Møte med Lars Førland:     
Det har vært 35 fantastiske år, sier misjonær Lars Førland, og tenker tilbake på hvordan han og Jorunn som uerfarne førstereis-misjonærer nesten ble kastet inn i oppgavene i Brasil. I september dro han fra Ypacarai i Paraguay, som har vært deres misjonsfelt de siste 30 årene, og satte kursen for Norge og Lørenskog. Der skulle han gjenforenes med hustruen Jorunn, som hadde reist fire måneder tidligere

«Gikk bedre enn jeg trodde»

Av Oddvar Johansen

Selv om Lars Førland strakk fram en enveis billett da han sjekket inn flyplassen Paraguays hovedstad Asuncion, reiste han ikke til Norge for godt. Han var ekstra stille i timene før han reiste, forteller hans aller nærmeste familie som er igjen i Paraguay. Som for mange misjonærer er det forresten vanskelig å si hvor «hjem» er etter alle disse årene i Herrens tjeneste i utlandet.

- Jeg er sannelig litt usikker på om det er i huset vårt i Lørenskog, eller om det er her i Paraguay, sier han. Men bestemmer seg fort for at til nå har «hjem» vært i Paraguay.

Han har fått Paraguay i blodet på mer enn en måte, ettersom alle tre svigerbarna er paraguayere. Dessuten har han skaffet seg et muntlig løfte på at utsendermenigheten vil stå løpet ut de årene som er igjen til han blir pensjonist. Og håper at de norske myndighetene ikke senker pensjonsalderen i Norge med det første!

- Jeg må erkjenne at det skal bli godt å være i Norge et helt år, for det har jeg ikke vært på lenge. Vanligvis har det bare blitt noen måneder. Jeg gleder meg til å treffe de norske pinsevennene, være med i konferanser og sommerstevner, og nyte av fellesskapet, sier Oslogutten som har hatt sin oppvekst i Salemkirken.

Han snakker med et engasjement som gir oss følelsen av at predikantkonferansen i Oslo en isende kald februardag er noe av det varmeste som et menneske kan oppleve. Heldigvis er det igjen noen slike på jorden!

«Led meg dit du vil»

Byen Ypacarai har etter hvert blitt en del av familien Førlands arbeid. Der har han fortsatt en sønn og to døtre, samt deres familier, som er i aktiv tjeneste. Men det var heller ikke Førlands som startet opp arbeidet, selv om de har vært der i mange år. Misjonær Oddmar Byberg hadde kjøpt eiendommen som skulle bli til barnehjem og misjonsstasjon. Det var likevel Brasil som ble deres arbeidsfelt da de reiste ut i 1961. De slo seg ned i byen Cascavel, 14 mil fra grensen til Paraguay.

~ Han bryter fortsatt på portugisisk, sier sønnen Lars Morgan om faren sin, og det er kanskje ikke så rart, ettersom portugisisk og spank er forholdsvis likt.

Men det hele begynte som evangelist i Norge i 50-årene. Misjonærlivet var vel ikke det som akkurat lå øverst i hans tanker. En gang han var i Vegusdal for møter, kom en bror og sa at han kom til å bli misjonær i Sør-Amerika. Så gikk det slag i slag. Forlovden Jorunn fra Lørenskog hadde gått og tenkt på Finnmark, der hun ønsket å gå inn i sykepleieryrket, men det var som om dørene ikke åpnet seg i det hele tatt.

Da alle dører syntes å være stengt, ba Jorunn bønnen: «Herre, led meg dit du vil», og da begynte ting å skje, smiler Lars Førland, og tenker tilbake på starten hjemme i Norge. Det tok ikke lang tid før Jorunn fikk et kort i posten fra forloveden Lars, der det bl.a. sto: «Vil du være med meg til Sør-Amerika?» Svaret ble ja, og de to unge og entusiastiske nybegynnerne dro avgårde til det de ikke visste mye om. De visste bare at Gud hadde kalt dem. Og det pleier ofte å være nok!

35 år senere sitter vi under det store mangotreet på barnehjemmet i Ypacarai. Lars er ikke den samme som den gang han reiste fra Norge. Han er liten av vekst nå som den gang, men den åndelige høyden har han bevart.

