Guds velsignelse ønskes dere allel

Så er jeg da atter på Eben Ezer etter et lengre fravær. Idag skal tanken bli til virkelighet, og jeg -skal forsøke  å forfatte noen linjer til dere mine kjære venner på andre siden av kloden. Her er skrekkelig varmt om dagen, så enhver tanke liksom damper bort før den blir født, og man kjenner seg alt annet enn inspirert til å skrive.

Første uka i februar hadde vi den årlige feltkonferansen, og det var en gild samling. For første gang hadde vi i år med oss de innfødte evangelistene, og det var gildt å lytte til deres innlegg i forhandlingsmøtene, og likeså de forskjellige spørsmål som ble stillt. De fleste er forholdsvis nyfrelste og de har lite eller ingen skolegang, så man kan jo ikke sette så store krav, men det er oppmuntrende når man merker åndelig vekst og modning. Fra menigheten her i nord kom det dessverre ingen. Joel var hos sine foreldre som var syke, og pastoren og en broder ble stående på veien i to dager på grunn av regn, og kom fram til avslutningsmøtet. Uka etterpå var det ungdomsleir på samme stedet vi har hatt nå i flere år, og der var ca 70 ungdommer samlet. Også i år var Finn Jensen bibellærer, og det var rike samvær. Et par ungdommer fikk oppleve Åndens dåp. Den ene er en nyfrelst ungdom her oppe fra byen. Ja, vi er uendelig glade og takknemlige for hva Herren gjør i våre menigheter og i ungdomsflokken. Fem indianergutter herfra deltok også på leiren. Selv om de kanskje ikke forsto så mye av bibeltimene, så var det nok gildt for dem å være sammen med andre troende ungdommer.

Etter leiren hadde jeg to ukers ferie, og reiste da til Argentina sammen med søstrene som nå er i Paso Cadena, Kjellaug, Ruth og Anna. Vi hadde en aldeles deilig tur, og da vi kom oppi fjellene ved Cordoba, nærmere Andesfjellene, var det som å være i Norge. Gråsteinsur, smale bratte veier, klare fjellbekker og herlig friskt klima. Det var jo litt varmt om dagen, men friskt på kvelden og natta. Jeg er svært takknemlig for anledningen vi har til å ta en liten ferie slik at en får koble av og komme i andre omgivelser noen dager

Jeg har nå vært her igjen litt over en uke, og det er mange ting a ta fatt på når man har vært borte i flere uker. Før jeg reiste hadde vi iqye sykdom i kolonien især blant barna, og enda henger det igjen. Ei mor som var her med 3 av sine barn, rømte med alle sammen sent en kveld etter at det var blitt mørkt. De vantrivdes og lengtet inn til kolonien igjen, og hadde vel ikke særlig tiltro til behandlingen med sprøyter to

ganger om dagen. Det minste barnet døde ikke lenge etterpå, mens vi var borte. De aller fleste har full tillit til oss, og i mange tilfeller har de lyst å innlegges når det ikke er nødvendig. To små "kolonister" har sett dagens lys her i hospitalet, Og mødrene er stolte over at de har våget seg hit i slike omstendigheter. 

Nå er skolene begynt igjen etter ferien, og i den lille skolen vår er det flere nye indianerbarn som vil forsøke å lære skrivekunsten, deriblant to gutter fra en familie som ikke har hatt mye til overs for den slags. Flere av elevene som har gått på skolen her før, skal nå flyttes over til paraguayer-skolen, og der deltar også tre gutter i voksenopplæringen. Hushjelpa mi, Gladys, har begynt kveldskurs på realskolen. Hun har lyst til å bli sykepleier, men for å komme inn på den skolen, kreves gymnas. Det er jo langt fram, men hun har ingen mulighet til å studere hvis hun ikke arbeider ved siden av, så jeg vil jo forsøke å hjelpe henne. Før har hun hjulpet til i klinikken noen ganger, og vært med meg på møter i blant også, men nå blir det nok ikke tid til det.

Nå er det flere dager siden brevet ble påbegynt, og jeg får forsøke å avslutte, selv om posten ikke går på lenge enda. Vi har hatt et par deilige dager hva været angår. Etter et kraftig regnvær kom det temperaturfall fra 40 til 15 grader på et døgn. Da kjentes det virkelig kaldt ut, men det var deilig å fryse litt.

I går, søndag hadde vi tenkt oss lengst inn i kolonien for møte, men et stort tre hadde falt over veien så det var ikke råd å komme fram med. traktoren, og vi samlet noen indianere i et annet hus. Der var det et par fra en annen koloni som for første gang hørte Frelsens budskap. På heimturen satt vi bakpå tilhengeren og øvde på nye kor sammen med ungdommene og skolebarna, og disse indianerne hørte og så med forundring i blikket over at deres folk kunne synge så bra.     

Om ikke mange ukene slutter Joel her hos oss. Det er sørgelig, for han er, jeg vil si, uerstattelig. Han har bedt om permisjon et år, da hans foreldre er gamle og skrøpelige, og han vil være hos dem. Vi behøver en i hans sted som kan undervise i skolen og likeså til møtene. Vær med oss å be om at det må komme en soip kan være både evangelist og lærer, ja i det hele tatt være med å lære indianerne på alle vis.

 Jeg hilser dere med et ord fra Bibelen som dere finner i 1. Joh. 5, 10-13.