Det er noe som ofte hender at misjonærer forlater feltet for å reise hjem. Men denne gangen er det en av våre eldre misjonærer som reiser hjem etter å ha avsluttet sin femte periode, hvorav de fleste har vært på fem år. Det er Franz Mangersnes som er den misjonæren iblant oss som har flest år bak seg i tjenesten i Sør-Amerika, det vil si av aktive misjonærer. Om ikke lang tid går vår bror over i pensjonistenes rekker, i alle fall hva pensjon betyr i forhold til penger.

I 1948 kom han for første gang ut, og da til Brasil. Etter et års språk studier stod han ferdig til å ta fatt på sin misjonsoppgave, som han har skjøttet med trofasthet i disse år. Da vi hadde vår bror på en liten avskjedsvisitt hos oss i San Pedro, benyttet vi anledningen til en liten avskjedssamtale som vi deler med KS' lesere. Vi som kjenner Franz, vet at er det noe han ikke kan, så er det å fortelle om seg selv og det som dreier seg om ham. Så i så måte var han ikke noe lettvint intervjuobjekt. Han er en mann av få ord, men som likevel taler uten de mange ord ved sin bramfrie ferd, sitt rettskafne og oppofrende liv. Vi nærer stor respekt for ham og verdsetter hans åndelighet og broderlighet.

- Du kom første gang ut i 1948 og tilbrakte din første periode på fire og et halvt år i Brasil. Var det vanskelig å komme ut som misjonær den gang?
- Det må nok sies at det ikke var fullt så enkelt som nå. Like etter krigen var det mange misjonskandidater og få midler. Jeg var så heldig at jeg ganske snart fikk utsendermenighet og underhold, og jeg hadde kontakt med norsk misjon i Brasil. Så for meg gikk det ganske greit.
- Som alle misjonærer måtte du selvsagt først få tak i språket, som jo der var portugisisk. Da du var ferdig med det. hvor begynte du da ditt virke?
- Jeg forlot Rio de Janeiro etter et års språkstudier og drog langt inn i landet til den store provinsen Mato Grosso. Der virket jeg på flere steder blant den fattige befolkningen. Det var en slitsom, men likevel velsignet tid, da mange søkte frelse. Brasil er det landet her i Sør- Amerika hvor misjonen har hatt størst ekspansjon.
- Etter endt periode og et år hjemme kom du ut på ny, og da hit til Argentina, hvor du siden har hatt ditt virke. Hvorfor skiftet du felt, du måtte jo også gå over til å lære spansk?
- Grunnen var den at i min første periode kom også Palma og Per A. Pedersen til Brasil med tanke på derfra å komme seg inn i Argentina, hvortil de og kom etter et par år. De begynte sitt virke i Embarcacion her i Nord-Argentina og overtok arbeidet der etter den svenske misjonæren Olof Jonsen, som igjen hadde overtatt arbeidet etter pioneren Berger Johnsen, som hadde begynt der allerede i 1918-19. Han døde i 1945. På dette tidspunktet var de de eneste norske misjonærer her på feltet i nord. Da de skulle hjem etter endt periode , ble jeg forespurt om å avløse dem, hvilket jeg sa meg villig til. Men vi var sammen et år før de drog, og siden var jeg der de to årene de var hjemme.

- Men br. Franz, du har jo hatt en tid i et tredje land her i Sør- Amerika. Hvordan hadde det seg, og hvor var det?
- Det stemmer. Etter tre år her i Argentina, ble jeg forespurt om å samarbeide med norske misjonærer som hadde begynt et arbeid blant indianere i Paso Cadena i Paraguay (BILDET). Dit drog jeg og var der i halvannet år til perioden var slutt. Der kunne det vært behov for å lære språk for tredje gang, men jeg var da for gammel. Disse indianerne snakket bare guarani. Men her gikk det med tolk

- Etter et år hjemme drog jeg så ut for tredje gang og da til Argentina med tanke på å bli herpå feltet, og slik ordet blitt.
- Da du kom hit første gang, hvordan var det da på feltet her?

- Utenom Embarcacion og dens utposter var det ikke noe virke av vår misjon.

Det var få misjonærer, og slik som jeg så det og sa det hjemme, var det mer arbeid både i Brasil, Paraguay og Bolivia enn her. Jeg følte for at her skulle jeg bli.

