STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

 Dagen 5. mai 1973

 

En fattig indianer-høvding

 

Reportasje Alf K. Igland

 

 

Indianerne ble født i de dypeste skoger og på de videste prærier. All verdens natur-herligheter var deres.

Til den hvite mann kom.

Den endeløse rekke avlidelser som dette folkeslaget har lidt etter dette, de siste fire-fem århundrene, vil i sin helhet aldri bli nedtegnet.

Som en tankevekker foran skildringen av et møte med noen få indianere i Sør-Amerika, tar jeg med noen uttalelser fra de nord-amerikanske indianeres kamp for sitt eget land i forrige århundre.

Sør-Amerikas indianere kunne sagt det samme i dag.

De hvite fortalte bare en side. Fortalte den for å tilfredsstille seg selv. De fortalte meget som ikke var sant. Bare sine egne gode handlinger, bare indianernes verste handlinger har den hvite mann fortalt. (Nez Percés-indianeren Gule Ulv)

Jeg sa aldri at landet var mitt slik at jeg kunne gjøre med det hva jeg vil. Den eneste som kan bestemme over det er han som har skapt det. Jeg hevder min rett til å leve på min Jord. Jeg innvilger dere retten til å leve på deres. (Heinmot Tooyalaket, Nez Percés-indianer)

Når prærien står i flammer ser du dyrene som er omgitt av flammene forsøke å løpe og gjemme seg for ikke å bli brent. Slik har vi det her. (Najinnyanupi, Sioux-indianer)

 

En indianerhøvding! Den lille smilende mannen kom inn i hytta og hilste hjertelig på gjestene. Han var mager, litt lutende og haltet sterkt på den ene foten. Den så ut til å være meget ond.. Han satte den alltid forsiktig ned.

Den magre skikkelsen var uten all den stolthet og prakt vi måtte huske fra barndommens indianerlitteratur. Klærne var i en elendig forfatning. kroppen skitten og håret sotete. Mannen var preget av underernæring og den ytterste fattigdom.

Boligen hans bar spor av det samme. Solsvidd lå den midt på den hardtrampete gårdsplassen. Indianerne passer alltid på å holde gårdsplassen sin ren for alle slags vekster. det blir så meget lettere å få øye på slanger og annet kryp som bor i urskogen.

Den lille hytten hadde kanskje et flateinnhold på 12-14 kvadratmeter. Veggene besto av miserable planker bundet til «reisverket»» ved hjelp av vidjer. Det var ofte fem til 10 centimeter mellom bordene, i gavlen var det åpne rom på opp til halvmeteren.

Det eneste som kunne være tett var nok taket. Stråtak gir ly både mot sol og vind og regn.

Så huset spartansk ut fra utsiden. ble det ikke bedre da vi kom inn. Det sterke sollyset sivet inn gjennom de åpne dørene og de glisne veggene og avslørte en trebrisk som tjente som seng. og dertil et par tre-stammer som utvilsomt var stolene. I den ene kroken sto noen husgeråd hulet ut av tre.

En kjele og noen tøyfiller hang langs veggene.

Noe mer hadde ikke disse menneskene å hjelpe seg med.

Likevel var denne mann i sin skrøpelige bolig høvding for den lille gruppen av indianere som bodde her inne i Paraguays ur-skoger.

Gruppen besto ikke mer enn av fire-fem boplasser med noen minutters gange mellom. En gammel lov i Paraguay forbød indianerne å bo sammen i store konsentrasjoner. Loven er opphevet. men virkningene henger sterkt igjen. For lengst er også oppnådd hva loven tilsiktet: Å spre indianerne slik at de ikke skulle bli noen makt-faktor.

Hull i underleppen

I den lille innlandsstaten Paraguay i dypet av Sør-Amerika finnes det i dag 17 stammer indianere igjen. De er alle sammen beskjedne i størrelse. Det samlede antall indianere når for hele landet neppe opp i mer enn 40 000.

