STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

Korsets Seier 1974

 

Paraguay - en moderne indianerstat

 

- Av Lars M. Førland -

 

For de fleste vil nok de to kjempende på hver side være mer kjent enn det lille landet som ligger inneklemt mellom dem. Brasil og Argentina kan med stolthet vise fram en større variasjon både når det gjelder natur og folk - men allikevel - Paraguay er ett uhyre interessant land for dem som vil studere det mer inngående.

Det første ordet en turist eller emigrant lærer seg når han setter føttene på paraguaisk jord, er ordet «mañana». Det aller beste er jo selvsagt å forsøke å lære ordet før en kommer fram, da blir en spart for mange unødige ergrelser senere. Ja, «mañana», møter en allerede ute i floden under innseilingen til Asuncion, landets hovedstad. Hvis du spør kapteinen om vi kommer fram i dag, vil han med 90 % sannsynlighet svare deg med «mañana». Og når du endelig svett og sliten er kommet deg fram til tollskranken med dine mange kofferter og like mange tollpapirer, og du hviler i forvissningen om at nå er det bare noen minutter igjen så er du på den andre siden, da blir de møtt av en smilende toller som dine forhåpninger for den dagen - mañana»!

Ser du etter i en spansk/norsk ordbok, vil du finne at ordet betyr rett og slett «i morgen», men det er ikke alltid at myndighetene og ellers andre går så bokstavelig etter den boka. Når emigrant-papirene skal ordnes, ja så får du svaret, «mañana», da kan du komme igjen. Og når du med språklig stolthet tropper opp dagen etter og føler at du riktig er kommet inn i det spanske språket, blir du møtt av det samme ordet på nytt, og en begynner å tvile på om forfatteren av ordboken virkelig har forstått dette ordet riktig! En får inntrykk av at den mest riktige betydningen av mañana, må finnes et sted mellom engang i neste uke eller noe senere, i sannhet kan Paraguay kalles for «morgendagens land», la tierra de mañana!

Paraguayeme bruker hodet til mer enn å tenke med eller å nikke med. De har nemlig funnet ut at det vi nordboere vanligvis tar i hånden, det tar de på hodet. Det vil si, det er kvinnene som bruker hodet til å bære med, mennene gjør det ikke. Og det er utrolig hvor mye de får plass til dei «Øverst oppe». Her havner store kurver fulle av appelsiner og bananer, eller det er sekker med tomflasker som skal selges, grønnsaker som skal til torgs, ja alt mulig blir plassert der. Det hender også at moren går med likkisten til sitt lille døde barn på hodet på vei til kirkegården.

 

 Til å begynne med gikk en annen i stadig engstelse når disse kurvene og sekkene stod og vippet på hodene bortover. Tenk om eggene eller melkespannet ramlet i bakken? Men jeg har til gode å se noe slikt. De bærer sine byrder med grasiøs verdighet, og det er langtfra noen sørgemarsj! Nei, det underlige er at til tross for at de går fort, snur på hodet og bøyer seg i sittende stilling, blir kurvene stående der oppe helt til eierinnen selv vil ha den ned.

Mennene her ute bruker hodet mer slik som vi nordboere er vant til å bruke det, til å tenke modeller som ett bra sted å plasere den vide stråhatten som tar imot for solas varme stråler. Nå skal vi være forsiktig med å si for mye om folket og deres primitivitet. De lever i et varmt og hardt klima, og mange er fattige og får ikke den næringsrike kosten som vi er vant med. Alt dette innvirker på så mangt. De er tilfredse når de har mat i dag, dagen i morgen tenker de mindre på. For oss andre er det vel heller det motsatte som er tilfelle. Vi glemmer dagen i dag p.g.a. alle tanker og planer for dagen deretter. Resultatet er at paraguayeren sitter på sin trapp og nyter sin «mate» med bedagelig ro og tilfredshet, mens vi med våre dårlige hjerter og tynnslitte nerver gjeme jobber overtid for å få kjøpt oss en lenestol som vi aldri har tid til å sitte i.

Den viktigste hovedveien i Paraguay er den store asfalterte autostradaen som strekker seg fra hovedstaden og når Brasils grense 35 mil på den andre siden. Da har den skåret seg gjennom en del små byer, store åpne «campos» og til slutt nådd den store Paranafloden som lager sin naturlige grense mellom Paraguay og dens storebror Brasil. Folket selv kaller denne 35 mil lange asfaltslangen bare for «La Ruta». Og de er stolte av å ha en så pass bra vei, selv om det er lånte amerikanske dollar som her er omgjort til asfaltdekke.

På «La Ruta» er det stadig trafikk, og jo nærmere en kommer hovedstaden Asuncion, jo flere biler, busser, syklister og hester ser en. Det er godt at paraguayeren har gode nerver, for maken til kjøring skal en lete lenge etter! Her er det et eneste virvar av små såkalte   «microbusser»,   store hjemmelagde busser av tre. privatbiler av alle mulige merker.  

 

Copyright ® 2012 www.pymisjon.com