- Ca. 27 mil etter jordvei fra Embarcacion, nede i provinsen Formosa ligger landsbyen Ingeniero Juares, og her nede har du gitt av dine krefter og beste år i arbeidet blant de fattige indianerne. Jeg vet at i flere år bodde du i ditt jordhus midt inne i indianerleiren sammen med dem. Fortell litt om hvordan arbeidet begynte der nede.

- Arbeidet var begynt her nede før jeg kom, i og med at Per hadde skaffet underhold til en indianer-evangelist, som da hadde tatt opp arbeidet i Juares. Etter en tids virke var flere indianerfamilier blitt frelst og døpt. Da så denne broderen følte for å dra til et nytt sted, ble det til at jeg overtok der nede. Mange kampfulle tider var det i begynnelsen, men gjennom alt har Guds ord hatt makt og framgang, og arbeidet har vokst både i Juares og på stedene innover skogene.

- Når arbeidet vokste, ble det vel behov for hjelp, da det ellers ble mye for deg å gjøre?
- I de senere år har vi hatt fire, fem fastlønnedc evangelister i arbeid. Noen har stått fast på utpostene, mens andre har ambulert. Dette er selvsagt meget viktig i arbeidet . Foruten disse var to norske misjonærsøstre i arbeid vel et år på en av utpostene. Det var Ingjerd Øvrum og Martha Kvalsvik. De gjorde et godt arbeid der.
- Franz, når du nå igjen har av sluttet en lang periode på fem år og for femte gang forlater feltet, hvilke tanker gjør du deg da om det framtidige misjonsarbeidet her ute? Tror du det vil være behov for misjonærer i framtiden, eller klarer de innfødte seg uten oss?
- Jeg mener bestemt at det er behov for misjonærer også i framtiden. både når det gjelder evangelisering og ikke minst når det gjelder å undervise i Guds ord. Å undervise dem i Guds ord er ubetinget mi sjonærens største oppgave. Vitne kan de selv. så det trengs det ikke misjonærer til, men å føre dem inn i Ordet, er vår store oppgave. Men det er klart at vi må være åpne for å overlate mer ansvar til de innfødte arbeiderne og menighetene. Også dette må de læres opp til ved undervisningen av Guds ord.
- Når en misjonær lenge har stått alene på et sted, byr det iblant på problemer når det gjelder av løsning. Hvordan har dette ordnet seg for deg denne gang?
- På en meget fin måte i og med at en ny misjonærfamilie er kommet ut med tanke på å gå inn i arbeidet i Juares. Det er familien Birger Sandli, som også har sterk tilknytning til min egen utsendermenighet. Br. Sandli er så heldig at han kunne en god del spansk før han kom, og dette hår gjort det lettere for ham å kunne gå inn i arbeidet. Han har nå overlatt ansvaret der.
- Hvordan feles det nå å forlate arbeidet og vennene som du er så knyttet til?
- Hva følelser angår, er det med vemod at man forlater menigheten, men det er også blandet med glede over at noen er der for å bære ansvaret og føre arbeidet videre. Likeså er det med takk til Gud for hans nåde og hjelp de år man har fått være med. Men man føler også behov av å få komme hjem for å hvile.
- Du er ingen ungdom lenger, og varmen og arbeidet har tatt på kreftene, dessuten, om vel et år, altså mens du er hjemme, går du over i pensjonistenes rekker. Derfor et spørsmål til slutt: Reiser du hjem for godt nå, og føler du deg ferdig med din gjerning i misjonens tjeneste?
- Så lenge man har noen krefter igjen, føler man seg ikke ferdig. Jeg tar ikke mine private saker med nå når jeg reiser, for jeg håper og tror at til tross for at jeg blir pensjonist, skal jeg enda en gang få komme ut til en ny periode, om den nok ikke blir så lang som de andre.

Vi takker for samtalen og ønsker vår bror en rik tid hjemme, med hvile både til kropp og sjel. Et uselvisk og oppofrende liv har særpreget denne misjonær. Hvor mange mil han har fraktet syke indianere på dårlige jordveier for å lindre nød og gi hjelp, det har vel ingen regning med og slett ikke Franz. Hvor mange han har fått være til åndelig hjelp for, vet bare han som holder regning med alt. Det vi kan si som kjenner Franz. er: Det er en «tjener og arbeider» som reiser hjem til en velfortjent ferie og hvile.