Først
en varm takk til alle dere som
har husket meg med brev. Mange
velsignede, oppmuntrende brever
har jeg mottatt. Jeg har de
alle liggende foran meg her
på skrivebordet, og varme
tanker går til den enkelte
av dere. Jeg leser dem igjen
og igjen, og de er meg til stor
trøst her i ensomheten.
Om jeg ikke kan se dere, så
kjennes det at dere er nære
i Ånden. Det gir meg nytt
mot når jeg leser at du
ber for meg hver dag. Rekkevidden
av din tjeneste forstår
du nok ikke nå, men en
dag skal alt åpenbares.
Og jeg oppmuntrer deg av hele
mitt hjerte:
Fortsett å
be for meg, be inderlig, jeg
trenger det så sårt.
Gud signe deg rikt.
Det åndelige
klima her i Paraguay
er veldig .hardt. Mange ganger
når jeg ligger på
kne for Herrens åsyn for
å be, makter jeg ikke
å si et ord. Det blir
bare sukk. Astrid og jeg snakket
ofte om det, at vi måtte
ha forandret oss. Hjemme var
det så lett å be.
Men jeg tror likevel ikke at
vi er forandret, men forholdene.
Midt i menigheten hjemme, blant
skarer av venner, vidunderlig
sang og musikk og mektige prekener,
det løfter jo ånden
opp og fyller en med bønn
og lovsang. Takker du Gud for
menigheten din, for samfunnet
med de hellige? Du aner ikke
hvor rik er.
For en uke siden
kom jeg tilbake hit med den
nye jeepen. Den er jeg veldig
begeistret for. Vi stengte alle
vinduene når vi reiste
gjennom de verste støv-skyene,
og vi var forundret over hvor
rene vi var da vi kom fram etter
den noe over 50 mil lange reisen.
Med den gamle jeepen, hvor støvet
trengte seg inn overalt, så
vi nesten ut som indianere alle
etter få mil. Det fine,
røde støvet er
som en plage i denne sonen,
men en vender seg til det også.
En indianerfamilie
til var kommet til Eben-Ezer
mens jeg var i Asuncion. Jeg
ble så glad over å
møte dem der da vi var
innom på turen oppover.
Han er en indianer som gjerne
vil ut av den elendigheten de
lever i, og nå gir vi ham en
anledning der ute. Ennå
har ikke papirene på jorden
til indianerne gått helt
igjennom. med det mens jeg var
i Asuncion. Selv om det er mange
øvrighetspersoner som
sympatiserer med arbeidet vårt,
så merkes det likevel
at det er mange motstandere.
Mange så nok helst at
indianerne døde helt
ut, at de i alle fall holder
seg langt inne i skogen. En
av disse .er sjefen for statens
jord- og skogeiendommer i denne
sonen. Han er så veldig
elskverdig når jeg taler
med ham, men ellers gjør
han alt han kan for å
hindre papirene. Jeg snakket
med flere mens jeg var i Asuncion,
høye militær-sjefer, ministre, og
til og med en av sekretærene
til presidenten. Jeg taler indianernes
sak. De lovte å hjelpe
oss. Tillatelse til å
bruke jorden har vi, men jeg
er ikke fornøyd med dette.
Jeg vil ha full sikkerhet for
at mine kjære venner fra
skogen kan bo trygt når
de bestemmer seg for Eben-Ezer.
Kjære venner,
hjelp oss og å be om at
dette må lykkes Jeg tror
at Gud formår å
føre også denne
saken igjennom til herlig seier,
slik at indianerne kan få
dette stedet, et sted hvor de
kan komme til når de blir
jagd og fortrengt fra mange
av de stedene de nå er
på.
Det var kjært
å møte indianerne
igjen. Jeg har jo vært
borte fra dem i over en måned.
Det herjer veldig mye sykdom
i sonen her nå, også
blant
|
|
paraguayene.
Meslinger og etter-sykdommer
går som en pest, og mange
er døde. En dag ble syv
barn begravet samtidig her på
kirkegården. I Consuelo’y
var det mange syke, også
høvdingen. Det var så
gripende da vi kom inn i hytta
hans. Han rakte begge hendene
i været og takket Gud
i Jesu navn fordi vi var kommet
tilbake, og ville at vi skulle
be for ham. Stakkar, han var
så syk, og hadde mye feber.
Det kjentes så åpent
og godt å be for ham.
Ellers kommer
det rop om hjelp fra forskjellige
plasser. Verst er det i Tranquerita,
et nytt sted som vi ennå
ikke har besøkt.
Det kommer beskjed om at omkring
20 er nylig dødd, og
det er mange syke. Lensmannen
i sonen der har varskudd myndighetene
her i byen, og de igjen hadde
spurt etter meg mens jeg var
i Asuncion. Så fort veien
tørker opp etter dette
siste regnet skal lensmannen
dra med oss innover der. Det
er ganske langt. og vi må
nok regne med å gå
en del, for det er ikke vei.
Må Gud hjelpe oss å
gi oss visdom slik at vi kan
bringe dem både åndelig
og legemlig hjelp.
Jeg ville så
gjeme spørre om noe når
det gjelder Eben-Ezer. Jeg har
latt rydde vekk ca. 12 hektar
skog, og plantet en del manjokka
og mais, likeså har vi
plantet hvete. En stor, fin
åker har vi som skal høstes
nå i oktober, og nå
gjøres det i stand for
planting av ris. Alt planter
jeg med tanke på indianerne
som skal komme, likeså
for internat-barna. Vi regner
med at vi må hjelpe indianerne
med mat til de selv får
plantet og får seg åkrer.
De kan jo ikke leve av ingenting.
De pengene jeg har fått ut
er gått mye til disse
forberedelser der ute, likeså
til huset i byen. Mange av indianerne
er i en elendig forfatning.
De lever slik midt imellom sivilisasjon
og ikke siviliserte. De får
alle sivilisasjonens ulemper,
som sykdom osv.. men ikke noe
av dens velsignelser.
Det er en kolossal
utfordring til misjonen, vi
har veldige muligheter og åpne
dører overalt. Nå
har vi vel også ved Guds
nåde fått lagt en
grunn for arbeidet. Vi har et
sted å bo i byen hvor
vi arbeider ut fra, jord til
indianerne har vi fått,
jeepen har vi til å ta
oss fram med, og hele dette
enorme feltet er åpent.
Jeg kjenner meg på ingen
måte kompetent til å
lede hele dette store arbeidet,
men takker Gud tross alt for
hva vi ved hans nåde har
fått gjort. Og mens jeg
ber og venter på forsterkning,
så fortsetter jeg kampen.
Og Gud har lovt å gi styrke
til hver eneste dag. Om jeg
blir trett iblant, så
er jeg likevel så uendelig
lykkelig fordi jeg får
være her. Tenk at Gud har betrodd
meg dette hellige kallet! Be
mye for meg.
Anna Strømsrud
Indianerne er
sikkert noe av det mest forsømte
av folk i verden. Ja, ofte blir
de nesten ikke regnet som mennesker.
Vi håper inderlig at søster
Strømsrud får de
nødvendige midler til
å hjelpe disse mennesker.
Hun har jo ved Guds hjelp fått
sikret indianerne et pent stykke
jord. Anna Strømsruds
utsendermenighet er: Pinsemenigheten
i Lårdal, og hennes kasserer
er: Bjørn Midtbø,
Øvre Lårdal.
Midler kan også
sendes til kasserer for Sør-Amerika-misjonen: Olaf Gunby,
Ullevålls-veien
9. Oslo l. Postgiro 203102.
Hans Svartdal |