De fattige menneskene jeg møtte denne dagen var representanter for en av Guaranistammens fem grener, kalt Tavytera.

Kjennemerket for disse indianerne er et hull i underleppen hos guttene. Det ble fortalt hvordan dette hullet ble laget på barna allerede i syvåtte års alderen. Stammens trollmann forestår seremonien.

Guttene blir først holdt våkne i flere døgn. blant annet ved pisking, og de blir gitt godt med  den  sterke øldrikken chicha. På et visst tidspunkt føler medisinmannen at han har den rette kontakt med åndene. Da er guttene omtrent helt bedøvde etter ølet og våkingen og de merker knapt smertene når det store trestykket blir presset inn i underleppen på dem.

I førti døgn går de med trebiten slik at det lager seg et skikkelig hull av såret. Senere i livet vil de bruke trebiten i underleppen under spesielle fester og seremonier som krever den slags prakt.

Fremdeles møtes indianerne til sine fester som de har gjort i århundrer. De har sine hellige fjell, sine seder og skikker som den hvite mann aldri vil få helt del i. Når de har sine største fester kommer de traskende fra en omkrets på flere dagsreiser. Selve samholdet kunne en hvit manns lov ikke utslette eller ødelegge.

Myndighetene hjelper ikke

Det er først de aller siste årene det er blitt vist interesse for Paraguays indianere. Ukjente har verden vært for deres nød og elendighet. Et tidligere revolusjonsparti  i  Paraguay hadde en programpost der det het at de skulle arbeide for bedre kår for denne minoriteten. Deres løfter om vern og ly var nærmest fundert på at de ville bevare indianene som en slags attraksjon.

 Joel Bogado er norsk misjons verdifulle støtte i det arbeidet som drives

 

i indianerkolonien Eben Ezer. Han understreker at indianejne ikke kan forsvare seg. De har ingen talsmann i offentligheten og er i det hele underlagt den hvite manns luner og innfall.

Mange steder er de nærmest blitt holdt som slaver. Den dag i dag er de kraftig underbetalt og ofte får de ikke betalingen i penger, men i brennevin eller andre varer de ikke har særlig bruk for.

Det er alltid lett å skyve skylda over på indianerne. Forsvinner en ku fra buskapen, er det selvsagt en indianer som har skylda. Lange og nedverdigende fengselsopphold venter. selv om ingenting er bevist eller noen rettsak er holdt.

Hva manger de mest?

Mat og helsestell, sier Bogado. På disse områdene ligger de meget langt tilbake. De lider av anemi og underernæring.

Fremdeles finnes det ville indianere i Paraguay. Mennesker som er helt utenfor all sivilisasjon. Riktig nok er det bare rester igjen av disse stammene. men de er der. langt inne i jungelen. Guayakyene er en av disse stammene. De lever på steinaldervis og bruker blant annet giftige piler.

Jeg spurte også Joel Bogado hvordan han ville karakterisere indianerne. Han svarte:

De har ikke vår faste karakter, de har ingen særlig kultur å bygge på. men jeg tror de er ærlige og snille. Det koster å vinne deres vennskap, det er ikke gjort på en dag. Men har du først vunnet en indianers vennskap, er det for livet!

Alle vil ha piller

Vår lille ekspedisjon innover i jungelen for å besøke høvdingen og hans familie, var en ren rutinetur for Anna Strømsrud. Fra tid til annen tar hun rygg-sekken med medisinene på ryggen og vandrer innover. Denne gang hadde hun med sin misjonærkollega Ingvald Skretting, ny på feltet der ute. Fru Gunvor Skretting var hjemme på stasjonen i Pedro Juan Caballero med lille tre år gamle Olav.

Anna Strømsrud er av disse menneskene man bare kan beundre. Med den store ryggsekken balanserte hun på trestammer over elvene og lot seg ikke affisere synderlig av varme og insekter.

