STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

 Dagen 28.april 1973

 

Nytt håp for indianerne

 

Alf K. Igland

 

 

Av frodige minner fra et mer enn halvårig opphold i Sør-Amerika, bærer jeg på et som på en helt spesiell måte har etset seg inn hos meg. Bilder fra krig med skremte og lidende barn frisker stadig hendelsen opp.

Det var en søndag morgen. Vi hadde vært oppe ved seks-tiden for å starte en kjøretur innover i Paraguay hvor vi skulle se på norsk misjonsinnsats blant indianerne. Sjåfør var Anna Strømsrud fra Løten, en uredd norsk kvinne som er utsending for lokale pinsemenigheter. Ingvald Skretting, utsendt av Klippen i Sandnes, skumpet sammen med meg i det andre forsetet i jeepen over de humpete veiene. Støvskyene hvirvlet seg opp bak oss og skjulte den rødlige leirete veien for en stund.

Landskapet var stekt av solen, men som ellers i dette lille landet midt inne i Sør-Amerika, var frodigheten tydelig. Jungelen bredte seg der åkrene tok slutt og klatret oppover sidene på de underlige fjellformasjonene som finnes i denne landsdelen.

Vi hadde ikke kjørt mange milene før vi traff de første indianerne. På sine brede nakne føtter vandret de langs veikanten i små grupper. De bar sine eiendeler i hvite tøyposer. Barna så med store øyne på bilen som suste forbi, men de kjente den og det var ikke langt til smilet.

Så er det at vi etter å ha passert et dypt elveleie, plutselig blir stanset av en av de små indianergruppene.

Forsiktig rekker den ene indianeren hånden ut og øynene tigger om hjelp. Hans kone bærer en syv-åtte år gammel jentunge i armene. Fortvilet og aldeles stille viser hun frem barnet sitt, en kropp så avmagret og slapp at den knapt hadde krefter til å bevege en eneste finger. Kinnene var hule, den brede munnen blodløs, håret tjafsete og skittent, øynene innsunkne i øyenhulene.

Mer enn noe annet fortalte de om lidelse og resignasjon. Den lille var tappet for livskraft og livsmot. Hennes blikk var som det vi kjenner fra bildene fra Vietnam og andre steder der krig og djevelskap råder.

Moren satte seg på veikanten. Hun hadde rødt skaut, en altfor stor, slitt kjole og en fillete strikkejakke. Hun ville vise oss sårene. Kroppen til jentungen var full av dype liggesår. De etset seg inn selv om alt som lignet av kjøtt og muskler var borte. Knærne stakk frem som knokler, men lårene var hovne og bleke. Uten å gi fra seg en lyd, uten i det hele tatt å vise interesse for det som skjedde, ble hun undersøkt av frk. Strømsrud. Blodprosenten   var   knapt over tretti og mangelen på vitaminer og alt annet som trengs i en menneskekropp var total

Mannen selv holdt seg i bakgrunnen hele tiden. Han kikket interessert og tillitsfullt på det som skjedde. med lav stemme fortalte han om datteren som hadde ligget syk i syv-åtte måneder langt inne i skogene.

De hadde hele tiden trodd hun skulle komme til å dø. Misjonen hadde de aldri hørt om, og noen lege visste de ikke om. Så hadde en annen indianer på veg til sin familie kommet over det syke barnet og fortalt dem om misjonen. Der kunne de få hjelp. Han fulgte dem den lange veien.

Det var tre norske mil gjennom jungelen. Moren bar sitt barn hele denne vegen. Faren bar de eiendeler og den mat de hadde.

Så var de omsider kommet ut på landeveien og nærmet seg stasjonen. Nå fikk de skyss det siste stykket. Midt i all elendigheten var det ikke tvil om at de satte pris på den storartede opplevelse å få kjøre bil.

Indianer-ekteparet  hadde hatt flere barn. de var alle døde unntagen denne syke piken og hennes litt eldre søster. Nå var de redde for å miste en av dem også.

Uten sykestue

Noe sykehus har Anna Strømsrud ennå ikke fått i sin koloni Eben Ezer. Den syke piken ble lagt på en provisorisk seng under et bølgeblikktak. Noen kaklende høner holdt til i naborommet. Foreldrene hennes slo seg ned i nærheten, gjorde opp ild og laget seg et enkelt måltid. De hadde alle sine kjørler og kar med seg. Den syke piken ble vasket og stelt og fikk seg ren og fin kjole.

