Da Jorunn og Lars M. Førland kom hjem fra Paraguay i år, la de offisielt inn årene etter 40 års tjeneste i Sør-Amerika. De to staute misjonærene har lagt igjen sine beste år i Paraguay, og alle sine tre barn, som i dag er misjonærer på samme kontinent. Men før de avsluttet, måtte de også ta farvel med sitt lille barnebarn på halvannet år, som ble drept i en tragisk bilulykke.

Av Anne Gustavsen

Den siste perioden ble den tøffeste for de trofaste Paraguay-misjonærene Jorunn og Lars M. Førland. Før de sa farvel med feltet, måtte de også stå ved graven til sitt lille barnebarn på halvannet år som ble drept i en tragisk bilulykke bare ti meter fra hjemmet.

Lars kunne ikke delta i begravelsen, for han hadde akkurat kommet hjem fra sin første cellegiftkur etter at han fikk konstatert lymfekreft.

Tøff avslutning
– Det ble ikke slik vi hadde ventet. Tragediene rammet hele familien, men samtidig fikk vi erfare hvordan Gud hjelper. Hans omsorg blir så håndfast i slike situasjoner. Vi merket forbønnen og er takknemlige for alle som ba for oss i Norge.

– Jeg opplevde at Gud grep direkte inn under min sykdomsperiode og snudde depresjonen til godt mot. Jeg fikk direkte Ord fra Bibelen som jagde depresjonene på flukt. Gud kom sa nær, husker Lars.

– Vi har hatt mange perioder ute, men aldri har vi opplevd så mye som de siste årene. Samtidig har vi fått se Guds hånd utrakt.

Førstereise
Første utreisen var den lengste. Den tok tre uker med båt til Santos i Brasil. Det var i dette landet Jorunn og Lars hadde sin første misjonstjeneste, nærmere bestemt i nybyggerbyen Cascavel.

Den første utreise til SørAmerika var i november 1961. Salem, Lørenskog, og Salemkirken i Oslo ble utsendermenigheter for henholdsvis Jorunn og Lars M. Førland.

– Hjemkomsten vi fikk denne gangen minnet oss om de første hjemkomstene. Det var fest og stort oppmøte med plakater, flagg og fest. Slik er det vanligvis ikke nå lenger. Folk reiser på kryss og tvers over hele verden på noen få timer. Det er ikke så spesielt lenger, medgir de to misjonærveteranene.

Hjemkomsten denne gangen varmet, for det var ikke helt enkelt å forlate feltet, liksom for godt! Helt overraskende var en stor flokk samlet med velkomstplakater, blomster og klemmer.

– Vi ville jo egentlig ikke runde av, men sviktende helse de siste årene har begrenset oss, forklarer Jorunn. Selv er hun stadig mer plaget av en sjelden sykdom kalt Sjøgrens syndrom, en form for leddgikt.

– Lars kommer nok til å pendle en del og fortsette det arbeidet han gjorde mest av de siste årene ute: Reise rundt til menighetene og undervise og oppmuntre de små flokkene.

Dessuten er misjonærektepa-rets tre barn alle gift med nasjo-nale og befinner seg i Paraguay og Peru som misjonærer. Aina og Hannah i Paraguay, Lars Morgan i Peru. Litt av en gave å legge igjen på kontinentet de ga sine beste år til. Dessuten viser det at misjonærbarna ikke har fått mammas og pappas tjeneste i halsen, men tvert i mot. De fører bare kallet videre i nye gene-rasjoner.

Det hele begynte imidlertid da Lars og Jorunn fant hveran-dre. – Jeg var evangelist i Setes-dalen. Jorunn var min forlo-vede og hun trodde fast på at Gud hadde kalt oss til å dra til Finnmark. Hun var sykepleier og jeg predikant. Det passet jo bra!

– Det var jo veldige behov der, men det rare var at vi fikk avslag på alle fronter, sier Jorunn. – Jeg måtte på kne og si til Gud at det fikk bli slik han ville. Like etter fikk Lars spørs-mål om vi kunne reise til Sør-Amerika. Dermed endte vi i Brasil.

– Misjonstjenesten i Cascavel ble svært interessant. Tusener av nybyggere fra nabostatene slo seg ned i området og med dem kom også mange familier som tilhørte pinsemenigheten.

Det evangeliske arbeidet vokste raskt, ja så fort at vi hadde problemer med å få fram ledere for de mange flokkene som etterhvert etablerte seg i distriktet.

– Det var ikke få gudshus vi fikk gleden av å innvie. Lokaler som brasilianerne selv sto som byggmestere for, forteller Lars.

– I 1965 var vår periode i Brasil avsluttet, og vi reiste tilbake til Norge med sterke minner og takk til Gud for årene i dette interessante landet.

Dette ble også en svært rik tid for unge uerfarne misjonærer. Vi var da som familie blitt fem i alt. Aina som kom med oss ut til Sør-Amerika, hadde nå fått to søsken, Hanne Synnøve og Lars Morgan; begge født i Brasil.

