Paraguaytierra de amor (Paraguay kjærlighetens jord) Med disse ordene på en selvlaget pute forlot jeg Paraguay for 17 år siden. Jeg var akkurat ferdig med 10. klasse, og visste at nå ville det bli en god stund til jeg skulle komme tilbake til mitt kjære barndoms hjemland, hvor jeg hadde bodd i tilsammen nesten 12 år.

Drømmen lå der

I et album var typiske motiver fra Paraguay samlet. Palmer, oksekjerre, røde jordveier, og ikke minst bilder av kjære venner. I kofferten var nedpakket souvenirer fra landet. Paraguay skulle ikke glemmes. Drømmen om en gang å få komme tilbake var der i alle årene senere. Dette frodige grønne landet hvor lappacho-trærne og andre trær blomstrer med store fargerike blomster i forskjellige farger. Der Hawaii-rosen og julestjernen står i full blomst på store busker. Her hvor en blomst i den ene eller andre fargen blomstrer året rundt.

Landet der folk er varme og åpne og har tid til å sette seg ned. Husverten med den velkjente terere-koppen fyller i vann og sender koppen rundt på omgang, og her prates det om vær og vind, (untatt politikk på den tiden under Stroessner).

Vennene mine i landsbyen Atyra tok meg for den jeg var, selv om de misunte meg en del av godene jeg hadde. Vi norske ble jo sett opp til, for vi hadde flotte hus, biler, fine leker osv. Biler var det nesten ingen paraguayanere i denne landsbyen som kunne se seg råd til. Likevel knyttet jeg sterke vennskapsbånd, som jeg senere holdt kontakt med.

Fortsatt fattige og rike

Forventningen til det som ville møte meg var nok blandet, og jeg visste jeg kunne bli skuffet. Å komme tilbake til Paraguay etter 16 år, og å skulle bosette seg her i voksen alder, finne seg til rette i dette samfunnet som en gang var så velkjent, men som nå virket så totalt forandret, skapte beundring hos meg, men det har kostet tålmodighet og irritasjon også. 

Ved innflyvning over Asuncion, fikk jeg se alle de flotte velkjente palmene som strakte seg opp mot himmelen, og masse jordveier. Det var like frodig og grønt som jeg husket det fra tidligere. Det var et kjærlig gjensyn. Å treffe igjen venner var både gledelig og sårt. En av mine tidligere venninner hadde virkelig kommet seg «opp» på rangstigen og hadde forretning, flott hus, leilighet i Curitiba, Brasil og to flotte biler. En annen trodde at alle hennes økonomiske problemer skulle bli løst nå da jeg kom tilbake. Det er tydelig at landet generelt har kommet lenger opp når det gjelder økonomi, men forskjellen på fattig og rik er fortsatt stor.

De fattige har fortsatt bare så de knapt greier seg. Flotte hus og flotte biler ser man imidlertid i dag over hele landet. Tidligere var det konsentrert til hovedstaden og andre større steder.

Ikke lenger undertrykte

Det som kanskje har gjort mest inntrykk er at folk ikke virker så undertrykte lenger. Jeg blir stadig forundret over at folk åpent på gata, i butikken, på bussen og overalt diskuterer politikk og kan kritisere presidenten. Slik var forbudt før. Fortsatt har noen litt redsel i seg fra det styret de levde under i over 30 år med Diktatoren Stroessner. Imidlertid har folk fortsatt mye av roen over seg slik som tidligere.

Selv om det her også effektiviseres, så er det innebygd i folk at «vi har det da ikke travelt. Det vi ikke får gjort i dag, det gjør vi i morgen. For en nordmann som gjeme skulle har gjort unna kontor-besøkene på en dag, er det en hard prøve i tålmodighet. Dette er jo noe en har hørt om, men nå har jeg altså fått erfart det selv. Venting er stikkordet. Her må en ha god tid når en skal inn på et offentlig kontor. Det kan være lang kø, og det kan hende at papirene ikke er ordna ennå. «Kom igjen i morgen», begynner å bli en velkjent farse. Den mangel på effektivitet som utvises kan føre til stor irritasjon. Samtidig kan en jo se på hva de får med seg ved å ta det slik med ro.

Folk flest her har tid til å virkelig leve. De har tid til å reflektere over livet, ikke bare fare gjennom det. Men som sagt så er det ikke alltid av det gode, når en ser hvor lite som blir gjort i løpet av dagen. I menighetene har det skjedd en sterk vekst siden mine «barneår». Idag er lokalene for små. Der hvor det tidligere kanskje var en ti stykker på et møte, er lokalet i dag sprengt på et søndagsmøte. Folk står utenfor for å få med seg møte. Gleden uttrykt i sang er den samme. Det er herlig å høre lovsangen, det er så taket nesten løfter seg av og til.

Til syvende og sist får jeg prøve å lære noe av det som er positivt i denne kulturen som jeg tross alt også vil identifisere meg med, og se gjennom fingrene på det som ikke er så bra.

Vennlig hilsen HILDE