Dertil fikk hun sukkertøy. Forsiktig tok hun det i de tynne fingrene og førte det med langsom bevegelse, hun måtte virkelig anstrenge seg, opp til munnen. Hun hadde ikke krefter til å bite det i to, men sugde forsiktig fra den ene enden. Et lysglimt i de trette øynene fortalte at dette var noe hun likte.

Så fikk hun de medikamenter og medisiner som sto til disposisjon. Anna Strømsrud er takknemlig til Kirkens Nødhjelp som stiller den slags gratis til disposisjon. Om den lille overlevde, vet jeg ikke ennå. I så fall er det et Guds under.

Jeg vil i alle fall huske henne så lenge jeg har et minne.

Sett på som kveg

På mange måter er denne hendelsen en tidlig søndag morgen langt inne i Paraguay kommet til å stå for meg - som en konkret manifestasjon av indianernes situasjon. Helt fra den hvite mann første gang satte sin fot på det amerikanske fastlandet. har dette folkeslaget vært som uønsket på jordens overflate.

De har vært utsatt for alle slags provokasjoner og forfølgelser. Den hvite mann har aldri holdt sine løfter mot dem og de er blitt behandlet som kveg. Det verste er at mange fremdeles betrakter dem som kveg. De blir ikke ansett for å være mennesker.

Vi husker de skremmende referatene fra en rettssak i Columbia der de siktede uttalte stor forbløffelse over at det var galt å skyte indianere. De betraktet det som all annen jakt.

Offisielt har Paraguay tatt seg godt av sine indianere. Noen få studerer ved universitetet i hovedstaden og en gruppe er blitt fraktet inn til denne byen hvor de er en levende turistattraksjon.

Ferske rapporter fra Paraguay forteller det samme Anna Strømsrud fortalte meg, de blir sett ned på av paraguayerne og man så helst de døde ut.

   Paraguays omkring 40.000 indianere er underernærte, lider av anemi og er utenfor alt helsestell. Selve ordet indianer er et skjellsord. Derfor må de tiltales som paysanos, hvilket er utlagt landsmann, sier Anna Strømsrud, og hun tilføyer: Den gjennomsnittlige levealder er ikke over 25 år. Meget sjelden blir noen så gamle som 50 år.

La ham dø ute i skogene

På vei utover mot Eben Ezer forteller frk. Strømsrud om hendelser som beviser hennes påstander. En gang forsøkte hun å få sykehusplass til en indianer som led av tuberkulose. Men alle forsøk var negative. Svaret hun til sist fikk var: «La ham dø i skogene der han hører hjemme».

Jeg reiste gråtende tilbake. føyer hun til. Fra et stort hospital i landets hovedstad Asuncion hadde hun fått dette svar.

Indianerne har omtrent ikke fått noen av sivilisasjonens goder, men de har fått alle dets sykdommer.

Likevel, helsestellet står de som sagt helt utenfor. 

Et håp i jungelen

I ordet Eben Ezer ligger håp. Profeten Samuel reiste steinen Eben Ezer til minne om filistrenes nederlag. Skrefsrud og Børresen kalte sin misjonsstasjon i Santalistan for dette.

Eben Ezer er også navnet på den indianerkoloni Anna Strømsrud har lagt det første grunnlaget til midt inne i Paraguay. To store seire har hun allerede vunnet. Hun har fått skjøte på 1000 hektar av landets regjering, etter fire års venting, og hun har fått en bevilgning av Norsk Utviklingshjelp på over en halv million kroner som det skal kjøpes traktor for, bygges hospital og administrasjonsbygninger.

Anna Strømsrud fra Lårdal fikk kall til å reise til Sør-Amerika for 12 år siden. Hennes første hjem var en jordhytte. Mange misjonærer har begynt der, men like fullt må en ærbødig ta av seg hatten for en slik offervilje.

Dynamisk gikk denne driftige jenta i gang med å bygge skoler og sykehus i staten Alto Parana. Her var det hun kom i kontakt med en indianer-høvding som gjerne vil vise hvordan folket hans levde. Sammen med Brasil-indianer som snakket både spansk og indianerspråket guarani. reiste hun inn i skogene og opplevde armoden og fattigdommen.

Hun begynte å besøke de små gruppene regelmessig. Indianerne lever nemlig sammen i meget små grupper. En gammel nå opphevd lov forbød nemlig indianerne å bo sammen i store landsbyer. Da kunne de være en maktfaktor.

