"stedet
er øde—det er blitt aften—la
folket fare—gi dere dem å
ete -- "
Det
er første gang på
flere uker at jeg er alene i
stillhet, og mens jeg sitter
her og; tenker litt, kommer
disse ord fra Bibelen for meg.
Det er jo derfor jeg er plassert
her inne i Paraguays skoger
for å være med å
gi dem å ete, bringe lyset
fra Evangeliet - gi folket Livets
brød.
Det var avskjedsrnøte
for Anna i formiddag, og alle
indianerne fra kolonien kom.
De var rene og fine alle sammen,
de har nettopp fått nye
klær. Det ble så
underlig stille etter at alle
reiste, og jeg skal benytte
anledningen å skrive til
deg som følger med i
vårt arbeid her ute.
For vel en uke siden kom jeg
hit til Eben-Ezer, tre dager
før innvielsen, det ble
svært hektisk med forberedelsene,
men det var p.g.a. at vi ikke
fikk bagasjen ut av tollen for.
Den sto der i 2-mnd. , men vi
slapp å åpne noe,
det gikk godt med alt sammen,
heldigvis. Jeg var sjøl
med lastebilen hit opp, vi brukte
l4 timer, da veien var stygg
etter regnet.
Innvielsen
av Hospitalet den. 2. mars ble
riktig en høytidsdag
for oss alle, men mest
for Anna som har strevet med
prosjektet i mange år.
Selveste forsvarsministeren
beæret oss med sitt nærvær,
og de fleste militære
stør- relser her i sona
satte også sitt. preg
på dagen. Det mest høytidelige
var likevel den lille flaggparaden,
dannet av indianerskolebarna.
De sto der oppstilt mellom flaggstengene
i sine nye klær (gamle
uniformer fra Filadelfia, Oslo),
og mens Anne Lise og jeg heiste
hvert vårt flag, det norske
og det paraguayske, sang de
nasjonalsangen. Dagen etter
var det reportasje og bil i
dagspressen, på l. side,
hvor det fortaltes at det første
indianerhospit var blitt innviet.
Er
ikke kommet riktig igang på
hospitalet ennå,, men
allerede før innvielse
kom de første pasientene,
og siden har det gått
både natt og dag. Det
skjedde en stygg ulykke utenfor
her en natt, en bil kjørte
utfor veien, en ble drept og
flere skadet. Jeg tok tre skadede
inn på hospitalet, da
de var oppskåret i ansiktet.
Det er ingen, sykebil å
få tak i, så de
ventet her til en varevogn tok
de med, da var det gått
l6 timer etter ulykken, men
de måtte til sykehus for
å ta røntgen. Jeg
måtte også være
med politiet til ulykkes stedet,
da her ikke finnes lege. Da
syntes jeg det var godt at det
var flere bevepnede soldater
med ute i skogen midt på
natta.
Det
er regntid her nå, og
veien er som en åker mange
steder, Her er det ennå
tørt og varmt, men nærmere
Pedro Juan Caballero regner
det mye. En ettermiddag Anna
og jeg reiste inn brukte vi
6 timer på turen, vanligvis
går det på 1-2 timer
når veien er tørr,
det er 10 mil herfra. Vi kjørte
med lastebilen og den sto på
tvers av veien minst 20 ganger
under turen. Flere ganger gled
den helt ut på kanten
på den såpeglatte
rødjorda, men vi fikk
oppleve englebeskyttelse, og
vi kom framt kl. 24, helt utslitte.
Igår da jeg reiste hit
igjen, var det tørket
noe opp, men flere steder sto
lastebilen fast. Det mangler
er en 4 hjulsdrevet jeep som
kan ta seg fram i gjørma,
for det er et forferdelig slit
og nervepress å kjøre
på slike veier med biler
som ikke er egnet til det. Jeg
har lastebilen her nå,
da Anna reiser om få drager.
Den er dyr i drift, og ikke
kan vi få forsikring på
den heller, så det er
ikke så moro å bruke
den, men hva skal en gjøre??
Det er tross alt 10 mil til
forretninger og post, og en
må nødvendigvis
være på veiene.
Jeg
har ei ung paraguayerjente med
meg, hun hjelper meg med husarbeide
og så håper jeg
hun kan læres opp litt
i hospitalets Hun er bare 18
år. En indiarkone vasker
gulvene. Hun har aldri sett
noen gjøre det, så
første gangen måtte
jeg holde langkosten sammen
med henne. Spør om det
behøves tålmodighet.
