulde ønske å kunne fremstille kinematografisk den så enestående komiske seene mitt skudd bevirket. Nogen falt overende, andre kastet hvad de hadde i hendene, holdt sig for ørene og sprang hujende og gestikulerende til sine hytter, hvorfra de kikket tilbake om der var noget igjen av mig og helvetesmaskinen, for de trodde nu det var en sånn tingest. Casiquen var en av de første som forsvant, så det var aldeles forbi med latteren over mitt blåserør; jeg hørte ham bare rope på Yandejara (Gud), at han måtte ta denne trollmann. Appelsinen var skutt i filler, hvilket selvfølgelig også gjorde stor virkning på tilskuerne. I det hele tatt vilde det vært forgjeves for oss å komme mere sammen med disse indianere, hvis ikke en gammel indianerkone var kommet oss til hjelp. Hun hadde i Nord-Brasilia sett gevær og hørt skudd, så hun kom bort til oss og pratet en stund, fikk nogen perler, et tørklæ og den tomme patronhylse, hvoretter hun gikk tilbake til hyttene; holdt foredrag for casique guazu, sargento guazu m.fl. Vi blev endelig atter betraktet som almindelige hvite mennesker, men nogen skytning fra vår side med helvetesmaskinen vilde de ikke ha mere av.

Efter å ha inntatt et velsmakende måltid av stekt aguti på spidd og stekte grønne maiskolber samt appelsin til dessert, fikk vi eigaretter av egenavlet tobakk. De fine tynne blader av maiskolben brukes til dekke istedetfor papir; de var godt tillaget. Det var også forbausende, hvor flinke de var til å lage prydelser av nacar, perler og av de forskjellige farvede tresorter. Vi fikk byttet til oss en god del nacar mot tørklær og skjerf. Våben fikk vi også med oss, men ikke blåserør; det var umulig å få. Førenn vi forlot dem, lot de opfore en indianerdans kallet «carillo». De danset i ring og sang til et kallabassa instrument som heter «Pimpim». Det gikk fykende og var ganske morsomt A se på, idet de førte sig grasiøst og lett. Dansen begynte langsomt, men blev villere og villere,  så Gud må vite, hvordan de til slutt kunde holde ut; de målte ha lunger som en jakthund. Brennevin laget de selv av de ville frukter, idet de stampet disse i et tillaget trang, lot massen stå å gjære og silte så saften ut med tilsetning av vann og honning. Det var chichabrennevin, en drikk, som bevirket ordentlig fyll. Vi forlot tolderiaen før enn nogen fikk tid til å bli drukken, da vi anså dette best for begge parter; og vi nådde vårt telt ved Parana, da sydens gylne sol forsvant bak den mørkegrønne urskogs uendelighet.

Mange interessante jaktdager hadde vi, og mange merkelige planter, trær, insekter og andre ting iakttok og samlet vi på denne lille ekspedisjon, førenn vi atter nådde tilbake til vår venn naturforskeren.