En regnfull dag i mars, nærmere bestemt 26., kom jeg hit til Paraguay etter en lang, men vidunderlig reise. Båtreisen ble en opplevelse, likeså turen med bil gjennom Brasil. Misj. Stuksruds og barna og Lisbeth Jensen sørget for at jeg fikk en hjertelig mottakelse i Santos, hvor jeg gikk i land. Sammen med dem fikk jeg kjøre 150 mil gjennom Brasil og over til Paraguay. Et kraftig regnvær, som jeg før ikke hadde sett maken til, og med dertil oppbløtte veier, gjorde at vi måtte ha en ekstra overnatting i Ypacarai hos misjonærene der. Her hos misj. Forlands og Solveig Øyras ble jeg ønsket velkommen, og her fikk jeg også mitt første møte med dette landets folk, nemlig barna ved barnehjemmet.

Enda var det tre mil igjen til bestemmelsesstedet , Atyra,  og spenningen steg etter å se hvordan mitt foreløbige hjem så ut. Jeg ble så visst ikke skuffet: En vakker misjonærbolig med klinikken som tilbygg og med en nydelig blomstrende hage omkring. Alt virket sa fremmed, men likevel følte jeg meg hjemme.

Nå er jeg da i fullt arbeid ved klinikken, men språkvanskene gjør sitt til at en ikke kan være så aktiv som en gjeme ville. Det er ikke alltid like lett å stille diagnoser, men for hver dag og hvert tilfelle får en oppleve at Herren gir visdom.

De fleste kommer gående. De er uten sko, det er alminnelig her. Nå i vintertiden er det mange som fryser i sine altfor tynne klær. Verst er det å se små barn lide p.g.a. fattigdom og uvitenhet. De som er best stilt, kommer ridende på hest eller esel, eller de kjører med oksekjerre. Dette er alminnelig personbefordring der bussene ikke kommer fram. Stress og tidsnød er nesten ukjente begrep her, og om det ikke går fort med kjerre, er det likevel en "kongelig" transport, selv om det enkelte ganger var å ønske at det fantes noe som raskere kunne bringe de syke til klinikken. Overtro og bruk av forskjellige tryllemedisiner gjor også sitt til at mange kommer for sent til oss.

Hver torsdag ettermiddag er det tannuttrekking, og det er en stor begivenhet for dem som møter opp. På plenen utenfor, som tjener som venterom, samles en flokk som ønsker å bli kvitt det verkende element som engang har vært en tann. Det betyr ingen ting om munnen blir tannløs, her smiler de like bredt for det. Søstrene Aardalen og Hadland har fått stor tillit her gjennom sitt arbeid, og vi som nå arbeider her, får nyte godt av det. ,,Doctora" er en helt alminnelig tittel.

Her i ,,byen" er det posthus og flere forretninger, men for å være sikker på at brevene blir sendt, og for å få de nødvendige matvarer reiser vi til hovedstaden Asuncion for å ordne denslags. Dit er det seks mil. For å rekke våre ærender reiser vi med bussen kl. 5 om morgenen. Den varsler avgang ved å bruke hornet med full styrke noen minutter. Dette kan være til forargelse for ikke-reisende, men er et praktisk varselsystem for de mange som ikke eier klokke. Med bussen transporteres både passasjerer og alt det disse skal ha med inn til byen for å selge. Den eneste bagasjeplassen er taket, og dit opp fires alt: Frukt, grønnsaker, sko, vesker, ja, til og med bunter med levende høner. De av passasjerene som ikke får plass inne i bussen, tar gladelig plass på taket. Ikke sjelden ser en koner med høner på fanget inne i bussen også. 

Fra Atyra og ned til hovedveien er det 13 km, og når det regner, likner veien et bekkefar. Sjåførene er ikke alltid så hensynsfulle verken mot kjøretøy eller passasjerer, så turen kan ikke sies å være særlig behagelig. En kjenner også nervene når sjåføren leser bildeserier mens gassen går i "bånn", Men en blir alltid noen opplevelser rikere på en slik tur. De mange gravstøtter ved hovedveien forteller også sitt om en ikke ufarlig trafikk. De står som minnesmerker på det sted der noen har lidd trafikkdøden.

Det åndelige arbeid kan ikke sies å være lett. Paraguay har aldri opplevd vekkelse, men i stedet har den katolske kirke stor makt over folket, og de er bundet av denne læres tro og tradisjoner. Slik er det også her i Atyra. Folk her er snille og elskverdige, men en kjenner at det er kamp og strid i Åndens verden. Motstanden kommer særlig fra katolikkene, og nonnene har gått i

husene og advart folk mot å gå på de evangeliske møtene. Disse advarsler blir nok også etterfulgt for manges vedkommende. Likevel er det som oftest noen ufrelste nå møtene, og det ser ut som de er åpne og lyttende. Men det vi aller helst vil se, er sjeler som tar imot Jesus. Målet er også her at flere skal få oppleve frelse og utfrielse fra overtro og mørke. Måtte vi bare få nåde til å være tålmodige og utholdende i kampen.

