Bordbønnen som bes flere ganger om dagen på barnehjemmet Norma i Paraguay er ikke lang, men sterk i innhold:

«Herren er min hyrde, meg fattes intet». Hver dag, siden de aller første barna kom, og det er nesten 10 000 dager siden!

Det var i 1968.
De aller fleste var mentalt og fysisk friske, men ofte i elendig forfatning eller foreldreløse. Over 40 barn har hatt mesteparten av sin barndom og en del av sin ungdom på barnehjemmet. I dag er nesten alle disse gift, og har stiftet egne familier. Noen av dem har slått seg til her i Ypacaraidistriktet hvor barnehjemmet Norma også finnes, og er tilsluttet menigheten her.

Mange skjebner

Det er ikke så mange av våre barn i dag som kan be for maten. Noen av dem kan ikke engang få maten i munnen ved egen hjelp. Marisa på 20 år f.eks. trenger hjelp til absolutt alt. Det eneste hun faktisk kan er å smile eller gråte. Hun stråler opp når noen gir henne litt omsorg, men lar tårene renne når hun har sine triste stunder.

Ana, 8 år, ble plassert på jernbaneskinnene for å dø av en mentalt syk mor. Hun lever i sin egen lille verden. Ennå er det svært lite kontakt en får med henne. Liz på 7 år har det på samme måte, men hun har fordelen av å kunne gå i motsetning til Ana som sitter i rullestol.

Lorena på 9 år er til tross for sitt fysiske handikap en av de heldige. Hjernehinnebeten- nelsen som hun fikk som ganske liten har heldigvis ikke gått utover hjernen. Hun blir hver dag kjørt med rullestol til en vanlig skole i byen. Ja, rullestolen har inntil nå vært hennes liv, men for et par måneder siden ble hun operert, og det er mulig at hun ved hjelp av spesielle skinner og krykker kan begynne å stå oppreist og gå noen skritt. Den dagen vil i tilfelle bli en stor dag for henne og for oss andre. En god venn og støttekontakt i Norge har gitt kr. 10.000 til Lorena for operasjon og utstyr, noe vi er svært takknemlige for, da operasjoner og ortopedisk utstyr er svært kostbar her.

Vi kunne selvsagt ha fortalt mye om Nelly, Elodia, Catalina, Osvaldo, Juan, Jose, Bernardo. Elichi oe Wilfrido. Hver av dem har sin helt spesielle

historie. Vi som daglig lever i nærkontakt med dem opplever både deres vonde og gode dager. Verden blir naturlig nok veldig liten for våre mentalt handikappede barn, og det kan igjen gi seg utslag i frustrasjoner og indre spenninger.

Trofaste hjelpere

Vi har en fast stab av trofaste hjelpere. Noen på heltid, andre på deltid. Dette koster penger i tillegg til vedlikehold, reparasjoner osv. Bare i lønnsutgifter går det med ca. kr. 12.000 i måneden. En liten sum kanskje for en nordmann, men en stor utgiftspost her i Paraguay. Vi ville så gjeme gitt våre hjelpere den lovbestemte minstelønn i landet, men økonomien makter det ikke. Vi forsøker å finne givere her i Paraguay, både hos myndigheter og andre organisasjoner.

Lørdag 4. mars 1995 var en helt spesiell dag for barnehjemmet. Noen av menighetens unge i byen og nabobyen arrangerte en konsert til inntekt for Hogar Norma. Det som grep oss mest var faktisk at initiativet kom fra dem selv. Lorean, sittende i sin rullestol, åpnet konserten og sang for et stort publikum: «Herre, du har gitt meg livet, du har gitt meg anledning til å eksistere. Du har gitt meg din kjærlighet.» Flere kristne sangere deltok, alle  gratis,  til støtte for formålet. Med inngangspenger og salg av  mineralvann osv. fikk barnehjemmet en gave på over 2000 kroner. Det er faktisk lønn til en av våre hjelpere i to måneder!

Rom i hjertene

På siste menighetsmøte i Yparacai ble det opprettet en støttekomite for Hogar Norma, noe vi setter uvurderlig pris på. Vennene i menigheten har et stort hjerte for våre handikappede og er et strålende eksempel for andre menigheter i så måte. De har gitt dem rom, ikke bare innenfor lokalets vegger, for rullestoler tar stor plass. Men de har også gitt dem rom i sine hjerter. Og vi er fullt viss på at den omsorg og kjærlighet som menigheten her viser, vil bli til velsignelse og rikdom for virksomheten i sin helhet.

Våre handikappede barn og ungdom kan ikke stille opp i møtene med gode sangstemmer og musikkinstrumenter. Likevel er de med på å tilføre menigheten verdier. Ved bare å være til stede minner de oss andre om hvilken stor verdi hvert menneske har i Guds øyne, og lærer oss å takke for livet og et friskt legeme.

La oss få lov å minne deg om at bamehjemmets kasserer i Norge er: Ingebjørg Birkeland, Sandbekkfaret 71, 2006 Løvenstad.