I Paraguay er det ingen fornærmelse å spørre om de har det godt med Gud. Hvis jeg i jobbsammenheng her hjemme har spurt noen om de tror på Gud, så oppfattes det som om de ligger for døden. Mens i Paraguay forbindes det med omsorg å spørre en pasient om å få be for ham, sier jordmor og misjonær Gunvor Westgård.

PÅ MANGE MÅTER kan Røros være en tøffere misjonsmark enn Paraguay.
- Det er mye vanskeligere å snakke med folk her hjemme om Jesus, for det med tro er så privat, eller så er det ikke-tema, sier den erfarne misjonæren.

I over 30 år har Gunvor Westgård pendlet mellom Norge og Sør-Amerika. Hun har vært misjonær i Paraguay siden 1969. Siden 1983 har hun hatt fast ansettelse som kommunejordmor i Røros distrikt, parallelt med misjonsgjerningen på andre siden av Atlanterhavet.

Over Atlanterhavet

Første turen mot misjonsmålet gikk med båt. Båtreisen tok godt og vel tre uker, og tiden ble brukt til å lære seg mest mulig spansk ved hjelp av linguafon.
- Ikke mye å hjelpe seg med, men nok til å kommunisere sånn noenlunde med lokalbefolkningen, sier hun.

I løpet av årene har hun lært seg spansk, og håndterer også guarani, et indianerspråk.

Gunvor Westgård vokste opp i Øversjødalen i Tolga kommune omgitt av aktive pinsevenner. Det var mye møtevirksomhet rundt om på gårdene, og under krigen kom det mange lesere til bygda. Det var kvinner og menn som kom og hjalp til med slåtten, og på kveldene holdt de møter og folk ble frelst.
- Noe av det jeg husker best, er barnemøtene som disse leserdamene hadde, og at jeg fikk Maranata-sangboka av bestefar. Han ble frelst i denne tiden. Hvilken menighetstilhørighet disse leserne hadde, er ikke godt å si, men levende kristne var de, dessuten var naboen pinsevenn, så da så...

Gunvor var aldri i tvil om at pinsevenn var det riktige, selv om hun først bekjente seg som kristen etter å ha kommet til Bjerkely, en av Indremisjonens folkehøgskoler. Derfra gikk veien videre til sykepleierskolen i Elverum.

Yrkesvalg

- Var det et bevisst yrkesvalg?
- Ja, som liten sprettet jeg opp og sydde igjen filledukkene mine, og syntes det var utrolig spennende, smiler hun.

Etter pliktåret ved Elverum sykehus og fire år ved Tynset sykehus, tok hun fatt på jordmorutdanning.
- Jeg hadde praksis på fødeavdelingen i studietiden og ble overbevist om at dette var det jeg ville arbeide med.
Hun har ikke angret på valget av yrke.

Jordmoryrket er utrolig givende, og et spennende arbeide, sier hun.

I ettertid har hun tatt imot mange barn, enten de er forløst på normalt vis, eller etterlatt på gata av fattige foreldre i Paraguay.
- Jeg har en «datter» som ble lagt igjen på veien for å dø. Hun var full av skabb og sår, men vi fikk henne inn på sykestua. Nå er hun gift, og jeg har fire flotte barnebarn, forteller Gunvor, og viser stolt frem bilder av familien.

Guds kall

Utdannelsen var med tanke på misjonsmarken.
- Misjonskallet lå der hele tiden, men jeg var vel ikke overbevist nok, så årene gikk, sier hun.

 Mens hun jobbet i Troms fikk hun kontakt med ei pinsesøster på Finnsnes. Denne fortalte om et profetisk syn hun hadde hatt, hvor blant annet navnet Paraguay ble nevnt. Gunvor Westgård visste ingenting om Paraguay, men der og da ble hun overbevist om at det var dit hun skulle selv.

Så kom det en henvendelse om at de trengte en jordmor i Paraguay.
- Det var nådestøtet, forklarer hun.

Vidt arbeidsområde

Behovet for hjelp var overveldende, og arbeidsoppgavene sto formelig i kø og bare ventet på misjonæren. Jobben har vært en kombinasjon med helsearbeid, praktisk opplæring og evangelisering. Misjonærenes innsats kunne utgjøre forskjellen på liv eller død, og da er det ikke spørsmål etter kompetanse.

Gjennom sitt virke som misjonærarbeider har hun lært seg å improvisere. Mens folk i Norge har hver sin klart definerte arbeidsplass på et avgrenset område, så har misjonæren i Paraguay en annen virkelighet. Her er hun sykepleier, jordmor, tannlege, ambulansesjåfør, lærer, predikant, bygger hus o.s.v., alt etter behov. Kontrasten til norske forhold er stor, selv om kvaliteten på utstyr og behandling har blitt betraktelig bedre, også i Paraguay.

Et katolsk land

I begynnelsen ble lokalbefolkningen advart mot de protestantiske misjonærene. Katolisismen er statsreligion i Paraguay, og det var gjerne prestene og nonnene som holdt folket i sjakk.
- De så at vi kom med noe godt, og det ga tillit, sier hun.

Gunvor beundrer mestisene og indianernes åpenhet for det åndelige, og sier hun setter pris på den gudfryktighet som rår i landet, men Maria og helgentilbedelse kan hun dy seg for.
- Jeg skulle gjerne ha byttet ut gudløsheten her hjemme med god gammeldags gudsfrykt, sier Gunvor Westgård.

Misjonær hele livet

Etter 2001 har hun gått inn i pensjonistenes rekker, men noen hjemmesitter har hun ikke tenkt å bli. Sannheten er at det ikke er noen pensjonsalder i Guds rike.

På misjonsfeltet i Paraguay er det fortsatt store behov for hjelp. Derfor har hun bestemt seg for å dra tilbake som pensjonistmisjonær. I alle fall i kortere perioder, og hun forteller at hun allerede har vært ute en periode.
- Jeg har for mye ugjort ennå, og det er for mange som fortsatt ikke har lært Jesus å kjenne.

Gunvor Westgård er en dame det er lett å prate med, ærlig og rett fram, og hun utstråler en fortsatt brennende iver og kjærlighet til Jesus.

Noe av det positive ved å bli gammel, er at en blir mer trygg på seg selv, og da er det lettere å prate med naboen og andre om deres forhold til Gud, også her hjemme i Norge, sier hun.

- Er Røros en misjonsmark?
- Ja, absolutt. Her har det aldri vært vekkelse, og hos oss i Filadelfia har det vært ca 40 medlemmer fra begynnelsens morgen, og det sier jo litt, sier hun.

Pinsemenigheten averterer etter kristne familier som er villige til å bosette seg her og bli en del av bygdemiljøet, og som kan bringe nytt blod inn i forsamlingen. Staute, hardbarkede rørosinger er ikke mest kjent for å snakke høyt om Gud, eller springe ned kirkedørene.

Gunvor Westgård er ikke sikker på hva som må til for å få folket på Røros og omegn til å bli mer interessert i Gud og sin egen frelse, eller til å komme ut av skapet å tørre og snakke om sin tro. For hun er sikker på at det finnes en del skjult tro i befolkningen.

Tekst og foto:

Reidun Løvdal