Det er søndag formiddag, og vi har nettopp kommet hjem fra i søndagsskolen som også i dag har vært godt besøkt av barn og ungdom. Søster Asta har gått inn i misjonærbolgen mens jeg ennå befinner meg ute på verandaen sammen med lille Rakel, Astas adoptivdatter, og et par av våre mest trofaste ungdommer. Mens jeg holder på å ordne noe på verandaen, hører jeg en fremmed stemme som på guarani blander seg inn l samtalen til de unge. Jeg snur meg og får se en gammel mann ved trappen. Jeg tenker at det er vel en syk som kommer for å få hjelp, og skal akkurat til å spørre hva han vil, da Paulina kommer opp trappen for å frambære den gamles ærend. Hva vil bestefar? spør jeg. Med et uforståelig ut utrykk i ansiktet svarer Paulina: «Han spør etter hellig papir, hvor det står skrevet om levende vann! Hva er det for noe, Senorita?» Han vil nok ha traktater eller lignende, sier jeg og forundrer meg over at en så gammel mann kommer og spør etter litteratur. De aller fleste paraguayere er fanatiske katolikker, bundet i overtro og ubibelske læresetninger. Mannen får et par traktater, men er slett ikke fornøyd. "Boken ser ikke slik ut. Står det skrevet om levende vann her?" sier han. Det ender med at gamle bestefar får et helt nytestamente. De to ungdommene fungerer som tolker og forklarer ham om de forskjellige evangelier og brever, kapitler og vers. Selv har de lært dette etter å ha fått bibler og N. T. Den gamle kan selvsagt ikke betale for den dyrebare boken. men vi gir den med glede, og han går fornøyd bort. Ca. 10 km hadde han kommet for å få den, hvordan han kunne vite at de to utlendingene hadde "hellig papir hvor det stod skrevet om levende vann", kommer nok av at vi deler ut litteratur som traktater og evangelicr til de syke som kommer til klinikken. Flere har kommet tilbake og bedt om mer. Her har vi en stor anledning til å spre Ordet til hungrige sjeler, men også til dette trengs det midler.

Arbeidet i Atyra er helt nytt, og søndagsskole og møtevirksomhet har bare vært drevet siden begynnelsen av juni dette år. Brødrene Byberg eller Førland kommer alltid hit på lørdagene for å ta hånd om møtene, mens vi selv står for søndagsskolen. For et par uker siden var de to ungdommene som nevnt ovenfor, samt noen andre med oss til Tobati, en utpost hvor vennene Iversen har arbeid. VI hadde en herlig dåp den dagen i en elv hvor Oddmar Byberg fikk døpe 6 lykkelige kandidater. Våre ungdommere fra Atyra var sterkt grepet. Etterpå kom de til oss og sa med stort alvor at de også ville bli døpt på den måten, for de syntes det var så fint. Be for dem at de snart må få oppleve frelsens forvandlende kraft i sine liv. Siden kan de også få gå i dåpens grav med Kristus.

Motstanden fra den katolske kirke er vi som så mange andre heller ikke blitt spart for. Et par uker etter at vi hadde begynt med evangelisk virksomhet her. sammenkalte presten hele landsbyen med omegn og holdt en advarende preken til folket. Det fantes ingen grenser for hvor farlige vi evangeliske var. Han truet sine undersåtter med ikke å døpe barna, ei heller begrave de døde om de gikk på våre sammenkomster. Før vi begynte med møter og søndagsskole hadde vi hatt en stor klesutdeling til de aller fattigste l landsbyen her. Vi fant ut at det var best å ha det unna først, for at vi ikke skulle bil beskyldt for å ha brukt klær som trekkplaster. Mange hadde da spurt presten om det var galt å få klær også. De stakkars faltige og uvitende menneskene ble helt vettskremte av prestens ord. for det ville jo være helt forferdelig om ikke barna ble døpt og de døde begravet. Den slu presten eller "Guds stedfortreder på jorden", som de jo påberoper seg å være. gav sin tillatelse til å ta imot klær, medisiner og all annen hjelp som folket kunne få av oss. "Dere kan også arbeide for dem og motta penger av dem" sa han, "men dere må ikke ta imot deres lære".