Da vi kom til Brasil som en familie på tre hadde vi ikke så mange illusjoner. Vårt ønske var bare å bli brukt av Gud, og jeg tror jeg kan si at vi var villige til å ofre alt. Vi hadde regnet med primitive forhold, men det gikk bedre enn jeg trodde, ler han.

Lars Førland har forøvrig et hemmelig våpen: Han sørger alltid for å trives i det han driver med, for ellers mener han at misjonærlivet blir umulig. Et av de trivelige ting han gjør er å ta seg en grundig siesta etter lunsjen, og så overbevisende var han i sitt argument for dette latinamerikanske fenomen, at han også fikk overbevist Korsets Seiers utsendte i en time på ryggen. 

En barnerik familie

- Hva ledet dere egentlig fra Brasil til Paraguay?

- Vi har alltid hatt et inderlig ønske etter å vinne mennesker for Jesus. Det var det store behov av i Brasil også, Men da vi besøkte Paraguay så vi hvordan behovene slo mot oss. Jeg husker da vi var på besøk i Caacupe, og så Josef Iversen sto i døråpningen og spilte trekkspill for å lokke folk inn i lokalet. Det tiltalte meg veldig, og jeg kjente at her skulle jeg være», sier han.

Guds veier er forunderlige. Da Jorunn og Lars Førland reiste ut var den tidligere brasilmisjonæren Leonard Pettersen forstander i Salem, Lørenskog. Enten han profeterte eller ga dem en egen hilsen, husker ikke Lars Førland helt. Men han sa i alle fall at de skulle få mange barn. Siden de bare fikk tre barn, har Lars gått og grunnet på dette. Men idag skjønner han det.

Etter 30 års arbeid har mange barn vokst opp på barnehjemmet Norma som de startet, og Jorunn og Lars barneflokk har etter hvert blitt ganske stor.

Det er litt moro å tenke på at mange av barna som vokste opp her nå er i ledelsen i menigheter flere steder i landet, og blir brukt av Gud til rik velsignelse, sier han.

Savner bedre forberedelser

De har aldri satset på en større institusjon, men laget et hjem for barna. De siste årene har man dessuten gått helt over til å hjelpe de psykisk utviklingshemmede, noe som har ført til enda større respekt for barnehjemmet i byen og distriktet. Disse samfunnets ynkeligste er det ingen som ellers bryr seg om.

For ikke lenge siden ble ansvaret for barnehjemmet for en tid overlatt til Lourdes og Lars Morgan Førland, men det er paraguayere som etter hvert skal ha hele ansvaret. Nå er de frie til å satse på annen virksomhet.

- Jeg håper at mine siste år på misjonsfeltet skal kunne benyttes til undervisning i menighetene. Det er et stort behov av dette, sier han, og forteller at enda sitter ord og toner igjen fra portugisisk, som er språket i Brasil, og det de fikk lære seg før de kom til det spansktalende Paraguay. Han ser ubevisst bort på bygningene han har fått være med a sette opp. Nå får andre ta over. Slik er livets gang.

Det skulle vært rart om ikke 35 år på misjonsmarken hadde lært Lars Førland en eller annen lekse. Det han umiddelbart nevner er behovet av bedre forberedelse for de nye misjonærene som reiser ut.

- Når jeg tenker tilbake er det et under at det har gått så bra som det har gjort. Jeg hadde nesten ingen erfaring da jeg kom ut, og møtte mange dyktige pastorer. Jeg ble kastet rett inn i vekkelse sarbeidet, og her var det bare å gå på vannet. Dette rokket ved mitt misjonsbilde, og jeg så at det ikke bare var viktig å få seg en utsendermenighet, men også å være godt forberedt på hva man går til, sier han.

Lars Førland mener f. eks. at misjonskandidatene burde få være med i eldsterådet under forberedelsestiden hjemme, for på misjonsfeltet blir de ofte kastet rett inn i slike oppgaver, i kraft av sin misjonærstatus.

- Førstegangsmisjonærene burde få knekke seg i Norge, og ikke etter at de har kommet ut på misjonsfltet, sier den erfarne misjonæren, med det lune smilet og de varme replikkene.