Halvveis ble vi møtt av et par indianere, den ene med en avdanket gjennomrusten børse han stolt viste frem. Intet jaktutbytte var garantert med den slags våpen. Han bar den på skulderen som en annen tre-stokk.

De to snudde med en gang de skjønte hva slags besøk som var på vei. Det er ikke mange mennesker som avlegger disse fattig menneskene sin visitt, og det var tydelig de satte pris på dette avbruddet i den daglige rutinen.

Bopelen deres var som høvdingens, kanskje litt større. Noen høner spankulerte rundt i det ene hjørnet og det glødet svakt på ildstedet midt på gulvet. Et par jenter i fnisealderen trakk seg inn » den ene kroken på sengebrisken. Her fantes også store kar til bruk for ølbrygging.

Mest forventning knyttet seg nok til medisinsekken. Her var mye rart av piller, salver og underlige flasker. Og alle vil ha noe å suge eller tygge på. Det får de stort sett også.

Anna Strømsrud sørger for rikelige forsyninger fra Kirkens Nødhjelp hver gang hun er hjemme. Jerntabletter og lignende kan deles ut til alle. og alle trenger det. Noen lider av sykdommer som kvalifiserer for andre former for piller, og i den grad medisiner er for hånd. får indianerne det de trenger.

Noen fullstendig behandling kan det likevel ikke bli. Til det strekker ikke tiden til for Anna Strømsrud. Medisinskapet er også for mangelfullt.

Såret som ikke vil gro

Høvdingens egen fot er et eksempel på det. For mange år siden fikk han et sår over hælen på den ene foten. Det satte seg betennelse i såret og sener og årer ble infisert. Selv en operasjon ville knapt hjelpe høvdingen, han vil komme til å halte alle sine dager.

Men ny bandasje får han hver gang Anna Strømsrud er på besøk. Med tydelig tilfredshet lar han seg forbinde. Den gamle bandasjen er forlengst gjennomtrukket av skil og elendighet. Den nye er hvit og sitter riktig på. så lenge det varer.

Den lille manns kone har det imidlertid langt verre. Alldeles urørlig sitter hun på sengebrisken. tre-fire bordender på tvers av en ramme, og øynene registrerer knapt det som skjer.

Hun er lut i ryggen, skinnet henger i slappe folder på den magre kroppen. Hun er kanskje tretti, kanskje førti år. I mange år har denne kvinnen sittet slik. forteller frk. Strømsrud. Hun får noen jern og vitaminpiller, de vil knapt hjelpe henne noe. Høvdingens hustru er merket av døden. Det er alldeles ufattelig at hun har holdt liv i seg alle disse årene Hun er som et løvblad av et menneske, der hun sitter i sin skitne, fillete altfor store kjole, som et symbol på lidelse og smerter.

Før Anna Strømsrud kom var det ingen som viste henne eller noen av de andre indianerne oppmerksomhet. Landets hospitaler er stengt for dem. Nå får de oppleve at noen vil dem vel og gjør sitt beste.

Syng for ossl

Forsiktig setter jeg meg nedpå brisken ved siden av den syke kvinnen. To-tre oppløpne guttunger kikker nysgjerrig på de besøkende fra den ene kroken.

Jordgulvet i hytta er hardtrampet og ujevnt. Fra den ene kroken kommer et bikkjekrek vaggende. Det er en hvalp. ikke stort større enn en rotte, med tynne føtter og svulmende mage. Kreket er knapt kommet inn i verden, likevel har det ikke lenge igjen.

Med en pipende lyd legger den seg ned i en grop ved ildstedet og lukker øynene. Jeg undres om den noen gang vil kunne reise seg. Indianerhøvdingen smiler litt over dyrets udugelighet. Jeg tror ikke han følte noen slags medynk med det, eller tenkte på å gi det mat.

Indianerne tenker i andre baner enn vi gjør.

 

 

 

Copyright ® 2012 www.pymisjon.com