Indianerne selv har ryddet små jordlapper og livnærte seg ved dette og litt jakt. De landområdene  de  hadde levd på i alle generasjoner er svært verdifull jord som landets regjering har solgt til store jordoppkjøpere eller lagt ut til bosetting for immigranter som landet ønsker hjertelig velkommen. Dette har ført til at store jungelområder blir dyrket mark. dermed forsvinner viltet og indianerne mister mulighetene for jakt og fiske.

 

Stort sett er jordeierne bare interessert i å få dem vekk fra områdene sine. De bruker alle slags knep. Beskylder dem for kvegtyverier og tar også i bruk metoder som verre er.

Mange av disse jordeierne ble glade da de skjønte jeg ville ta meg av indianerne. De fikk en anledning til å bli kvitt dem fra «sine»» områder, det landet regjeringen hadde tatt fra de innfødte indianere og solgt til fremmede, sier Anna Strømsrud.

Misjonsstasjon

Nå tok jeg avgjørelsen. Jeg ville forsøke å få istand en misjonsstasjon! Det var kamp for å få de 1000 hektarene. Myndighetene ville så absolutt ikke gi fra seg dette landet som ligger like ved hovedveien mellom Pedro Juan Caballero. der misjonen allerede har fått sitt første fotfeste, og byen Concepcion. Dette landet er verdifullt. derfor trengte vi det. Hvis ikke indianerne bor slik at de kan få transportert og solgt sine varer, er det lite hjelp i å lære dem opp til bønder.

For det er det Anna Strømsrud og Ingvald Skretting nå gjør. Hver indianer får tildelt sin teig på 20 hektar. Denne skal han rydde. dyrke opp og gjøre til sitt hjem.

De første månedene er det forresten ikke meget de får gjort. De må på «fetekur». De er så underernærte og slappe at uten en kur med skikkelig kost. vitaminer og jern,  er de ute av stand til å gjøre noe.                       

Så vender kreftene tilbake og de går løs på en stri og uregjerlig jungel med ild og enkle redskaper. Å rydde jungel er verre enn å rydde stein på Jæren. Plantene er ikke mer enn rykket bort før nye kommer til. Trestammene er metertykke og harde

Huser setter de seg opp av noen påler og stråtak. Rundt boplassen rykker de bort alt gress slik at bare den hardtrampete jorda er igjen. Det er for å holde slangene borte, eller i allefall få øye på dem i tide, hvis de skulle våge seg inn. Mange sover på gulvet, men noen har etter hvert lært seg å sove på trebrisker over jordgulvet. Det er langt sunnere. Såpe er også totalt fremmed for dem, og misjonærene møter mange skuffelser før de får indianerne til å bruke den regelmessig. Fremdeles føder kvinnene sine barn sittende på huk over aske fra ildstedet.

Som første pressemann i indianerkolonien Eben Ezer opplevde jeg disse menneskene der inne i de dype skogene som et eksempel på at det nytter å hjelpe. Vi tok oss innover til fots og til hest. Den ene lille «farmen» etter den andre lå og glinste med sine stråtak mot solen. Noen hadde fått ryddet så meget som et par mål. andre var nettopp begynt.

Med en nesten barnslig stolthet viste disse enkle menneskene frem at her ble det dyrket manioka og tartagu. en kastanjelignende nøtt som resten av familien sitter i husveggen og renser. Noen hadde også en antydning til kjøkkenhage.

Kjøkkenet var ikke annet enn ildstedet og en gryte. En av kvinnene var så ualminnelig stolt fordi hun hadde en ordentlig stor blikkanne til å hente vann i. Make til velstand.

En oase i ørkenen

Jordlappene har indianerne til odel og eie så lenge de vil bo der, de kan bare selges videre til andre indianere. Det må være en stor tilfredsstillelse for Anna Strømsrud å se de mange tillitsfulle smilene, gleden i øynene og de sunne friske kroppene.

For de varene de etter hvert greier å produsere bytter de til seg andre nødvendige ting de trenger på stasjonssenteret. En paraguayer, en av de virkelig få som ser det som en oppgave å  hjelpe indianern,. sørger for forretningene. Joel heter han.

Rent underlig var det å høre fredelige grisegrynt der inne i skogene. For de første husdyrene er allerede på plass! Med tid og stund er det meningen at alle skal ha både sine egne griser og helst ei ku.