I løpet av den tiden det har vært drevet misjonsarbeid her, er da noen vunnet for Kristus, og flere deltar med sine vitnesbyrd i møtene. Det er også to som står for tur til å bli døpt, men da vi ikke har noen kirke ennå, må de reise til Ypacarai, hvor det er et prektig lokale.

Til søndagsskolen kommer en trofast flokk, og i barnearbeidet er vel de største mulighetene her. Barna er ikke bundet av gamle tradisjoner, så en må tro at det blir lettere å evangelisere blant denne generasjon.

De som besøker klinikken, får med seg traktater, og flere har kjøpt nytestamenter, men de fleste er så fattige at de ikke har råd, selv om bøkene er svært rimelige. En skulle bare ønske at mange flere fikk anledning til å lese Ordet slik som det er uforfalsket.

I mai måned var det en ukes seriemøter her, med en innfødt pastor som hovedtaler. På grunn av dårlig vær var ikke møtene så godt besøkt, men gjennom høyttaleren lød evangeliet i ord og toner, og mange fikk høre likevel. Det så ut som det skulle bli vanskelig å få leid lokale til møtene, da det vi ellers leier, blir for lite, og ikke er det lov å ha friluftsmøter heller. Det lyktes da til slutt, idet vi fikk leie dommerens lokale helt gratis.

Jeg har også hatt gleden av å besøke et annet misjonsfelt, nemlig Anna Strømsruds arbeid blant indianerne. Der drives arbeidet på en annen måte enn her hos oss, og det er interessant å få være med ut i skogen og se arbeidet på nært hold. En høytidsdag fikk jeg også være med på. Det var innvielse på Eben-Ezer, misjonens  eiendom som skal være reservat for indianerne. Alle indianerne var vasket og iført ,,nye klær" for anledningen. Det gjør ingen ting her om buksene er et par nr. for store. En del paraguayere var også møtt fram for å ta del i festen. Etter at alle hadde filt spist seg mett på asado, var det samling om Guds ord. Det var en lyttende forsamling som fikk høre frelsens budskap denne ettermiddagen, og noen var det vel også som fikk høre for første gang. Her er store muligheter for misjonsarbeidet, store behov og åpne dører. Det finnes ikke kirke eller bedehus, ikke skole, ikke hospital, men det er nok av mennesker som ikke kjenner Jesus. Alle er analfabeter, og de blir ikke spart for sykdom heller. Indianerne har ingen sosiale rettigheter, da de ikke er registrert som borgere av dette landet.

I en av hyttene hilste jeg på en mor med sitt nyfødte barn og også en ,,kollega" av meg, nemlig bestemoren som hadde fungert som jordmor. Alt hadde foregått på jordgolvet ved bålet, for her fantes ikke slik luksus som senger.

For å komme ut til Eben-Ezer måtte vi kjøre om lag 10 mil, og også den tiden ble benyttet til å dele ut traktater. Disse ble mot tatt med stor begjærlighet av både voksne og barn. Et sted ved veien var noen voksne menn møtt opp for å spørre etter bibler, blant andre skolelæreren. Det er stort at noen spør etter Guds ord i en tid som denne, da så mye dårlig litteratur blir presentert. De som kan lese, mangler lesestoff, og Livets ord er det beste de kan lese. Det gir svar på alle livets spørsmål.

Vi ble også bedt om å se til en syk indianer. Det hadde vært sslåsskamp, og så hadde denne stakkaren fått flere knivstikk i hodet. En sykepleier hadde fått i oppdrag å pleie denne og familien på politistasjonen, men hva kan vel en sykepleier gjøre uten noe å hjelpe seg med? Et grønt blad utgjorde hele bandasjen. Mens vi var der, ble kveldsmaten delt ut til den syke. Den bestod av et stykke maniokka, en rot som likner poteter.

Etter å ha sett de store behov ute i landet kjennes en nød i mitt hjerte for dette arme folket, og en har lyst til å rope til dere hjemme i vårt kjære Norge: ,,Kom over og hjelp oss!" På samme tid blir en så takknemlig til Gud over å være betrodd et kall og en tjene i dette ..hjørnet av vingården' Likeså føler en trang til å takk for dere kjære forbedere og menigheter der hjemme, at noen har vært villig til å sende arbeidere ut til et land og folk som lever så uvitende om dette livs goder og om håpet for evigheten. Be om at ildv ner må bli drevet ut mens det em i er frihet til å forkynne Guds < d i dette landet. Vi står så spwl på muren.

Gunvor Westgård, Atyra, Paraguay.