Vi hadde hatt 40-50 barn i søndagsskolen, men den påfølgende søndag hadde vi kun 6 stk. Det ble en kamp i åndens verden som ikke kan

beskrives. En tid var vi alvorlig redde for våre liv da presten egget opp folket på mange måter mot oss. Mange ting kunne skrives, men jeg skal ikke ta plass til det her. Vi gikk den eneste veien som vi kunne gå, nemlig bønneveien. og vi kom ikke på skam. Vår Gud er alltid den sterkeste, selv når Satan raser og brøler. Etter en tid merket vi at seieren var vår i åndens verden, og Satans makt brutt, men han kommer nok igjen med sine angrep. Tallet på de møtebesøkende begynte å stige igjen, og mange barn og ungdommer kommer nå til søndagsskolen. All ære til Jesus, vår Frelser.

Vårt håp er nå å kunne bygge lokale på tomten ved siden av misjonærboligen. Med det samme vi kom hit, begynte vi å se oss om etter kirketomt, og fant ut at den tomten vi nå har ville passe utmerket til dette formål. Den var imidlertid privat eiendom, og den gamle rike tyskeren som var eieren forlangte først kr. 5000 for den. Siden gikk han ned til halve prisen, men da vi ikke slo til, kom han en dag meget beveget til klinikken med skjøtet på tomten og overrakte den som en gave til misjonen. "Dere skal ha den som en takk og en oppmerksomhet for det store arbeidet dere utfører blant folket her i landsbyen" sa han. Ja. Gud er i sannhet god mot oss. Før vi fikk denne tomten hadde vi gått til innkjøp av et område som grenser inntil, dette med midler fra Norge. Da det var kommunens jord, kom den bare på kr. 400. Der har vi  plantet  mange  frukttrær, poteter og mandioca. Om Jesus drøyer med å komme, er plassen utmerket til evangelistbolig eller andre prosjekter for misjonen. Byens autoriteter ser gjerne at misjonen begynner skole også. og får vi barna og ungdommen under evangeliets innflytelse, vet vi at det dystre katolske mørke som ligger over det paraguayiske folk, vil slippe taket i den yngre generasjon, som jo er landets framtid.

Vi leier nå et lite hus til våre sammenkomster, men for søndagsskolen, som burde vært delt i barn- og ungdomsklasse er plassen altfor liten. Vi ser derfor fram til å få eget lokale. Herren ser alle behov,. Ennå mangler det midler til fullførelsen av selve stasjonen, da vi må sette opp lagerhus, grave ny brønn og gjerde inn tomten, men han som har hjulpet på en forunderlig måte inntil i dag, vil gi oss det vi trenger til.

Til Guds ære kan vi si at innhøstningcn av de aller første fruktene har begynt,  idet 3 sjeler hor overgitt seg til Gud. De forstår nok ikke skrittet de har tatt fullt ut ennå. men vår oppgave er å føre dem videre på frelsens vei. De første som kom. var en mann og hans voksne datter som har 3 barn. Barna går på søndagsskolen. Sist lørdag kom en kvinne som har vært vår pasient og som har to store jenter på søndagsskolen. Arbeidet er ikke forgjeves, selv om vi ikke kan notere de store tall, og vissheten om at EN sjel er mer verd i enn hele verden, får oss til å føre videre det verk Gud har begynt å gjøre, inntil Jesus kommer igjen.

Innvielsen av klinikken blir med det første. Vi fant det klokest å la oss litt ferie først, slik at kreftene kunne bli fornyet før alle innleggelsene tar til ved siden av de daglige behandlingene. Vi har nå begynt på vårt 4. år her ute. og da perioden har vært slitsom på mange måter, også med sykdom, håper vi å kunne reise hjem neste år. Dette avhenger av om vi får avløsning. Vi har lagt og legger saken fram for Gud til stadighet, men vil også la appellen gå videre gjennom K. S. Hvor finnes dere sykepleiersker og jordmødre som er villige til å tjene Gud i denne delen av vingården? Arbeidsdagen heretter er kort, la oss satse noe for høstens Herre på de overmodne markene før oppbruddet kommer. Gud velsigne og hjelpe dere kjære søstre og kolleger til å være lydige.

Til slutt minner vi om at våre kasserere er: Fru Berthine Tollefsen, Egersund, og Sveinung Hellebrekke, Notodden. Merk hva gaven skal brukes til: Litteratur. kirkebygg, fullførelsen av misjonsstasjonen eller sykearbeidet.

Gud velsigne den enkelte giver!

Med hjertelig hilsen og takk fra deres søstre i Atyra.

Asta Hadland, lille Rakel og Gerda Lillian Aardalen.