Det er ennå et dtykke inn i fremtiden. Først skal det lages skikkelig vei, deretter skal det bores brønner og alle skal få skikkelige trehus. Det er i alle fall planene.

Egentlig er denne kolonien alldeles ubegripelig, en oase i en nødens ørken. Til og med sin egen lille elv har kolonien. Den er alle manns eie og på breddene her kan de dyrke sin gamle levemåte.

Veidemenn blir bønder

For egentlig er irdianeme veidemenn. For den hvite mann kom til landet for mer enn fire hundre år siden regjerte de fritt over skoger og elver og levde sitt frie liv som naturfolk.

Den hvite mann har tatt fra dem livsgrunnlaget ved å ta skogene i besittelse og gjøre dem til dyrket mark. Bare en stamme langt inne i Chacos sumpete skoger hvor dyrkingsmulighetene er små, har maktet å holde seg vekk fra de hvite. De lever fremdeles på steinalderstadict og rømmer så snart de ser snurten av fremmede. Ikke det dummeste!

Mange fattige paraguayere

Paraguayerne selv er mestiser, blanding av hvit og indianer. Merkelig nok har indianerspråket guarani overlevd i Paraguay. Spansk er det offisielle språk, men i dagligtale bruker folk flest indianerspråket.

Også blant paraguayerne finnes det mye fattigdom. Det er sjelden å se folk som ser ut til direkte å sulte, men det er ikke mange som lever i overdlod.

Anna Strømsrud avviser heller ikke disse når de ber om en hjelpende hånd.  Hun trekker tenner og deler ut medisiner i den grad det trengs. En fattig paraguayer langt ute på landet har ikke mange steder å henvende seg.

Joel Bogoda er hennes ivrige og trofaste medhjelper uansett det gjelder indianere eller paraguayere. Han omsetter ris, bønner, mais og de andre produktene, står bi med råd og dåd og underviser barna deres under et bredt stråtak, koloniens foreløpige skole.

Han er også tolk. Misjonærene snakker meget godt spansk, men guarani er et meget vanskelig språk å lære, fjernt fra de språk vi kjenner i Europa.

Ikke det, Anna Strømsrud har lært seg en del guarani. og med litt fantasi fra begge kanter kan hun kommunisere. Og indianerne er ikke dem som ler, samme hva galt som blir sagt.

De er bare imponerte over at de ikke blir krevd for noe igjen. Det var de vant til. utnyttet som de var av jordeierne. Det gikk lang tid før de virkelig forsto at dette var hjelp uten baktanker. at de skulle slippe å slite seg ut med tilbakebetaling.

Et under

Indianerkolonien vår er et Guds under, sier Anna Strømsrud. Ryktet har spredd seg gjennom skogene. Gruppe etter gruppe kommer frem. Vi har ikke plass til mer enn tretti familier, men det er god begynnelse. Vi skal vise at indianerne kan arbeide, at de er mer enn kveg, at de er mennesker, likeverdige mennesker.

Vi forlot stråhyttene mens solkulen rødglødene forsvant bak horisonten av tett jungel. De dovne hestene luntet litt fortere, visste de snart var hjemme igjen.

Ned mot veien vider synsranden seg ut. Et grisehus og en kjøkkenhave, beiter med noen kyr og et enkelt lite hus med to-tre rom, Eben Ezer stasjonen!

Snart var det mørkt inne hos indianerne, det store lyset var slukket og naturmenneskene går til ro med det. Her er ikke elektrisitet. radio eller fjernsyn. Solen er deres ur.

Her er heller ikke magesår og stress, jag etter mer, utilfredsstillelse fordi naboen har det finere. I Eben Ezer viser de stolte frem stråtakene, de tykkmagede grisene og blikkannen til å hente vann i.

I Eben Ezer blir veide-menn omskolert til bønder, et siste krumspring for ikke å bli utryddet. De 40.000 indianerne i Paraguay blir stadig færre.

Til sist. men ikke minst, i Eben Ezer forkynnes evangeliet. Det lyder klart og tydelig på deres eget tungemål. På sine bare føtter kommer de gjennom skogene for å være med på møtene.

Slik som det spirer under naturmenneskenes hender der inne i skogsdypet. slik skal Ordet en dag spire i hjertene!

Du har rett. Anna, det er et under!

 

 

Copyright ® 2012 www.pymisjon.com