Under Brasil-tiden fikk vi anledning til et par turer over til Paraguay,

som bare lå 18-14 mil unna Cascavel. Vi opplevde der et sterkt behov for levende evangelisk forkynnelse. Vi fant svært lite eller ingen evangelisk kristendom i landet. Tanken og ønsket om å satse i Paraguay vokste seg sterkere etter hvert under vårt hjemmeopphold. Da våre utsendermenigheter ga oss grønt lys til å bytte felt, ble det ny utreise i 1967, og da til Paraguay, forklarer Jorunn og Lars.

Nybrott igjen
De flyttet til byen Ypacarai (35 km fra hovedstaden Asuncion), der misjonærene Byberg hadde slått seg ned et år i forveien. Sammen med vennene gikk de inn i et åndelig nybrottsarbeid som krevde full innsats. Det var faktisk å begynne på «bar bakke» både i landsbyen og hele omradet ellers. Det sterkt katolske grepet på folket var framtredende og de synlige resultater av vårt arbeid var små.

– Samme året (1967) startet vi også byggingen av barnehjemmet som i dag er kjent som «Hogar Norma». De første forel-dreløse kom til barnehjemmet i 1968» og vi hadde til tider ansvaret for opptil 25 barn. De fleste av disse har jo for lengst flyttet ut, stiftet familier og noen av dem er også engasjert i Guds arbeid på ulike steder.

«Hogar Norma» har nå i en del år vært hjem for psykisk/fysisk handikappede barn og ungdom, og vårt ansvar for oven-nevnte ble avsluttet i desember 1995. Da tok NORAD over, og datteren Hannah, som er utdannet vernepleier, gikk inn i et utadrettet arbeid ut fra barnehjemmet, der man reiser ut til familier med psykisk utviklingshemmede barn, for å hjelpe.

Det begynte med barna
Men barnehjemmet ble i sin begynnelse også noe av grunnstammen i den menighet som i dag kalles for Filadelfia, Ypacarai. Barnearbeidet ble en døråpner for evangeliet når det gjaldt tilliten fra folk i byen. Det var med barna det startet, og etter en del år vokste en menighet fram på stedet.
Men Førlands misjonstjeneste ble også utvidet til andre steder i landet på grunn av få misjonærer og enda færre nasjonale arbeidere i den første tiden. Det har derfor i alle år blitt mye reisevirksomhet til venneflokker langt unna og nær ved. Fra en vanskelig nybrottstid i 60-årene ble tjenesten etter hvert mer menighetsbyggende arbeid, der undervisningen i Guds ord har stått i fokus.

Filadelfia-menighetenes bibelskole ble grunnlagt for over ti år siden, og det har også vokst fram et sterkt engasjement der. I 1995 kom det også forespørsel fra den brasilianske pinsemisjonens arbeid i Paraguay om engasjement i deres bibelskole. – Det sa jeg med glede ja til. Pinsebevegelsen i Paraguay er større enn bare det norske arbeidet. Derfor er det viktig å støtte hverandre, sier Lars Førland.

Sterk hunger
– Paraguay er i dag åpent for evangeliet. En merker en sterk åndelig hunger overalt, og på noen steder er lokalene blitt så altfor små for alle de som søker til møtene. Et herlig problem!

Hovedtyngden er unge mennesker i sin beste alder. Behovet for undervisning og oppfølging er stort og det merker en på alle de forespørsler med ønske om besøk. Dette gjelder både innen våre rekker og andre mer frittstående forsamlinger. Jeg fryder meg over å kunne betjene alle slags menigheter med bibelundervisning, sier Førland, som skal tilbake allerede i september.

De er overbevist om at det fortsatt er behov for misjonærer i Paraguay, som forkynnere, men også for å nå ut til nye steder. Arbeidere som kan vie seg hundre prosent til menighetsarbeid.

Lars M. Førland har skrevet to bøker under sin misjonærtid, «Gjennom ild» og «Der kampen sto». Begge er misjonsromaner som beskriver en misjonærs hverdag med både nederlag og seire.

– Bøkene ble skrevet da vi enda reiste med båt til Paraguay, smiler Lars. Jeg brukte de tre ukene på sjøen til å skrive, slik at reisetiden skulle bli kort.

– Vi tror at Paraguay står innfor en spesiell innhøstning, sier misjonærekteparet Førland. Selv om basen fra nå av blir Lørenskog, tror både Jorunn og Lars at det kan bli flere kortere besøk i årene som kommer for dem begge.

Rikt liv.
De to er glade og takknemlige for årene i Paraguay. – Vi ville gjort det samme om igjen, konstaterer de begge. – Verdien i et liv er ikke det man kan telle i kroner og øre. Vi har levd et rikt liv i Herrens tjeneste.

Kanskje hadde vi ønsket litt større resultater. Men det er en tid for alt. Noen sår, andre høster. Vi har fått være med på begge deler. Det betyr ingenting hvem som gjør hva. Det er viktig å glede seg sammen selv om det ikke er akkurat jeg som lager målet, sier Førland visdomsfullt