Det
er en fornøyelse midt
i elendigheta å se disse
glade, fornøyde indianerne |
|
når
de har fått tøy,
medisiner, eller når T.B.C.
pasientene har fått melk
og brød. Flere av de
har lang vei å gå
i varmen, derfor gir jeg de
litt forat de skal ha litt mere
nytte av medisinene. Det hjelper
ikke mye å gi de behandling
hvis de ikke spiser,, Må
innrømme at det gjør
vondt å se disse magre,
gulhvite skikkelsene vakler
avgårde etter å
ha fått sin injeksjon.
Det er mange sterke inntrykk
etter disse få dagene
her, og jeg kan si at behovene
er enorme blant dette fattige,
lidende folket.
I
hospitalet har jeg en indianergutt
innlagt. Han er 10 år
gammel og er foreldreløs,
og ligger dødssyk. I
to dager har han ligget bevistløs,
men det er ingen, som spør
etter han eller kommer og sitter
ved sengen. Bare Joel som også
er lærer for indianerbarna,
og er som en far for dem, gråter
ved Miguelitos seng. Gutten
har vært her tidligere,
men så kom "vandrelysten"
over han, og han forsvant inn
i skogene, og det er dårlig
behandling for en epileptiker.
Han har i hvertfall fått
med seg noe verdifullt herfra,
troen på Jesus. Når
jeg spurte han om han. venta
på at Jesus skulle komme
å hente han, så
jeg et håpefullt smil
på hans lepper. Det
er stort å ha et sted
å ta inn slike som er
så syke, skitten og fæl.
Gi dere demi å ete,
var befalingen. Jesus som er
Livets håp gir også
evighetshåp til
en liten, ensom indianergutt,
ja, for alle som hører
og tar imot Ordet, uansett folkeslag
og hudfarge»
Evangeliet
er en Guds kraft til frelse
for hver den som tror, også
for deg som leser dette brevet,
og som ennå ikke har tatt
imot Frelserens budskap i ditt
hjerte»
Før
dette brevet ble ferdig, måtte
vi følge Miguelitos båre
til indianer-kirkegården
langt inne i skogen. En enkel
kasse ble spikret sammen, og
begraveleses-følget var
like enkelt som. seremonien
der inne, blant gravene med
små, grå trekors.
Noen få indianere var
møtt fram, og i brennende
solvarme sto vi der og sang
noen enkle kor, og jeg fikk,
ved hjelp av tolk, minne dem
om evighetshåpet og de
herlige boliger som: venter
oss når vårt liv
her på jorden er avsluttet,
dersom vi tar imot Jesus mens
vi lever.
Dagene
på Eben-Ezer fylles med
opplvelser av forskjellige slag,
og enda mere nå når
Joel har ferie, og jeg må
ta hånd om møtene,
ja til og med begravelse. Men
jeg får oppleve at Herren
gir kraft til hver dag. Ser
fram til juni mnd. da Anne Lise
og Ole Johs. kommer. De strever
ennå med språket.
Takk til deg som husker meg
og arbeidet her i dine bønner,
Alt som har evig verdi finner
vi igjen for nådens trone,
også de bønner
du sender opp for oss herute.
D
i n ringe søster i Herren
Gunvor Westgård.
Adresse:
Caixa Postal l6l, 79900 Ponta
Pora MT, Brasil
Kjære
venner, Guds fred!
Sender
en liten hilsen med Gunvors
sendebrev. Jeg kom til Norge
31.mars. Blir å holde
meg i ro en tid framover, men
senere på året håper
jeg å kunne få hilse
på så mange som
mulig av dere som så trofast
har stått med i bønn
og offer mens jeg var ute i
Paraguay.
Jeg er veldig:
takknemlig til Gud forat Gunvor
er på Eben-Ezer, og likeså
at vennene Joruds snart kommer
dit opp. Nå blir dere
å få sendebrev fra
Gunvor istedenfor fra meg, og
jeg ber dere så innerlig:
Støtt opp om Gunvor,
Anne Lise og Ole Johs.. på
samme måten som dere har
gjort mot meg, og la oss fortsatt
kjempe sammen for indianernes
og paraguayernes frelse.
Gud
sigene dere alle sammen!
Anna
Strømsrud |
